«I didn't come here, and I ain't leaving.» Heller ikke John Mellencamp eller Meat Loaf blir man kvitt – skulle man ønske det.
Og mandag slipper Norges storselgende rockeprest Bjørn Eidsvåg sitt rødvinspoppete oppgjør med intimitetstyranni, fordømmelse og skjenn. Han om det.
Jeg velger meg likevel ungdommen denne helgen. Den norske duoen Slowpho har mest sannsynlig ikke alle gubbene i tankene med denne linjen, så kryssklippingen får stå for min regning:
«Could you be more obnoxious, it's starting to get dull, I've had enough of your complaining. It's time to shut up and perhaps move on.»
På eggen. Kristiansanderen Christian Watkins og bergenseren Hilde Dranges albumtittel, «2 1/2», er ikke mer mystisk enn at det har tatt to og et halvt år å få ferdig oppfølgeren til debuten «Hi-Fi Sounds For Norwegians». I løpet av de 30 månedene har førsteplaten blitt utgitt i Japan, Europa og USA og passert vel 10.000 eksemplarer.
De lager fortsatt intelligent popmusikk i det litt ufokuserte skjæringspunktet mellom elektronika, avantgardepop og loungejazz og må nok finne seg i å havne i samme butikkhylle som Kings of Convenience, Röyksopp og Ralph Myerz and The Jack Herren Band.
Den svale sjangerblandingen balanserer på en musikalsk Besseggen. På den ene siden av fjellet ligger tannløs interiørarkitektjazz, nybølgepop og heismusikk knust i klippene. På den andre siden ligger patetisk åttitallsonanering og sjelløs synthflørt og vaker i innsjøen.
Men virkemidlene er porsjonert nennsomt. Akustisk kontrabass, fløyte og vibrafon, Dranges behagelige stemme og en tøylet produksjon holder arven fra Human League og Soft Cell inne på fast grunn. Det er akkurat nok leken jazzfølelse, subtil latino og veldesignet raritetspop her til at det jämnar ut sig.
Hjertevarme. På høydepunktet, den rolige triphop-med-harpe-låten «Alien Love», hviskesynger Hilde Drange energisk: «I gotta get outta here, I gotta get outta here.» Og så kortklipte og ikke alt for konkrete er tekstene på «2 1/2»: «I've come to say, all those little words, to make some sense.»
Små ord som gir masse mening om å leve livet slik man ønsker som flink pike; om at vi kan redde hverandre, men ikke forandre hverandre; om å ønske seg bort fra martinier, folketetthet og konkurranse: «Take me to Alaska, where the sun never shines, where there's no sun tanned people, it suits me just fine.»
Platen avsluttes nydelig med klaver, aftenkjole og naken vokal på sangen «Outro». Jeg vet det selvsagt ikke, men det kan jo være en hyggeligere hilsen til de eldre kollegene: «Your eyes are older, but your heart not colder.»
