En måling avslørte nylig at åtti prosent av alle norske menn ønsker å bli kjendis, og at de begrunner dette med en forestilling om at en slik status vil gi økt tilgang på romantikk og penger.
Men ikke alle vil nødvendigvis opp og frem. Mattias, hovedpersonen i «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt myldret?», er en slik person. I en alder av 30 er han fremdeles sammen med sin kjæreste fra gymnaset, han har en enkel, men tilfredsstillende jobb på et gartneri. Han ønsker ikke å være rockemusiker eller kjent eller å være blant dem som utretter de helt store ting.
Modent. Nå er ikke Johan Harstad (f. 1979) noe barn, akkurat, så man får være forsiktig med å terpe for mye med at han er «forbløffende moden og stilsikker». Allikevel: Dette virker slett ikke som en førsteroman, typen mange må gjennom for å renske systemet for opplagrede bunnsedimenter slik at de etterpå kan starte på ordentlig. Med bare en novellesamling og en kortprosautgivelse i baklommen, stiller Harstad til start som ferdig utviklet forfatter.
Romanens Mattias er født på samme dag som den aller første månelandingen i 1969, og har et totem, eller en slags alter ego i astronauten Buzz Aldrin. Mens alle husker Neil Armstrong, langt skritt for menneskeheten og så videre, er det den metodiske og mer anonyme Aldrin som fenger Mattias. Mannen i bakgrunnen. Han som ikke lager noe styr.
Færøyene. Men selvfølgelig treffer Mattias veggen. De gjør det med en skrekkinngytende sikkerhet, de unge menn i litteraturhistorien. Kjæresten til Mattias går fra ham, og gartneriet der han jobber går konkurs. Dramatiske begivenheter i og for seg, men som alle sammenbrudd, har denne en lang forhistorie før de eksterne momentene gjør seg gjeldende. Hadde ikke Mattias begynt å gå opp i limingen lenge før? Og er det i så fall på tross av eller på grunn av hans svært ryddige, behagelige liv? Heldigvis for Mattias, finner sammenbruddet sted på Færøyene, der han blir tatt hånd om av den myndige Havstein, en mann som driver en institusjon for mennesker som er på vei ut av andre institusjoner, men ikke er helt klare for å ordne alt på egen hånd. En klient til eller fra spiller liten rolle for Havstein, og Mattias ønskes velkommen til den nedlagte fiskefiletfabrikken, og nåværende bolig for tandre utskudd, i Gjógv.
Knopper brister. Alle som har hatt det litt tungt, har vel ønsket seg et sted man kunne reise til der man fikk beskjed om at alt vil ordne seg, sett deg ned, ta en kaffe, vi fikser dette. Men i stedet må man ofte klare brasene selv, det er et slit, man graver seg dypere ned, det vil ingen ende ta. Slik sett er det ikke lite av et eskapistisk prosjekt Harstad her har levert. Men selv på et så perfekt sted for egenrehabilitering som på den nedlagte fiskefiletfabrikken i Gjógv, blir Mattias svakt innhentet av seg selv. Han har klart seg lenge med bare et ytterst minimalistisk galleri av venner, her kastes han inn i en slags leirskole for voksne, men alt det fører med seg av nye bekjentskaper og utfordringer.
At det hele foregår på Færøyene er knapt noen gåte, som Buzz Aldrin og Mattias selv er landet nesten usynlig. Selv for dens egne innbyggere forsvinner landet raskt i skodden.
Johan Harstad er ekstremt god på å gjengi skrå tankerekker og slipper åpenbart aldri opp for pussige assosiasjoner. Han klarer også å gi den gode Lars Saabye Christensen-følelsen i skildringen av en nylig svunnen tid, at på til en tid Harstad selv er litt for ung til å huske særlig godt. En anmelder med et uttalt feministisk manifest ville kanskje ha påpekt at det begynner å bli lovlig mange bøker om frustrerte unge menn der kvinner tegnes med svært så minimalstisk strek. Det er alltid noe.
«Buzz Aldrin...» er en vennlig, tankevekkende bok. Den er også ganske lang, så da er det godt for alle parter at om handlingen ikke alltid er like spennende, er det hele i hvert fall godt skrevet. Johan Harstad, får vi håpe, er kommet for å bli.
