Prosjekt toppidrett Nils Ingar Aadne går fra scenen til skiløypene

En kongssønn av karbon

Nils-Ingar Aadne 20. mars 2017 17:30

I sommer og høst, på gode lange rulleskiturer, har jeg nok drømt om å gå Birken enda fortere enn jeg gjorde på lørdag. Se på klokka og på en tid som er helt rå. Men det er dagdrømmer. Tilbake til den virkelige verden. Og denne gangen er jeg godt fornøyd med skirennet jeg går.

 

Det er mange fine skirenn rundt i Europa og jeg har gått noen av dem denne vinteren. Men er Birkebeinerrennet det fineste? Vi fikk et vær som prøvde å gjøre alt for det. Det er flere spor enn i noe annet renn, det er masse folk langs løypa, det er hjemme i Norge og sola griller deg et snorrett lueskille i panna. Hva mer kan man ønske seg?

 

Jeg pakket sekken grundigere enn noen gang. 3,5 kilo. Helst ikke et gram over og i hvert fall ikke et gram under. En syltynn camelbak, med en klump med grus, en vektvestpose, carbonjakke, lue og alt du må ha med. Sirlig rullet sammen og plassert i den knøttlille sekken. Alt for å minnes kongssønnen Kåkon Håkonsson som ble båret over fjellet. Jeg er ikke spesielt sterk i historie, så om han var pakket inn i karbonjakke vet ikke. Men jeg tviler.

Et av de store spørsmålene før Birken er: stake eller gå med feste? Her var jeg i tvil. Jeg staket i fjor. Litt for å teste det ut før året mitt som toppidrettsutøver. Det var tungt og jeg var helt ferdig flere steder i løypa. Da jeg startet prosjektet mitt i år var jeg sikker på at jeg skulle stake alle renn. Så begynte jeg å trene motbakkeintervaller i staking med gutta og ble umiddelbart i tvil.

Jeg så hvilket ekstremt høyt nivå de er på. Da revurderte jeg og tenkte at skulle gå noen renn med feste. Så har sesongen kommet i gang og jeg har endt opp med å stake alle renn, unntatt ett. Derfor var jeg litt i tvil før start på lørdag, men ikke veldig. Det måtte bli staking og jeg angrer ikke. I fjor hadde jeg helt klart gått fortere med feste, i år er jeg usikker. Jeg syns det gikk greit og jeg daua aldri helt i armene.

Inntrykket mitt er at flere gikk med feste i år enn i fjor. Det er nok mulig noen gikk på en liten karamell i fjor etter å ha kastet seg på stakebølgen. En bølge som dessverre ikke slår helt opp til Midtfjellet.

 

At armene holdt er noe av grunnen til at jeg er fornøyd. Jeg gikk heller ikke næringstom, jeg kunne jobbe hele veien inn og gikk alt jeg hadde fra toppen av Midtfjellet og helt i mål. Det er faktisk første gang i år at jeg måtte legge meg litt ned da jeg kom over målstreken. Jeg gikk på 2.54.13. God margin under 3 timer og det får være godkjent. Det er 22 minutter raskere enn i fjor, riktignok med litt raskere føre i år.

 

Jeg tenker sikkert nå som alle andre. Det var bra, men neste år?? Oioioi, da skal det gå unna over fjellet.

Dagene etter renn er det lett å være optimist med tanke på fremtiden og lett å sette seg skyhøye mål. Gjør det. Enten innser du at treningsjobben blir formidabel , eller du blir skuffa. Det er vinn-vinn for gærninger.

 

Enda en grunn til å være fornøyd er at Simen Østensen gikk opp på pallen for første gang denne sesongen. Utrolig fortjent! En vanvittig god skiløper som har jobbet knallhardt for å komme tilbake etter fjorårssesongen. Nå har alle gutta vært på pallen i år. Ikke rart jeg har fått mye juling på trening.

 

Den største forskjellen på å gå Birken i år og de to foregående årene, er at det i år bare er et skirenn i rekken av mange for meg. Tidligere har dette vært ett av tre-fire skirenn jeg har gått i løpet av en vinter. Det har på den måten vært et hovedmål og en utladning. Nå er det rett hjem og fokus framover. På torsdag reiser vi til Åre for nye 55 kilometer med knallhard staking. Denne gangen uten en syltynn kongssønn av grus og karbon i sekken.

For å kommentere må du være logget inn. Logg på med en bruker fra sosiale medier.