Det fins ikke noe tristere enn gladjazz, skal Jan Garbarek ha sagt en gang. Spekesild, norsk film og moderne blues er ikke noe mer å smile av det heller. Det er vel de tingene folk flest forbinder med Haugesund. Her er en plate som kan rette på det inntrykket.
For de få av oss som fortsatt kan lese lydskrift og er noenlunde kjent med haugesundsdialekt, betyr platetittelen «Hi:m», hjem. Og det er nettopp Haugesund som hjemsted som er utgangspunktet for denne platen.
Haraldsgadå er kanskje ikke like lang som Karl Johan eller Reperbahn, men for den som kaller haugesund for hi:m, er den minst like viktig. Og når en by feirer 150-årsjubileum er det jo ikke uvanlig at også musikkmiljøet vil markere det. Som regel er det en dårlig idé. Men unge Margrethe Førre har laget en sjøsalt og frisk perle av en hyllest til hjembyen, kysten og vestlandet.
Sildabajas. Ironisk nok er platen spilt inn i Nordmarkskapellet i Oslo en aprilhelg i 2004. Men det har ikke løyet vestavinden. Sangene er blitt samlet inn fra gamle arkiver, museer og biblioteker, og har alle en tilknytning til byen. Og nå tenker du kanskje at dette høres veldig ut som heimstadjamming. Men det er det ikke.
Stødige musikere, originale, østeuropa-inspirerte og jazzete arrangementer, og ikke minst den nærværende og overraskende solide stemmen til Margrethe Førre, gjør dette til mer enn en patriotisk bygdeplate. Hun er et funn som vi forhåpentlig får høre i mindre kommunalt påvirkede innspillinger.
Hi:m er en fin samling visejazz og folkpop med kontrabass, trekkspill, saksofon og fioliner i forfriskende akustisk opptak. Men et rørete vokalopptak med 80-tallets store klovn fra Haugesund, Sildakongen, kunne vi blitt spart for. Det ødelegger nesten hele opplevelsen.
Jeg våger å påstå at selv innfødte haugesundere ville vegre seg for å reise hjem, hvis det var Sildakongen som sto og tok imot på kaien.
