Skammens bok

Karl Ove Knausgård overrasker og imponerer i en roman med ambisjon om å gjenfortelle Bibelen.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Karl Ove Knausgårds «Ute av verden», den eneste debutbok som noensinne har vunnet Kritikerprisen, ble utropt til «90-tallets generasjonsroman». Ingen vil finne på å kalle oppfølgeren «En tid for alt» en generasjonsroman for 2000-tallet.

Her har Knausgård nemlig vendt samtiden ryggen, og gått helt tilbake til bibelhistorien, som han like godt påtar seg å fortelle på nytt. Først etter 500 sider trår hovedpersonen fra første bind, Henrik Vankel, inn på scenen. Og da med en byrde av menneskehetens samlede skam på sine skuldrer.

Bøllen Noa. Når man først kommer over skuffelsen over ikke å få som forventet, er det mye å hente også i Knausgårds nye retning.

«En tid for alt» har tre hovedlinjer: En essayistisk diskusjon om englenes vesen. Dramatiske gjenfortellinger av sentrale bibeltekster. Og slutten på historien om Henrik.

Av dette peker nyskrivingen av Kain og Abel-myten seg ut som et høydepunkt. Den har blitt en fullt utbygd psykologisk roman i seg selv, med et nyansert portrett av den lille kjernefamilien Adam og Eva stiftet etter syndefallet, og et mer enn normalt turbulent søskenforhold. I denne versjonen er det faktisk Abel som provoserer Kain til broderdrapet ved å torturere en døende mann i stedet for å gjennomføre barmhjertighetsdrapet brødrene var enige om.

Ja, det kan nesten virke som et poeng at boken i ren vold ikke skal stå noe tilbake for Det gamle testamente. I Knausgårds versjon kan til og med Noah fremstå som litt av en bølle, idet vi ser ham klubbe ned familiemedlemmer det ikke er plass til i arken med et balltre.

Kain og Vankel. Ikke noe sted står det at Henrik Vankel er den lett gåtefulle fortelleren som på denne måten føyer sitt eget testamente til Bibelens eksisterende bøker. Men det virker sannsynlig.

I skildringen av Kain som innadvendt grubler og mobbeoffer, skrives historiens første forbryter nemlig ikke bare inn i den klassiske norske underdog-tradisjonen. Kain blir også med sin skamfølelse et tydelig alter ego for Vankel, som i siste del vender tilbake i en historie om ettervirkningene av forbrytelsen fra forrige bok: at han som lærer forførte sin 13 år gamle elev.

Denne gang møter vi en Henrik som slikker sine sår i selvvalgt isolasjon. Men nettopp idet man begynner å frykte at romanen blindt skal gå god for Henriks selvmedlidenhet, løfter den seg til et nytt nivå der Henrik selv ser skammen som en sutteklut, og en som ikke engang fungerer uten andre mennesker som vitner: «Selv ikke fortvilelsen min hadde dybde». Han vurderer til og med selvmord, men avfeier det når han ser for seg sin egen gravskrift: «Henrik Vankel 1970-1998. Han døde for å overbevise seg selv om at følelsene hans var ekte.»

Siste del hever slik romanen opp til en litterær styrkeprøve som på underfundig vis kobler englenes og de norske fiskemåkenes historie, antyder at Det gamle testamente like godt kunne utspilt seg mellom fjell og fjord som i middelhavske olivenlunder, og runder av Henriks historie på en måte som klarer å være både intenst innlevende og nådeløst utleverende på samme tid.

Inn i historiebøkene. Det betyr ikke at det ikke finnes ting som lugger i leseropplevelsen: Deler av englediskusjonen er frustrerende tørr, og intensiteten glipper også i en 50 sider for lang bihistorie om Noas søster. «En tid for alt» er, som Knausgårds første bok, ikke helt jevn, men likevel uten sammenligning årets mest ambisiøse roman. Det er også den boken denne anmelderen er blitt mest oppslukt av, og som i størst grad har fortsatt å kverne videre i tankene etter at den var lest.

At Knausgård med dobbeltverket om Henrik Vankel har skrevet seg inn i litteraturhistorien er det liten tvil om, både som en selvstendig og oppdatert drøftelse av skamtemaet i forlengelse av Mykle-tradisjonen, og i kraft av sin rene fortellerkunst: I bok to har Knausgård lyktes med å skape et pseudo-tidløst romanspråk, inspirert av både bibelen og tradisjonell realisme, som selv om trykksverten knapt er tørr, gir en følelse av at det er en klassiker man leser. Alle som klarer seg forbi de første 50 sidenes englebesettelse, har store ting i vente.

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør