Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Sune Eriksen
Sune Eriksen les mer

Er ishockey for harry for Norge?

I Sverige er det nasjonalsport. Nordmenn gir blaffen.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Når – eksakt – gikk hockeyfeberen over i Norge?

Dette er spørsmålet en er nødt til å stille seg hvis man, la oss si, ikke har vært på Jordal Amfi på 18 år (bortsett fra i Shampos comebackmatch, som naturligvis var stappfull og derfor ikke kan regnes), og nå befinner seg på semifinalen i Norgesmesterskapet i ishockey mellom Vålerenga og Stjernen.

Rent ytre sett er alt ved det samme.

DJ-en spiller adrenalinlåter fra åttitallet: «Jump» med Van Halen, «Life is Life» av Opus og «Get Ready For This» med 2 Unlimited i pausene før drop. Din gamle skolekamerat («Janna») som du ikke har sett siden sist du var på hockey vinker fra syvende rad. Til og med Espen «Shampo» Knutsen er her. Nå som trener, men fortsatt med lange, lyse englelokker der nede på benken.

– Og husk at banens beste får et gavekort fra Big Horn Steak House og en kva-li-tets-klokke fra Tissot, sier speakeren.

Det smeller i vantene.

– Guttane, guttane, synger Stjernenfansen.

Det en gang beryktede Apeberget – plassert der Jordal er på sitt bratteste – som nå heter Klanen, svarer ikke. Det er noe som er feil. Og dette noe er at det ikke kan være stort mer enn 1000 mennesker på plass i hallen.
 
Feberfri. En gang var ishockey forsidestoff i VG. En gang var folket på fornavn med Ørjan, Geir og Erik – dengang vi rykket opp fra B-VM på Lillehammer i 1989 – og alle sang «Vi er landslaget i ishockey/Åle åle åle/Hei hå». En gang fantes det kun én ishockeykommentator og det var Jon Herwig Carlsen. En gang satt folk på taket på kioskene for å få plass på Jordal da det var lokalderby mot Furuset. En gang dukket det opp 5800 mennesker da Sparta fra Sarpsborg spilte mot rivalene fra Stjernen til serielederduell, og kampen måtte utsettes til dagen etter på grunn av «hockeytåke» – dampen som oppstår når for mange mennesker samles i en kald ishall. For 20 år siden var det hockeyfeber i Norge. Spørsmålet er: Når sank temperaturen?

Når A-VM starter i Sveits denne helgen stiller Norge muligens med sitt beste hockeylandslag gjennom tidene. Laget har kvalifisert oss til De olympiske leker for første gang siden 1994. Ifjor sto den samme gjengen, Roy Johansens isbjørner, for en bragd da de sendte Norge til kvartfinalen etter å ha spilt uavgjort mot Finland. På laget spiller toppscoreren og den beste poengplukkeren i hele den svenske serien, samt tre nybakte svenske mestere fra Färjestad. Men vet du hva de heter? Sier Per-Åge, Anders og Jonas deg noe?
 
Mangleruds star. – Før var det opplest og vedtatt at hockeyspilleren var en som røykte, kjørte drosje på fritiden og fikk utløp for aggresjonen sin på hockeybanen. Det er jo ikke helt sant. Men det har ikke hjulpet med historier som da Geir Myhre klinket ned «Jimmer’n» i OL i Sarajevo i 1984, sier Kjetil Try.

Manglerudgutten er mer enn statsministerkompis og profilert reklamemann. Try er også norgesmester for Manglerud Star i ishockey (1978), landets første hockeymanager i dress (som kjederøykende 23-åring) og den første stemmen som brøt NRKs hockeymonopol da forbundet plutselig inngikk avtale med tv-kanalen Janco Visjon i 1983 – og Try fikk jobben med å kommentere. På cv-en står også en rolle i Oddvar Bull Tuhus store idrettsepos «Hockeyfeber» fra 1983, der Try fikk minst en replikk og mye istid i rollen som «Petter’n».

Nå sitter Tryman – som er hockeynavnet hans og som skal uttales på engelsk – og speider utover isen fra Manglerudhallens kantine. En is «som var alt i livet hans fra han var 10–20 år».

– Hockeyen har alltid slitt med et østkantimage. Det eneste vi kan trøste oss med er at vi er større enn bandy. Lenge har det vært sånn; har du hockeysveis, er du tjukk i huet. Altså, du er tjukk i huet hvis du spiller hockey.

– Er det derfor mediene hoppet av hockeyen?

– På et eller annet tidspunkt tapte hockey for fotball. Drillos viste oss at et norsk landslag kunne slå Italia og England. Nå er det fotball hele året. Og nordmenn nøyer seg ikke med idretter der vi er nest best lenger. Vi trenger en profil for å nå sponsormarkedet. Håndballen har for eksempel Kristian Kjelling. I min tid hadde vi hadde vi Bjørn Skaare. Jeg husker vi spurte treneren før match, «spiller Botta»? Var han på banen for Furuset, tapte vi. Så god var han. Og så kom Shampo – Wolfgang Plagge på skøyter, ikke sant. Omtrent født i frisørstolen i sjappa til faren, «Såpa». Spørsmålet er; Hvem har vi nå?
 
Hockeytown. – Harry, vi? Brødrene Roy og Rudy Olafsen står utenfor billettluken på Sparta Amfi ikledd hver sin hockeydrakt, størrelse «telt».

– Vis dem tatoveringen på ryggen, Roy, sier en kompis.

Kveldssolen har akkurat forsvunnet bak gamle Sparta Amfi. Det er kaldt i luften. Roy Olafsen nøler. Men det er noe i blikket hans som sier «spør meg en gang til».

– Å, kom igjen ’a, forsøker fotograf Eriksen.

Roy Olafsen vrenger av seg. Sønnen flirer. Broren flirer. Alle som passerer flirer.

På ryggen til Olafsen blottes en haug underskrifter. En haug tatoverte underskrifter.

– Jeg fikk tatovert alle navnene på årets Sparta-lag. Når dem vinner NM, skal kongepokalen stå som en ramme rundt.

– Hva sa kona?

– Det er din kropp! Men hun har vel aldri hatt så mange mannfolk oppi sengen på en gang.

Roy Olafsen gapskratter.

– Hvor mye penger bruker dere egentlig på hockeyen?

– Å, huffa meg. Vi har vært på flere bortematcher, til Stavanger og Trondheim. Jeg har kjøpt et Spartagulvteppe til 1000 kroner, og drakter til 1500 kroner. Også har du bilen, da. Supporterbilen.

Det er en hvit Ford Mondeo, som er gjort om til supporterbil. Med logo på panseret, og blålys på taket og alt.

Om det er stille rundt Mjøsa og i Oslo, er det ingen overdrivelse å si at det er hockeyfeber i Sarpsborg for tiden. Selv på pressetribunen er det full jubel når Sparta slår ut Storhamar og går til NM-finalen for første gang siden 1989. Som eneste klubb i Norge har Sparta lykkes i å øke tilskuertallet med 60 prosent på fem år, samt gå med overskudd i samme periode. Så hva er hemmeligheten bak deres unike suksess?

– Vi har lykkes i å skape stolthet rundt klubben. Sarpsborg er en hockeyby. En arbeiderby. Vi har ikke vært redd for å kjøre på det. Hver gang Sparta spiller skal være en festdag i Sarpsborg, sier direktør Tore Jobs.

Å gå inn i en Sparta-garderoben rett etter kampen er litt som å gå inn i et fjøs, bare at lukten av kumøkk er byttet mot mannesvette. Heldigvis går det over etter et par sekunder. Det som derimot ikke forsvinner med det første er følelsen av at garderoben ligner mer på at herrebad i San Francisco tidlig åttitall, enn en hockeygarderobe. Glade menn i bar overkropp svinser rundt med håndklær rundt livet, store Village Peoplebarter og gullkjeder. Stilen har sin forkl#229.

– Alle har bestemt seg for å gro bart til vi har vunnet finalen, sier svenske Daniel Wessner, innehaver av den aller største Freddie Mercury-barten.

Det såkalte hockeyhåret – langt bak og kort foran og på siden – ser definitivt ut til å være dødt.

– Men ikke i Vålerenga, roper Renè Bøe.

– De tør ikke annet siden Shampo er trener.
 
Øst er øst. I Sverige spilles ishockey fra Malmö i sør til Leksand i nord. Så hvorfor er hockeyen skilt ved Akerselva i Oslo? Hvorfor spiller man bandy på Voldsløkka og Stabæk – og i Drammen? Og hockey på Vålerenga og Hasle – og i Fredrikstad? Hvorfor er det finere med krokkjepp og ball enn kølle og puck?

– Hockeyens arbeiderklasseimage er ganske enkelt Arbeiderpartiets skyld, nærmere bestemt Rolf Hofmos, sier hockeypresident og skipsmegler Ole-Jacob Libæk.

Han var president sist gang det var hockeyfeber i Norge (83-93). I 2007 ble han gjeninnsatt for å rydde opp i dårlig økonomi, dommerbråk og krangler i forbundet.

– Det er ikke så mange som vet dette, men både Ready, Lyn og Bygdøy hadde egne hockeylag på femtitallet. Men de eneste som overlevde på vestkanten av Oslo var Jar og Frisk i Asker.

Da ishockey- og kunstløparenaen til De olympiske leker i Oslo 1952 skulle bygges var det Rolf Hofmo, sjef for statens ungdoms- og idrettskontor (STUI), som bestemte beliggenheten, slik han også bestemte plasseringen for Ekebergsletta – «områder i byen der Arbeiderpartiet sto sterkere enn lenger vest», som Libæk er hissig på å påpeke. Arbeiderpartiets «husarkitekt» Frode Rinnan fikk oppgaven i å tegne Jordal Amfi. Rinnan har også tegnet gamle Bislet Stadion, Frognerbadet, Holmenkollbakken og flere Obos-drabantbyer.

– Det ble skapt et kraftsentrum for ishockey på østkanten, sier Libæk.

– Mens de hadde tilgang på kunstis, løp vi rundt på vestkanten i høstløvet.

Mens Bruno, Henger’n og Vålerenga stadig ble bedre, sakket klubbene på vestkanten etter. Det ble skapt et nivåklasseskille mellom øst og vest, og etterhvert hadde hver eneste lille gate i indre Oslo-øst sitt eget hockeylag. Med hjelp av ildsjeler ble det etter hvert bygd haller på Løren, Furuset, Manglerud og Grünerløkka. Men først ute med eget tak var Sparta Amfi i Sarpsborg i 1963, bygd på dugnad. Hockey som arbeiderbydels- eller arbeiderbyidrett var befestet. Hockey var blitt en E6-idrett.

– Hvorfor bygde bare ikke noen en hall på vestkanten – på eget initiativ?

– Det har jeg brukt mye tid til å tenke på, sier Libæk.

– Det finnes mange eks-hockeyspillere på vestkanten. Det er stygt å si det, men det kan virke som folk på vestkanten er mer opptatt av egen suksess enn å bidra som forelder. Bandy har ikke hatt samme krav til toppidrett, kan du si.
 
Nasjonalidrett. Det er godt og varmt i Løfsberg Lila Arena i Karlstad. Lite som minner om Jordal eller Sparta Amfi. Før Färjestads siste SM-finale mot Skellefteå er det god stemning på tribunen. Lagets tre norske spillere Anders Bastiansen, Jonas Holøs og Marius Holtet varmer opp på isen. Folk har kommet tidlig for å handle mat og effekter i supporterbutikken – alt fra Färjestadsnus til babybodyer. Hockey er big business. Når matchuret begynner å tikke har 8500 mennesker funnet plassene sine, blant dem overraskende mange barnefamilier og jenter. Bak det ene målet er det en vip-restaurant med sittebord utenfor losjene.

– Ifjor omsatte vi for 177 millioner kroner. Vi selger mat og drikke for 600.000 kroner på en match som denne, sier pr-ansvarlig Jörgen Kalitzki.

– Og vi er i gang med å bygge et tilbygg på 33.000 kvadratmeter med nytt presserom, eget sykehus og nye garderober.

På presserommet sitter Canal Plus-kommentatorene Niklas Holmgren og Arto Blomsten, tidligere svenske landslagsspillere med 62 kamper for Tre Kronor. De er overrasket over nordmennenes nivå.

– Nordmennene har vært bra. Holøs er en matchvinnertype med et bra skudd. Bastiansen er sterk og jobber bra. En ekte «hockeygubbe», skryter de.

– I Norge blir hockey sett på som litt «working class». Hvordan er dette i Sverige?

Arto Blomsten fingrer med to snusbokser. Det virker ikke som han helt skjønner spørsmålet. Men så sier han noe.

– I Sverige går alle på hockey. Selv spilte jeg for Djurgården, den litt finere delen av Stockholm. Hockeypublikumet der er vel som vanlige folk, mer normale enn fotballfansen.

Matchen blir ikke avgjort før i femte periode – på «sudden death». Men når pucken til slutt ligger i nettet – og 8400 värmlendinger går av skaftet for finaleplass og 4–0 i matcher – er det en nordmann som har slått den avgjørende pasningen. Som flere ganger før i år var Anders Bastiansen (29) hjernen bak en Färjestad-scoring.

– Jeg synes hockeyspillere har fått et ufortjent rykte. Jeg tror det er veldig få som kjenner en hockeyspiller. Jeg har ikke helt peiling på hvordan det var før, da dem festet mye, men nå er hockeyspillere ordentlige folk, sier Asker-gutten i garderoben etter kampen.

Hjemme i Norge studerte han på BI mens han spilte på Frisk Asker. De fleste norske hockeyspillere jobber ved siden av idretten, gjerne i et fleksibelt yrke, for eksempel som håndverkere. Da det viste seg at Norges keeperhelt Pål Grotnes – som tok i mot 51 kanadiske skudd i VM ifjor da vi tapte 2–1 – jobbet som snekker på si, ble han møtt av tre tv-team og tjue kanadiske pressefolk etter kampen. De kunne ikke tro at en snekker hadde kapasitet til å stoppe millionærene fra NHLs knallharde pucker. Bastiansen synes ikke det er så rart.

– Man får et mer proft forhold til sporten når jobben kun går ut på å ta vare på kroppen.
 
Prisen for hockey. – Ishockey er Norges nest største publikumsidrett etter fotball. Problemet er bare at det kun er mennesker som har spilt hockey selv som sponser den. Du får mange småbedrifter, budbilfirmaer og stillasfirmaer og sånn, men ikke tilgang til det virkelig store pengene, sier hockeypresident Ole-Jacob Libæk.

– John Fredriksen er aldri blitt sett med skøyter på bena, sier Libæk om skipsrederen som har støttet Vålerenga Fotball.

Rogaland er det store satsingsområdet for norsk ishockey for tiden. Det snakkes om et nytt belte fra Stavanger i vest til Kristiansand i sør. Ishaller skal bygges i blant annet i Haugesund og Nærbø.

– Jeg var dum nok til å tro at det var Statoil som sto bak disse satsingene. Men de ville ikke ha noe med sporten å gjøre. De mente visst den var for voldelig. Det er leverandørene til oljebransjen, småfirmaene, som finansierer byggingen, sier Libæk.

Stavangermodellen – en pedagogisk hockeyskole der 3–4 åringer deler isen med eldre barn i – har skapt stor entusiasme på Vestlandet, og er innført som standard prosjekt i ishockeyforbundet. Nylig deltok 200 barn på hockeyskole i Bergen. 40 av dem var jenter.

Espen Shampo Knutsen er mest opptatt av å påpeke at det er anleggene som må fornyes.

– Jordal er fra 1952. Folk krever mer av hockey nå enn man gjorde da. Man må sitte komfortabelt, sier han.

– Jeg føler at det er en ny hockeyfeber på vei. Derfor trenger norsk hockey nye anlegg, sier landslagstrener Roy Johansen.

– Alt begynner og slutter med haller, sier Kjetil Try.

Nå er noe i ferd med å skje. Samarbeidsprosjektet Isbjørn Arena as, der curling-, kunstløp- og ishockeyforbundet eier en tredjedel hver – har hittil vært fruktbart. Antall haller er planlagt økt fra 37 til 60 innen 2020. Ishaller i Tromsø, Kristiansand og på Libæks gamle hjemmebane på Jar i Bærum er på vei.

– For å kvitte oss med imaget må vi bygge flere moderne arenaer. Vi må bli landsomfattende. Det er for få som har egen erf#229 fra ishockey. Utfordringen blir å sørge for at det går an å spille hockey over hele Norge. Det må ikke bli et lokalt fenomen, slik det har vært lenge, sier generalsekretær i ishockeyforbundet, Jon Haukeland.

– I grunn er det rart hockey har blitt som det er blitt i Norge. Egentlig er hockey en av de dyreste idrettene man kan drive med. Både utstyr og haller koster penger. I Nord-Amerika og Canada klager de over det motsatte problemet. At det kun er de med penger som har råd til å drive med idretten.
 
Snusing, drikking og slåssing. Kvart italienske Mats Zuccarello Aasen spiser spaghetti bolognese i kantinen på Jordal Amfi, rett ved sitt barndomshjem. Nok en oppkjøring med landslaget før VM er unnagjort.

Her hjemme har den gamle Frisk-forwarden blitt kalt en ny Shampo.

– Det er noe med hvordan han til en hver tid leker, som Norges manager Petter Salsten sier.

Zucarello Aasen opplevde braksuksess i sitt første år i svenske Modo i år. Halve sesongen forsvant riktig nok med skader. Men han var god da han spilte. Så god at svenske medier stadig lagde reportasjer om «den lille trollkarlen fra Norge» – som på forsesongen tok straffer så frekke at de ble snakkiser i hele Hockey-Sverige. Så god at da broderfolket største hockeyhelt Peter «Foppan» Forsberg gjorde comeback for moderklubben i Örnsköldsvik på nyåret, og attpåtil scoret et drømmemål, ville han helst snakke om at det var «himmla kul at spela med Mats» i det direktesendte intervjuet på Canal Plus etter kampen.

I samme klubb sto en annen nordmann for en liten sensasjon. Per Åge Skrøder fra Sarpsborg ble både toppscorer og plukket flest poeng i den svenske eliteserien i hockey. Hva synes Mats Zuccarello Aasen om at det likevel er så stille fra norske medier?

– Jeg har snakket med Per Åge om det. Vi synes begge det er rart. Hadde det samme skjedd i fotball – hvis John Carew hadde blitt toppscorer i England – hadde avisene skrevet om det i ett år fremover, sier Zuccarello Aasen.

– Klisjeen er fortsatt at vi snuser, drikker og sloss.

Folk tror at hockeyspillere er gærne, sier barndomskompisen Alexander Bonsaksen, som er med på lunsjen, og som til daglig spiller på Vålerenga.

Foran både ham og Zucarello Aasen ligger to snusbokser. Minst en av klisjeene ser altså ut til å stemme. Men i Vålerenga risikerer man nå bot hvis man lar seg avbilde med en pris i overleppen. Klubben ønsker å kvitte seg med harryimaget.

– Steffen Iversen kan bli intervjuet på tv mens han snuser uten at noen bryr seg. Slik er det ikke for oss, sier Zuccarello Aasen.

– Hva må til for at hockeyen skal få den oppmerksomheten den fortjener?

– De sier at vi mangler profiler, men vi har toppscoreren i Sverige. De sier at vi må begynne å prestere, men fotballandslaget vant ikke en eneste kamp ifjor, uten at det har hatt noe å si for mediedekningen. Det er ikke godt å si.
 
Mannfolkidrett. – Noe av det viktigste hockeyen kan gjøre er å jobbe mot mediene. NRK må komme tilbake på banen. Hockey må på riksdekkende tv. Først da kan man lage en pr-strategi. Først da kan man lage historier, formidle suksessen norske spillere har i Sverige, sier Kjetil Try.

Sportslig suksess i VM – som for Norges del begynner i morgen – blir selvsagt også viktig. Nok en gang handler det om å bygge opp profiler.

– Men et av problemene er jo at hockeyspillerne har så fordømt mye utstyr på seg til enhver tid. Man ser jo ikke hvem de er bak hjelmen.

Espen «Shampo» Knutsen mener det er på tide at folk skjønner at hockeyspillere er superseriøse og oppegående gutter. Når det er sagt, det ér forskjell på hockeyspillere og fotballspillere. Det er noe med den rå garderobekulturen, Det er noe med alle vitsene. Hockey er ikke for – absolutt – alle. Det finnes en grense.

– Det er ikke snakk om hårgelé og ordning foran speilet før du går på isen. Hockey er ordentlig mannfolkidrett, sier Shampo.

– Du gir en smell og tar en smell.

Videoer fra D2

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør