– Hei – jobber du i Aetat!? Se her.

Ninolaj Kuzjaskin slår håndbaken i brevet han viser frem.

– Jeg får ikke attføring på tre måneder står det her.

Brettene har satt seg i papiret, det er krøllete, og fullt av notater i blekk med forskjellige farger. Mannen har sittet og snakket med en gjeng menn rundt bordet ved vinduet. Nå greier han å fange oppmerksomheten til saksbehandler Erling Mathisen.

– Du må hjelpe meg, sier han.

Mathisen jobber egentlig ikke på kundemottaket i dag, men på et kontor i den langt roligere etasjen over. Likevel strekker han hånden ut, hilser, og forklarer situasjonen for mannen som snakker gebrokkent.

– Det er helt riktig at dette er et problem. Ventetiden på attføringspenger er lang. Det er ikke noe jeg kan gjøre. Dessverre, sier Mathisen.

Mannen med papiret gestikulerer på unorsk vis, snakker høyere enn normalt, og ler på uvante tidspunkt. Det rykker i øyenbrynene på Securitas-vakten et par meter bak. Han tar et årvåkent skritt nærmere.

Klokken nærmer seg lunsjtider i sommerhete Oslo. Til tross for lavsesong er det stappfullt på Aetat Gamle Christiania. Stemningen er amper flere steder i lokalene. To unge gutter med ull-luer har tatt seg frem foran alle andre i køen. Der blir de stoppet, og vist bestemt tilbake.

Når det blir ledig hos en kundebehandler kaster en mann seg frem fra ingensteder og skal bare stille et spørsmål om...

Han blir bryskt feid til side av en eldre mann.

– Ja, jeg skal også bare levere dette brevet her, og nå er det min tur!

– ...spørre hvordan telefonen virker. Det er noe galt med den, sukker den første.

– Slå null, sier Inger Christensen bak skranken og ser trett på de to konkurrentene.

Christensen er verneombud og har betjent ampre Aetat-brukere hele våren. Flere av kollegene hennes har mottatt drapstrusler. Et par ganger har hun måttet bruke alarmknappen når folk i lokalet har oppført seg truende. På det verste har det vært tusen mennesker innom jobbsenteret på en dag. Den ordinære arbeidsledigheten vokser over hele landet, men aller mest i hovedstaden. Der har den økt med 47 prosent på to år. Dette kommer på toppen av en rekke andre mildest talt uheldige omstendigheter i Aetat.

Annus horribilis.
– Liker du å gå på ski, spør Lars Wilhelmsen, og fortsetter.

– Tenk deg i så fall en gnistrende fin dag i Nordmarka. Det er sol og silkeføre. Det går så det suser nedover bakkene, men likevel kan du bremse akkurat når du vil. Sånn opplevde jeg jobben som sjef i Husbanken.

Wilhelmsen tar en liten pause.

– Så kan du se for seg en skikkelig bratt bakke med bare ren hålke. En sånn bakke der du må bite tenna sammen, la det stå til og bare håpe og tro at du kommer deg helskinnet ned på sletta. Sånn var det å være sjef i Aetat.

Når sjefen bare går sin vei
2. mai 2002. Dagsnytts morgensendinger annonserer at Lars Wilhelmsen trekker seg som arbeidsdirektør. Avgangen skjer etter bare 15 måneder i stolen og kommer overraskende på alle unntatt Wilhelmsen og statsråden selv. Arbeidsminister Victor D. Norman supplerer radionyhetene utover formiddagen. Han hevder å ha «headhuntet» Wilhelmsen til andre oppgaver i departementet. Der kan jeg dra enda bedre nytte av hans kvalifikasjoner, sier Norman.

– Jeg var i tvil om jobben var rett for meg, og det går ikke. Jobben som arbeidsdirektør krever full guffe, sier Lars Wilhelmsen.

Han var den tunge, erfarne byråkraten som skulle inn og skape fred, og bygge opp selvtilliten i Aetat. Etaten slet fortsatt med virkningene etter den forrige sjefens dramatiske sorti tre måneder tidligere.

Wilhelmsen synes selv han fikk til mye det første halve året. Han opparbeidet en god dialog med de ansatte, og organisasjonen begynte så smått å tro på seg selv igjen. Så begynte alt å skjære seg.

– Ingen kunne forutse at vi skulle få så mye problemer oppå hverandre. Det ble et enormt behov for raske beslutninger, sier Wilhelmsen.

I tillegg fikk han jobben med å rydde opp etter forgjengerens kommersielle krumspring.

Det hele startet fem år tidligere.

Tedpower.
Bergen, 5. november 1997. Arbeidsformidlingen i Norge fyller 100 år og arbeidsdirektør Ted Hanisch går opp på talerstolen. Hanisch er mannen som har påtatt seg å vekke en søvnig statskoloss til live, og gjennomføre en omfattende modernisering i etaten. Han har lenge planlagt et utspill og mener jubileumsarrangementet er en ypperlig anledning. Nok en gang vekker den utradisjonelle etatslederen oppsikt, og foreslår noe en ikke skulle vente av en sjef i offentlig sektor. Hanisch tar kraftig til orde for at Arbeidsformidlingen skal få konkurranse fra private aktører. Formidlingsmonopolet må oppheves, sier han. Forsamlingen på flere hundre mennesker lytter forbauset.

Ikke lenge etter lanserer Hanisch ideen om at Arbeidsformidlingen selv skal drive kommersiell virksomhet. Etaten bør opprette et vikarbyrå som skal tjene penger i konkurranse med private aktører. Konseptet får raskt tilnavnet «Tedpower» internt i etaten.

For å få gjennomført ideene må sysselsettingsloven endres.

Når arbeidsdirektørens innledning er over trer et topptungt politisk debattpanel sammen. Møteleder Anne Grosvold vil gjerne høre hva den nye arbeidsministeren, Eldbjørg Løwer, synes om Hanisch´ friske fraspark. Men Løwer vet ikke helt hva hun skal si. Litt nølende vipper hun ballen videre til den like sylferske statsministeren, Kjell Magne Bondevik. Også statsministeren virker uforberedt. Han mumler noe om at forslaget kan fremmes skriftlig, så kan regjeringen ta stilling på den bakgrunn.

Om sentrum innledningsvis var i tvil, så var høyresiden utvilsomt enig med Hanisch om å slippe private løs på markedet. Erna Solberg satt i kommunalkomiteen og hadde tidligere på dagen tatt til orde for det samme på radio. Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, HSH, gikk helhjertet inn for saken. For deres medlemmer hadde monopolet på formidling av arbeidskraft blitt oppfattet som en hemsko i lengre tid.

– Tiden var egentlig overmoden. Alle de andre nordiske landene hadde opphevet monopolet, sier direktør i NHO, Olav Magnussen. Han har sittet i Aetats styre siden 1983.

Bare et år senere blir loven endret. Nå kan private drive arbeidsformidling, og vikarutleie skal ikke lenger begrenses til kontorpersonell. De private aktørene jubler.

Den andre delen av Hanisch´ tankegods: at staten skulle satse på betaltjenester i stor skala, ble ikke like godt mottatt. Snarere tvert imot virket ideen problematisk på grunn av EØS` konkurranseregelverk. Dette må utredes, mente Bondevik-regjeringen.

One-man-show.
Det ble ikke tid til en slik utredning. 100-årsjubileet i 1997 markerte starten på Aetats gjesteopptreden på det private markedet, og fra dette tidspunkt jobbet Hanisch målrettet for å få satt sin nye visjon for etaten ut i livet. Partifelle Sylvia Brustad var året etter blitt en varm tilhenger av at staten selv må bli en kommersiell aktør. Hun uttalte blant annet at hun ikke kunne begripe hvorfor de private skulle ha monopol på slik virksomhet. Det var på dette tidspunkt cirka 200 private aktører i markedet.

– Vi kjente igjen Brustads argumentasjon. Det var som å høre Ted Hanisch, sier informasjonssjef i HSH, Jarle Hammerstad.

Med Arbeiderpartiet på laget og et påfølgende regjeringsskifte, fikk Hanisch fart på sin ekspansive kongstanke. Internt i etaten var oppbyggingen av Aetat bedrift i full gang i god tid før satsingen fikk formelt klarsignal i mai 2000.

Men utenverden ble tatt på sengen.

– Stortingets ja kom overraskende på oss. Politikerne hoppet suverent bukk over EØS og konkurransevridningsproblematikken, forteller Hammerstad.

Det var HSH som organiserte de private aktørene i vikarmarkedet, og organisasjonen satte nå i gang et systematisk arbeid for å stanse den gryende konkurransen fra staten.

I mellomtiden hadde de ansatte i Aetat latt seg rive med av den nye tidsånden.

– Vi skulle plutselig gå fra å være en tradisjonell forvaltningsetat til å bli aktive businessfolk, sier Erling Mathisen ved Aetat Gamle Christiania.

Han jobbet i Aetat bedrift så lenge det sto på. Blant annet hadde han ansvaret for å formidle lærervikarer til skolene.

Konkurransen med de private var inspirerende og spennende, sier Mathisen.

Også lederen for den nest største fagforeningen i Aetat, 2FO, Willy Pedersen, synes det var moro i etaten i denne perioden.

– Man kan si mye rart om Ted Hanisch, men han fikk ting til å skje. Det var et One-man-show. Men det var artig, sier han.

Formidlingsrekord med bismak.
I Aetats årsrapport for 1999 skrøt arbeidsdirektør Ted Hanisch av hva etaten hadde oppnådd i løpet av året. Under tittelen «Formidlingsrekord» skrev han at «I 1999 formidlet vi arbeidskraft til over 216.000 ledige stillinger. Dette er en økning på femti prosent fra 1998, og en tredobling fra 1995.»

– Vi skulle bli så ubeskrivelig dyktige på formidling, sukker leder i NTL, Aetat, Synnøve Kitdal.

– Alle skulle være den flinkeste gutten i klassen. Det var et evig kav etter å få streker. Det gikk fullstendig over stokk og stein, sier Lise Løff ved Aetat i Drammen.

20. september 2000 avslørte VG at Aetat hadde tatt æren for langt flere jobbformidlinger enn de som faktisk hadde funnet sted. Aetat hadde bedrevet systematisk juks. Samtidig ble det avslørt at Ted Hanisch hadde visst om triksekulturen i nesten et år uten å gjøre noe med den. Den offentlige skandalen var et faktum.

– Systemet la opp til juks. Det var ingen kontroll med innrapporteringene. Det ble en usunn kultur, sier Erling Mathisen ved Aetat Gamle Christiania.

Den 23. oktober 2000 ryddet Ted Hanisch sitt sjefskontor i Aetat. Statsråd Jørgen Kosmo nektet å gi den ydmykede direktøren den tiden han selv mente han trengte for å rydde opp i skandalen.

– Hanisch hadde skaffet seg ideologiske fiender på begge sider av det politiske spekteret. Venstresiden mente han var for markedsrettet, og høyresiden var skeptisk til ideen om at staten skulle drive kommersielt, sier Olav Magnussen i NHO.

– Da han kom i trøbbel løp alle til hver sin kant.

43 millioner i tap.
Uten Hanisch på toppen av Aetat var det heller ingen sterke krefter som kjempet for at babyen Aetat bedrift skulle overleve da statsbudsjettet ble revidert i mai 2001. Da besluttet Stortinget å legge ned markedsflørten etter bare ett års drift. Begrunnelsen var blant annet EØS-reglene. Handelsbedriftenes nitide lobbying hadde ført frem.

– Vi hadde klagebrevet til Esa klart. Hadde det ikke gått vår vei hadde vi sendt det av gårde dagen etter budsjettbehandlingen, sier Hammerstad.

I løpet av de neste åtte månedene ble alle prosjektene knyttet til Aetat bedrift faset ut. Aetat kunne bokføre et rent tap på 43 millioner kroner i forbindelse med satsingen. I tillegg forsvant en rekke nøkkelpersoner ut av organisasjonen, sammen med motivasjonen blant dem som ble igjen.

– Det ble en kollektiv depresjon. Mange søkte seg ut, forteller Erling Mathisen, og får støtte fra lederen for den nest største fagforeningen i Aetat, Willy Pedersen.

– Folk var veldig gira. Så ble det en gedigen nedtur.

Hanisch´ mandat var å modernisere Arbeidsformidlingen, og tilpasse etaten til en ny virkelighet. Selv vil ikke Hanisch kommentere sine seks turbulente år på toppen av etaten og hvorfor det hele kom ut av kontroll.

– Det var mange flinke folk i Aetat, og jeg var en av dem. Jeg hadde det moro. Mer vil jeg ikke si. Det er nok av spøkelser som uttaler seg om fortiden, sier Hanisch.

Godt for noe.
20. november 2000, mindre enn en måned etter at Ted Hanisch forlot Aetat, ble et nytt firma registrert i Brønnøysundregistrene. Firmaet heter Personalhuset. Daglig leder var Theodor Harald Hanisch. 1. august året etter ble nyskapningen lansert. Den skulle drive med rekruttering og utleie av vikarer. Da hadde Hanisch fått med seg tre toppledere fra Aetat på laget. De hadde alle mye erfaring med å bygge opp og drive kommersielt vikarbyrå.

Kvalitetskaos.
For en slukkøret Aetat gikk høsten ifjor med til å si opp avtaler med bedrifter, legge ned avdelinger, skru ned skilter og pakke bort brevpapir med «Aetat bedrift» på. Så begynte trøbbelet for alvor. Den foreløpig siste serien med kriser i Aetat begynte med et nytt meldesystem som ble innført 1. januar i år.

Alle som går på attføring skulle begynne å sende inn meldekort på en ny måte. Dette måtte de gjøre for å få utbetalt penger å leve for. Systemet var ikke intuitivt, og stortingspolitikere strøk selv med glans da de ble testet i meldekortforståelse.

Når kortene blir feil utfylt, uteblir månedslønnen. På det verste brukte Aetat åtte-ti uker på saksbehandlingen. Køen av desperate brukere økte.

Kaoset førte til at Aetat måtte styrke sikkerhetsvaktholdet ved mange av kontorene sine. I minst to tilfeller bladde distriktsarbeidssjefene opp kroner fra egen lomme fordi de ikke holdt ut å la folk gå tomhendte ut døren igjen – nok en gang. Det tar på ikke å innfri publikums forventninger. Aetat-ansatte er dobbelt så mye syke som andre statsansatte.

Det hjelper heller ikke at trygdeetaten har begynt å sende en strøm av nye personer over til Aetat. I tråd med satsingen «Et inkluderende arbeidsliv» skal så mange yrkeshemmede som mulig forsøksvis plasseres i jobb i stedet for å gå rett på uføretrygd. Problemet er bare at Aetat ikke har fått hverken mer folk eller mer penger til å iverksette denne nye politikken. Snarere tvert imot. Siden 1995 har etaten nedbemannet med nesten 30 prosent, fra over 4200 til i underkant av 3000 ansatte. Effektivisering og omorganisering har vært etatens virkelighet i en årrekke. Det er en utbredt følelse blant de ansatte i Aetat at alt går i ring.

Bare rundt omkring.
– Vi snur oss rundt hele tiden. Ingen har noe imot endring som er fornuftig, modernisering er kjempebra, det. Spørsmålet er hvorfor, sier Lise Løff ved Aetat i Drammen.

I mars ble alt verre. Da kom det nye datasystemet «Arena» del 1 på plass. Arena skal sikre kvaliteten. Kvalitetssikringen er så ettertrykkelig at saksbehandlingen tar dobbelt så lang tid som før. Snart vokste også køene av vanlige dagpengemottagere som ikke fikk pengene sine. Denne gangen på grunn av det nye dataverktøyet.

– Folk jobbet til langt på kveld. Jobben opplevdes som ett eneste mærrasig. De våknet og grein om natten. Alt skulle skje samtidig, forteller Løff om tilstanden ved arbeidskontoret i Drammen.

Inger Christensen ved Aetat Gamle Christiania bekrefter.

– Det nye datasystemet er veldig komplisert. Der vi før kunne finne nødvendig informasjon på ett skjermbilde må vi nå innom fem. Bare å få betalt en regning er en stor og tidkrevende operasjon. Folk har mistet praksisplassen eller fått studiene ødelagt på grunn av sene utbetalinger fra Aetat, forteller hun.

Victor Norman kaller Arena-problemene for «nødvendige barnesykdommer». Tillitsvalgt i Norsk Tjenestemannslag, Erling Mathisen, mener det dreier seg om en offentlig dataskandale.

Med en samlet prislapp på 722 millioner kroner utgjør den gigantiske omleggingen en av landets største offentlige datasatsinger noensinne. Den er beregnet å ta fem år.

Allerede i 1998, etter ti måneders drift, begynte det å lukte skandale av prosjektet. Da dømte Arbeidsdirektoratets egen internrevisjon styringen av det nord og ned, og arbeidsdirektør Hanisch hevet kontrakten med den eksterne leverandøren, it-selskapet Bull. Bull gikk til sak og to år senere måtte Hanisch bla opp 11 millioner kroner som følge av et forlik med selskapet.

I 2002 har iverksettingen av Arena stort sett skapt kaos, fortvilelse, drapstrusler og sykemeldinger. Datafadesen ble dråpen som fikk alt til å renne over, og som fikk etatens største fagforening, NTL, til å gå til politisk streik 22. mai i år.

– Statsråd Victor Norman har uttalt at NTL ikke har noe å klage på fordi foreningen selv har vært med på utviklingen av «Arena». Han burde ta en prat med sin fetter og gode venn Ted Hanisch om det datasystemet. Det var han som satte det hele i gang, sier NTL-leder i Aetat Synnøve Kitdal.

Hun er sint. Hun mener etatens ansatte er blitt herjet med over lengre tid, og at det de trenger nå er arbeidsro.

Kvesser klørne.
– Ted Hanisch hadde en helt annen visjon for etaten enn det jeg har. Nå må folk i Aetat skjønne hva de skal gjøre.

Ryddegutten over alle ryddegutter, arbeidsminister Victor D. Norman, lener seg tilbake i stolen på sitt statsrådskontor og kakker pipen i askebegeret.

– Jeg har sagt det mange ganger. Aetat skal først og fremst være en kvalifiseringsetat, sier han.

Det innebærer at etaten skal konsentrere seg om de svake gruppene: De som har en yrkeshemming. De kan nemlig trenge å kvalifiseres før de formidles til en arbeidsgiver. I mai i år var det registrert 21.000 yrkeshemmede i kø, 5000 flere enn i november ifjor. De venter på å bli registrert, eller på å få utviklet en personlig handlingsplan. Forsinkelsene er kritiske.

– Derfor har vi satt i gang prøveprosjekter der Aetat skal belønnes etter innsatsen for nettopp denne gruppen, sier Norman fornøyd.

NTL-leder Synnøve Kitdal er dypt skeptisk. Det samme gjelder en del sentrale opposisjonspolitikere på Stortinget. De er redde for at stykkprisprinsippet vil føre til at Aetat bare ekspederer de «lette» brukerne, og at det på ny skal oppstå en usunn tellekultur i etaten.

– Opposisjonen har grepet fatt i Aetat i mangel av andre saker denne våren, fnyser ministeren.

Han forklarer at det nye finansieringssystemet er lagt opp sånn at det blir mer penger til Aetat jo mer komplisert det er å få jobbsøkeren i arbeid. Dessuten mener han at færre folk i etaten bør drive med rene administrasjonsoppgaver og at flere må bli kompetente til å hjelpe yrkeshemmede i jobb.

Linedanser søkes.
– Folk i Aetat er forbannet på Victor Norman. Han går ut offentlig og sier at folk i etaten ikke har kompetanse. Han har ingen respekt for de ansatte. Min personlige oppfatning er at Norman vil skvise Aetat så det blir umulig å gjøre en god jobb. Deretter vil han sette ut oppgavene til private fyrer Kitdal av.

Det glimter til i øynene til Norman idet han parerer.

– Hvis NTL vil tro på konspirasjonsteorier så gjerne for meg. Jeg pleier å si at vi skal ha et godt og nært samarbeid med de ansattes organisasjoner om omstilling. Men, vi skal ikke ha et nært samarbeid om IKKE-omstilling. Hvis ikke NTL vil være med, så får vi greie oss uten deres hjelp, sier Norman.

Mye tyder på at Kitdal og Norman ikke har en god dialog.

– Jeg har hatt et bra samarbeid med alle tidligere ministre. Men jeg har ikke bedt om noe møte med Victor Norman. Det ser jeg ikke noe poeng i, sier Kitdal.

– Det vi trenger nå er en arbeidsdirektør som kan motivere de ansatte for endring, sier Norman.

Men NTL-lederen vil ikke motiveres. Hun tror ikke det er der skoen trykker. Helst hadde hun sett at Lars Wilhelmsen ble sittende. Hun mener han følte seg presset til å gå. At han var for «ansattvennlig» for statsråden.

– Arbeidsdirektøren har alltid vært bundet på hender og føtter, sier Olav Magnussen i NHO.

– Man behøvde ikke være synsk for å forutse Wilhelmsens avgang, sier Synnøve Kitdal.

Fagforeningslederen etterlyser ressurser til å møte køene av brukere med spesielle behov. Nå trenger de ansatte ro, mener hun.

– Jeg pleier å spørre meg selv. Hva hadde skjedd hvis Aetat hadde vært en privat bedrift? Da hadde etaten vært konkurs. Forlengst.