Jeg vet ikke om Nils Arne Eggen har hatt gjeste-forelesninger ved jazzlinjen på Musikk-konservatoriet i Trondheim. Om han ikke har vært der, må noe av filosofien fra Lerkendal ha smittet – først og fremst tanken om at det er kollektivet som teller fremfor stjernene, dernest at det er viktig å spille hverandre gode.
Sær sammensetning. Mye kunne sikkert gått galt når jazzbassist Mats Eilertsen endelig kaster loss og er ute på egen hånd med platen «Turanga», etter å ha sittet inne med alt og alle de siste årene. Det er faktisk ganske imponerende at den usedvanlig stødige bassisten hittil har bidratt på opp mot 30 innspillinger, særlig med tanke på at han gikk ut fra nevnte jazzlinje i 1997. Men Eilertsen tilhører altså denne voldsomme og fantastiske bølgen med nye, unge og ikke minst uredde norske toppfolk. Konstellasjonen denne gangen er original nok, og ganske annerledes enn de vi kjenner Eilertsen fra tidligere, for eksempel Kornstad Trio, Parish, Food, Jacob Young Band – for å nevne noen.
Nå har sjef Eilertsen plukket med seg «årets jazzmusiker» i Sverige i 2004 og kompis fra Parish, Fredrik Ljungkvist, på saksofoner og klarinett, den anerkjente nederlandske cellisten Ernst Reijseger, samt Food-boss Thomas Strønen på trommer og perkusjon.
Den lange marsjen. Med så mange sterke og til dels ulike stemmer, kunne dette fort ha spriket. Men det er her lagkaptein Eilertsen går i bresjen og tar frem godfoten. Det er faktisk usedvanlig lite strekk i laget til tross for at gjengen gir seg i kast med noen avsindige eksesser uti frijazzens villsomme verden. I det hele tatt er det en ganske lang akustisk marsj de fire herrene legger i vei på – Reijseger og Eilertsen med orientalsk klang i strengene i det ene øyeblikket, for så ta en etappe med stringent kammerfløyel i det neste. Ljungkvist på sin side tar brått en jiddisk swing med klarinetten før han sender Ornette Coleman et ærbødig bukk med saksspill i ultraklassen. Strønen krydrer i velkjent stil, skaper driv og liv.
Men det er altså laget dette handler om i første rekke. Og det er her bassboss Eilertsen binder og forankret, fyrer i kjelen og holder trykket ved like. Av og til forunderlig komplekst, andre ganger velsignet enkelt. Hør bare Eilertsens egen «Sweet Snowflakes». Så vakkert og lettbent kan det altså gjøres, uten å bli lettvint.
