Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Fin Serck-Hansen
Fin Serck-Hansen les mer

- Jeg har sett mye trist

I to år besøkte kunstner Fin Serck-Hansen innsatte i norske fengsler. Nå kommer boken.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Hvordan er det å sitte i fengsel? Hvordan er det å sone? Dette var spørsmålene kunstner Fin Serck-Hansen stilte seg da han i 2006 bestemte seg for å fotografere livet innenfor murene i åtte norske fengsler.

Se bildeserie: Related content

Miljø og sikringsgrad var sterkt varierende – fra det åpne fengselet Bastøy i Horten – til det langt tøffere og lukkede Ullersmo i Akershus. Men virkeligheten for de innsatte kunne virke som den samme over alt. «I de fleste vestlige land er fengselet i seg selv selve straffen, det å sitte inne, det å være borte fra familien og dem man er glad i, og fra friheten til å åpne en dør og gå gjennom den,» skriver den amerikanske kunstneren og kuratoren Michael Petry i forordet av «Normaliserende sanksjon». Men selve spørsmålet: «hvordan er det å sone?» Får betrakteren et tydelig svar på det gjennom å kikke på Serck-Hansens stumme portretter?
 
– Jeg har prøvd å ikke legge for mye historiefortelling inn i bildene, sier fotografen.

– Hva ønsket du å fortelle?

– Mennesker som har falt utenfor, enten av egen eller andres definisjon, har alltid opptatt meg som kunstner. Forsøket er å problematisere møtet med et liv som er et annet sted enn betrakterens. Tvinge frem en refleksjon om dette er et menneske samfunnet har tatt på alvor og behandlet med den respekten som alle fortjener. Fengslene er ment å ikke primært straffe, men å rehabilitere. Spørsmål en kan stille seg, er om dette er måten å gjøre det på. Gir vi mennesker selvrespekt og muligheten til å bli mennesker som er tilpasset det normale samfunnet, i den grad det er et mål, ved å putte dem i fengsel?

Se bildeserie: Related content

– Hva slags forventninger har de innsatte til livet utenfor murene?

– Det tror jeg er veldig forskjellig, men mange kommer ut helt på bar bakke, uten bolig og med større opparbeidet gjeld. Mulighetene til jobb er begrenset og mange kjenner ingen annen tilværelse enn ut og inn av fengsler. Da er det ikke så lett å ha høye forventninger til livet på utsiden. Men folk fra alle samfunnslag og mange ressurssterke sitter inne, så en generalisering om at alt er bare trist og jævlig for alle, er heller ikke riktig. Men livet blir sjelden enklere av å ha sittet inne.
 
– Ble du utsatt for noen hindringer i arbeidet?

– Nei, både departementet, fengslene, de ansatte og innsatte har vært greie.

Se bildeserie: Related content

– Ble du godt kjent med noen av de innsatte?

– Jeg har ikke knyttet personlige kontakter eller vennskap med dem jeg har møtt. Men uansett har det vært stort sett som å møte folk utenfor murene, noen får jeg god kontakt med, andre ikke. Men det er vanskelig å ikke bli grepet av de livene som leves på innsiden. Jeg har sett mye trist.

– Hvorfor valgte du miksen rom og arkitektur – og portretter?

– Livet innenfor er så til de grader knyttet opp til det fysiske miljøet som omgir de innsatte. Det virker som om omgivelsene i stor grad bestemmer hvordan det skal gå med fangene når de kommer ut. Om de vil befinne seg tilbake i fengselet i løpet av kort tid – eller få et annet liv. Fengselsarkitektur er jo også gjenstand for alt fra effektivitetsbetraktning og sikkerhetsvurderinger – til filosofiske tilnærminger om overvåkning og avstraffelse. Arkitekturen blir det som først og fremst gir uttrykk for skillet mellom de på innsiden og de på utsiden. Det å være på innsiden er jo normalt positivt, men her er arkitekturen ment å være stigmatiserende.
 
– Du startet som musikkfotograf, og jobbet blant annet for Nye Takter på åttitallet. Når og hvorfor bestemte du deg for å konsentrere deg om kunstfotografiet?

– Jeg bestemte meg for å studere kunstfoto i England på begynnelsen av åttitallet, blant annet for å være nær et musikkmiljø som jeg var fascinert av. Også fordi jeg forsto hvor sterkt uttrykksmessig foto var.

– Er det noen nye planer for utstillingen?

– Utstillingen vil bli vist i en del fengsler rundt i landet, og boken er tilgjengelig på Torpedo bokhandel.

Se bildeserie: Related content

Videoer fra D2