7. november 1911 sendte Nobelkomiteen ut pressemelding om at Marie Curie som den første i verden var tildelt Nobelprisen for andre gang. Nyheten ble ikke rapportert i hjemlandet Frankrike. Tre dager før hadde nemlig avisene avslørt at enken Curie hadde et forhold til en gift mann.

Et sjalusimettet brev der Curie forklarer elskeren hvordan han skal plage kona til hun trygler om skilsmisse, publiseres. Nobelkomiteen følger opp med å be Curie holde seg borte fra utdelingen, og skriver at hun neppe ville fått prisen om de hadde kjent til brevet. Curie reiser likevel til Stockholm, men karrieren hennes er over.

Bit for bit. Dette er den dramatiske historien P.O. Enquist har valgt som utgangspunkt for sin nye roman. Legger vi til at det meste er sett gjennom øynene til Maries assistent Blanche, som kun er overkropp, hode og skrivearm etter at resten av henne er amputert på grunn av Curies radiumforsøk, har vi fått med i alle fall noe av bokens ytre drama.

Men det som virkelig gir gåsehud, er fortellingens stille, mørke sentrum: Mens Blanche forteller Maries ulykkelige kjærlighetshistorie, kappes hun selv bit for bit – uten at hennes groteske halvering egentlig får særlig mer enn en uhyggelig, uutalt plass i fortellingen.

Personlig. Historiske, halvdokumentariske romaner gjør det bra for tiden. Men det som nå kan virke som en tidsriktig hybrid av fiksjon og fakta, kilder og diktning, er en teknikk Enquist har finpusset gjennom et helt forfatterskap. Blant annet derfor regnes han som den i Skandinavia med kortest vei til en nobelpris i litteratur.

Som i flere Enquist-bøker redigeres det hele av en nåtidsforteller som velger seg biter av historien i et forsøk på å forstå sitt eget liv. Og det spilles på jeg-fortellerens mulige likhet med en Enquist i det personlige hjørnet: "Hva var det med Marie som minnet om min mor?"

Men mer enn i hans to siste bestselgere går Enquist her tilbake til sin gamle vane med å overlate til leseren å fylle inn hullene. I løpet av de første hundre sidene introduseres personene på nytt og på nytt, med stadig nye innganger som viser frem fortellerens tvil om hvordan historien bør fortelles, men som samtidig med viten om at leserens tålmodighet ikke er uendelig, omsorgsfullt dytter oss fremover: "Gi ikke opp!"

Refreng. All vennlig hjelp til tross: Også romanen fremstår en smule amputert. Selv om den altså handler om to kvinner som fysisk og psykisk lemlestes av sine nære forhold, tar romanen aldri ordentlig tak i noen av personene, men leder dem mer rundt som groteske marionetter på en historisk scene.

"Hvem kan forklare kjærligheten? Men hvem var vi, om vi ikke forsøkte? " er et klassisk Enquist-refreng, kjent fra hans sterke kjærlighetsroman "Styrtet engel". Det gjentas her, lagt i munnen på Blanche. " Disse maniske gjentakelsene!" lyder en kommentar, kanskje selvironisk fra Enquists side. Uansett sitter jeg igjen med den muligens blasfemiske følelsen at forfatteren burde ha fulgt sitt eget råd, og fortalt mer historie fremfor å dvele så mye ved om den lar seg formidle.

Sterke brev. Det betyr ikke at romanen er uten kvaliteter. Den er full av gode formuleringer, og brevene fra Curie til elskeren og fra Nobelkomiteen til Curie er høydepunkter som i seg selv gjør boken verd å lese – etter det vi kan forstå, er det originalene som siteres. Ingenting i teksten griper så mye som Maries brev, men det skal da også godt gjøres å matche den desperasjonen, undertrykte intensiteten og indirekte selvavsløringen som presser seg frem der.

"Boken om Blanche och Marie" er mest interessant for dem som kjenner Enquist fra før; det er lett å tenke seg en katalog av hovedoppgaver om bokens forbindelser til resten av forfatterskapet.

Men alle som tenker på å oppdage Enquist for første gang, bør unngå denne, krokete og lett distansert som den er. "Livlegens besøk", " Lewis reise" og "Styrtet engel" er derimot alle verd adskillige høstkvelder, finnes alle i billigutgaver og er alle klassikere i moderne skandinavisk litteratur.