Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

I dag er Gunnars livsverk komplett

Gunnar Garfors (37) har besøkt alle land på kloden. Nå gjenstår Sogn og Fjordane.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Når Gunnar Garfors (37) denne helgen besøker Kapp Verde, en liten øygruppe vest for Afrika, kommer han til å være glad og trist om hverandre. Han bare vet det.

Glad, fordi han vil være omgitt av noen av sine beste venner og nærmeste familie. Trist, fordi en lang reise er over. Han vil nå, som første nordmann, ha besøkt alle verdens 198 land. Ingenting gjenstår å se, det måtte eventuelt være en eller annen autonom russisk utbryterrepublikk, av typen Sør-Ossetia eller Transnistria.

Men da må det bryte ut flere, for han har vært der også.

Fra stan til stan. Høsten for ti år siden foreslo Gunnar Garfors overfor sin lillebror Øystein, som han årlig drar på ferie med, at de skulle velge seg et reisemål etter innfallsmetoden. Bare dra et sted.

Brødrene, som er fra vesle Naustdal i Sogn og Fjordane, leste en morgen i lokalavisen Firda om noen kirgisiske vannkraftingeniører som var på besøk i fylket. Dermed gikk høstferien til Kirgisistan. Og den tidligere sovjetiske republikken var alt Gunnar Garfors kunne drømt om. Rikt på fjell, fattig på turister.

De møtte et annet brødrepar, som inviterte dem hjem til familiegården, hvor de fikk plukke potetene til middagen selv. De badet i Issyk Kul-innsjøen, verdens nest største fjellvann. De møtte en mann som hadde 17 kjærester. Gunnar Garfors var så fornøyd med turen at han der og da bestemte seg for å besøke alle andre land som ender på stan. Da han kom til Afghanistan, seks land senere, var det uten broren, som i mellomtiden hadde giftet seg og fått forbud mot å reise til krigsherjede land.

– Mens for meg var det mer sånn: «Hva nå?» sier Gunnar Garfors.

Og da ble svaret å besøke alle land som ikke slutter med stan.

 

Juba, Juba. – Jeg har veldig mye energi, da, for å si det sånn, sier han.

– Akkurat nå er det herlig å bare slappe av, men jeg vet jo at om fire–fem dager begynner jeg helt sikkert å bli rastløs. Reisingen er jo som et virus – et virus jeg ikke har noe imot å ha.

Han sitter i kantinen til NRK på Marienlyst, med et ostehorn foran seg. Han bretter ut hornet, lar gulost og kokt skinke bli igjen på den ene siden, bretter ut en skive brunost, fordeler den på den andre siden. Gunnar Garfors liker å få maks ut av ting: Han er ansatt som rådgiver på digitale tjenester i distribusjonsavdelingen til NRK, men driver også et mobil-tv-selskap og en multinasjonal lobbyorganisasjon for digitale bakkenett.

Jobben, som innebærer utstrakt møte- og foredragsvirksomhet, har ført ham til et tyvetall land, men Gunnar Garfors er nøye på at det ikke teller hvis han ikke også har vært i landene som turist, enten i forlengelsen av oppholdet eller for egen regning.

Når er man turist? Når man «har en historie å fortelle», slik han ser det, det holder ikke å ha kjørt gjennom landet, eller bare vært på flyplassen.

Det holder heller ikke å ha vært i et land før det ble anerkjent som land: Han vendte tilbake til Juba, hovedstaden i Sør-Sudan, da det afrikanske landområdet i 2011 ble en selvstendig stat ved folkeavstemning og tatt opp i FN.

– Og nå skal jo Skottland ha folkeavstemning i 2014, sier han.

– FN regner dem til Storbritannia, men de er jo et slags eget land allerede, med landegrenser og et visst indre selvstyre. Så hvis de løsriver seg, må man da tilbake? Der er jeg ikke helt enig med meg selv.

Fra Taipei til Tuvalu. Hva han har lært av disse reisene? Han har lært at det er fysisk mulig å besøke fem kontinenter på én dag.

Han har lært at stillehavsøya Kiribati uttales «Kiribass » (bokstaven «s» finnes ikke i det nasjonale alfabetet, men dannes av «ti» eller «tu»). Han har lært at det tar 37 timer og ni mellomlandinger å komme seg til Marshalløyene, og at hvis du liker landbaserte militærinstallasjoner, kommer du til å kose deg der. Han har lært at NetCom ikke har mobildekning i Tuvalu.

Han har studert mandarin i Taipei. Han har fått seg dame i Seoul. Han har sluttet å oppleve jetlag. Og han har erfart at uansett hvor norske ambassader måtte fraråde å dra, uansett hvor nordkoreanske statsoverhoder måtte true med å sende atommissiler, uansett om det råder veritabel borgerkrig – «det gjennomgående er at folk er hyggelige og imøtekommende og vil deg vel». Han tar riktig nok et forbehold for Frankrike: Gunnar Garfors er ikke frankofil, ingen er mer motvillige til å stemple passet hans enn franske grensekontrollører.

Siste reis. Inntil denne helgen gjensto altså bare Kapp Verde. Den vesle atlanterhavsøya, en gang et knutepunkt mellom Europa og den nye verden, representerer ikke noe symbolsk endemål for ham, bortsett fra at det er relativt billig å komme seg dit, slik at han har fått med seg folk til en avslutningsfest. En kamerat dro noen dager i forveien, for å rekognosere etter utesteder. Lillebroren Øystein og kona kom igår. Gjester er også ventet fra Spania, Benelux-landene og Dubai.

Gunnar Garfors selv har måttet ta ut sommerferien på forhånd, for å få tid og råd til å nå sin siste hvite flekk på kartet.

– Den der «yes, nytt land!» – det kommer jeg til å savne, det kicket. Følelsen av nye muligheter, nye mennesker, ny mat, sier han.

– Men selv om jeg har vært i alle landene i verden, er det jo mange plasser jeg aldri har vært. Jeg har ikke vært alle steder i min egen hjemkommune engang.

Videoer fra D2