Det digitale lommekameraet jeg kjøpte for tre år siden, har gitt meg mange gleder. Fascinasjonen over raskt å kunne ta bildet, laste det opp i pc-en og (nesten) like enkelt sende en kopi med e-post til onkel Finn på Nærsnes, har gjort meg til en ivrig fusker i fotofaget. Så, for halvannet år siden, fikk jeg for første gang prøve et digitalt speilreflekskamera og ble brutalt minnet på lommedigitalkameraets store svakhet: at barnet med skøyter og bandykølle alltid forsvinner ut av søkeren før kameraet har tenkt ferdig og er klart til å fotografere. Speilrefleksen var i så måte en nytelse, til tross for at det var både stort og altfor vanskelig å finne ut av.

Nå også for meg. Nå ser det ut til at toneangivende kameraprodusenter endelig har funnet ut at verden trenger digital speilrefleks som kan brukes også av dem som ikke bruker kameraene hver dag. Konsekvensen er at funksjonene må være så intuitive at jeg husker hvor de befant seg neste gang jeg tar frem kameraet.

Nikon D50 har akkurat disse ambisjonene. I tillegg, og ikke minst viktig, ligger prisen godt under 10.000 kroner, en ikke uforståelig smerteterskel for hobbyknipsere. Eksemplaret jeg lånte, kom sågar uten bruksanvisning (den kan lastes ned). Dermed prøvde jeg ut kameraet uten papirveiledning. Og jeg kom langt. Til og med aktiveringen av funksjonen for repeterende eksponering (hvor mange per sekund) og flytting av fokusfeltet rundt i søkeren fant jeg ut av på egenhånd (du verden!). Det var verre med hvittbalansen, noe som førte til misfarging av flere fotoobjekter. Men det finnes en automatisk hvittbalanseinnstilling som var god nok for meg. Det viktigste er at D50 fremstår som mye enklere å nærme seg enn for eksempel Nikons D70.

Oppdatert fokus. Bildene jeg får, er, etter det mitt amatørblikk kan avgjøre, like gode. Der hvor jeg har brukt kameraets innebygde blits, gir D50 et mer avbalansert resultat. Dessuten har utviklingen av autofokusen slått gunstig ut. Heldigvis er også D50 et stort og tungt kamera. Mange av finessene ville vært bortkastet dersom det ikke hadde ligget godt i nevene. Visst trenger jeg også et minnebrikkekamera. Men det skal være av den aller minste typen, som går lett ned i lommen. Det er likevel dette store kameraet som gjør det virkelig morsomt å ta bilder, uansett hvor stor plass det tar.

Nikon D50 leverer seks megapiksler. Konkurrenter i nærliggende prisklasser leverer åtte. Jeg velger likevel ikke å legge for mye vekt på dette. Med seks megapiksler får i hvert fall jeg store nok forstørrelser. Dessuten er ikke megapiksler alt. Objektivet spiller jo for eksempel en meget viktig rolle for forstørrelsen. Denne utprøvingen ble gjort med et AF-S DX Nikkor 18-70mm-objektiv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.