Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

HISTORISK WHISKY:
Den tidligere bonden Peder Andresen (til venstre) og ølbryggeren Jørn Anderssen står bak Trøndelags første whisky, destillert et stenkast unna ruinene av cistercienserklosteret på øya Tautra. Sigurd Fandango les mer

Nå kommer den norske whiskyen

På tross av et kystlandskap som ligner Skottlands, rikelig med korn og uslåelig vannkvalitet, har Norge aldri hatt kultur for å lage whisky. Før nå.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Kamuflert i sørlandsk barskog ligger de lave, arkitekttegnede lokalene til firmaet K.G. Puntervold, et firma som vokste seg stort på å selge vingjær og hjelpemidler til hjemmeproduksjon av fruktvin etter krigen. Men under ledelse av Ole Puntervold staket bedriften ut ny kurs gjennom pressing av epler.

Da produksjonsmonopolet for brennevin falt sommeren 2005, hadde grimstadværingen planene klare.

– Jeg skaffet bevillingen og iverksatte produksjon av eplebrennevin, og noe senere akevitt og whisky. For å fremstille whisky må man ha kompetanse, og den har jeg, som utdannet kjemiker. Der har jeg en fordel, men man må likevel holde seg oppdatert på hvilke whiskyer som finnes på markedet, forklarer Puntervold.

- Destillasjonsapparatet kan innstilles på mange måter, og gi både et aromatisk brennevin med karakter, og en ren nøytralsprit uten smak av råvarene, sier Puntervold om innretningen fra produsenten Arnold Holstein.

Agder Brenneris første parti ble drikkeklar etter tre års lagring i november ifjor, og ble distribuert rundt om på landets vinmonopol som Norges første single malt, oppkalt etter «Audny», morfarens seilskute.

– På Destillata-messen i Salzburg i februar fikk Audny 17 av maksimalt 20 poeng i en smakstest gjennomført som en blindtest med tre faggrupper. Det må vi kunne si oss godt fornøyd med, med tanke på at det er vår første whisky, sier Puntervold.

Snart får Audny selskap av flere norske whiskyer i polhyllene.

Eksotiske dråper
Whiskyens dokumenterte historie i Europa strekker seg tilbake til 1400-tallet. Munkedrevne klosterdestillerier gjorde brennevinet populært rundt om på De britiske øyer, som var en av få tidligere romerske provinser uten tradisjoner for vinproduksjon.

Under forbudstiden i USA på begynnelsen av 1900-tallet havnet whiskyen i sentrum for en blodig mafiakrig som ytterligere forsterket kornbryggdestillatets mytiske curriculum vitae.

Den høyreiste destillatøren Ole Puntervold går gjennom gangene i bedriftens hovedkvarter, mot de innerste drikkevarehelligdommene.

Agder Brenneris - og Norges - første single malt, Audny, er oppkalt etter seilskuten til Ole Puntervolds morfar.

På veggene henger svart-hvitt-fotografier av alvorlige menn i hvite laboratoriefrakker, med nesegrevene langt nede i dype glass.

Stablet i aluminiumreoler ligger esker merket «likørbody», «silepose», «gummibussing» og «bentonitt», utvilsomt etterslengere fra den raskt forvitrende fruktvinindustrien.

– Jeg tror norsk whisky blir ansett som noe eksotisk i utlandet, fremfor å bli møtt med skepsis. Jeg har også høstet interesse hos skotske importører, og det sier kanskje litt om interessen og potensialet til norsk whisky internasjonalt, sier sørlendingen, vel fremme ved den tyskproduserte pot still-en.

Kobberkjelene er utstyrt med høyreiste kolonner, dandert med vinduer, ventiler og målere, hvis funksjon kun destillatørene er dus med. Skjermet fra drikkfeldigheten av en glassklokke, sildrer den blanke råspriten – grunnlaget for whiskyen.

– Destillatet kan deles inn i det man gjerne kaller hodet, hjertet og halen – som tyskerne kaller noe så lite poetisk som forløp, mellomløp og etterløp. Hjertet utgjør den fineste spriten, og rundt åtte desiliter av destillatet – hodet – smaker vondt og kan også være giftig, så det kastes. Halen redestilleres i neste batch. De minste apparatene gir ofte det fineste resultatet, forklarer Puntervold.

Anne Lise Puntervold i Agder Brenneris produksjonslokaler. Brenneriet venter nå på et meskeanlegg med kapasitet til å produsere 5.000 liter daglig.

Hurtigwhisky
Noen timers biltur nordøst for Puntervold legger produktutvikler Rune Laugen hos Norges største alkoholprodusent, Arcus, armene i kors og skuer utover de gule, svaiende kornåkrene som omringer selskapets 48.000 kvadratmeter store anlegg på Gjelleråsen i Nittedal.

Produktutvikler Rune Laugen foran Arcus' Holstein-apparat, hvor selskapets første whisky i sin tid klukket muntert.

Et bygg som er så ferskt at det ikke lar seg lokalisere ved hjelp av satellittnavigasjon, og hvis korridorer har en avrundet bouquet av karve.

I 2009 og 2011 destillerte Arcus tilsammen 75.000 liter vørter ned til det som nå er tønnelagt i firmaets veldige lagerlokale, ventende på sin magiske treårsdag.

Et tredje parti – batch – med selskapets første single malt, er under planlegging.

– Dette produktet er ikke rotet i en markedsundersøkelse. Vi tok det som en faglig utfordring, etter at vi lenge hadde ønsket å lage en whisky, sier Laugen.

I Vinmonopolets markeds- og produktplan for 2014, fremkommer det at salget av alkohol har gått ned med 3,3 prosent det siste året.

Maltwhisky har på sin side opplevd økt salg i løpet av de siste ti årene, og befester dermed underdog-posisjonen i norske barskap, hvor den deler plass med nasjonaldestillatet konjakk og den evig populære akevitten. Whiskykulten har vokst seg sterk og tallrik med årene.

– Skotsk single malt må være laget utelukkende av bygg, mens vi ikke behøver å forholde oss til så strenge regler, og kan eksperimentere med eksempelvis hvete og rug. Vi ville dessuten lage en god whisky som kunne drikkes i vår egen levetid, i stedet for en tung whisky som har ligget på fat i 20 år. Vi søker en ren, god maltsmak, forteller Laugen.

Tønnene stables 13 i høyden i Arcus' veldige lagerhall. Truckfører Sonja Larsen har forlengst kurert høydeskrekken.

Smaken av eik
Produktutvikleren er en del av Norges kanskje fremste brennevinsfaglige miljø, som i firmaets høyteknologiske laboratoriefløy forsker frem nye alkoholprodukter ved hjelp av prøving, kalkulert feiling og raffinering av gamle fremgangsmåter.

– Vi håper å kunne være innovative på enkelte felt. Blant annet har vi forsøkt å benytte korn som er tørket på svært høy temperatur, til det nærmest bare er aske igjen, og man får frem nesten kaffeaktige toner, forteller produktutvikleren.

Bøkkerteamet skjøtter Arcus' tønnepark, klare til å yte nødvendig førstehjelp på egenrådig og spritmarinert treverk.

– Eikefatene whiskyen lagres på er derimot muligens den viktigste råvaren. Vi har prøvd ulike typer, eksempelvis amerikanske bourbonfat og spanske sherryfat. Vi benytter oss av europeisk og amerikansk eik, som har forskjellige egenskaper. Dette er opphavet til smaksforskjeller, men hva som egentlig er smaken av eik har vi diskutert oss imellom, uten å bli enige. Ved å «toaste»fatene – altså varmebehandle dem – kan man nærmest detaljstyre hvordan whiskyen blir, sier Laugen.

– Men det finnes lite statssubsidiert forskning på fat, dessverre, legger han til.

Nå står Arcus foran lanseringen av sin første single malt – som potensielt sett kan legge fundamentet for et bredere whiskysortiment fra Gjelleråsen.

Bøkkerne var en relativt utbredt yrkesgruppe i Norge frem til 1930-tallet.

Der skotske whiskyer gjerne har kronglete, gæliske navn som virker utviklet i overstadig beruset tilstand, går Arcus mer sobert til verks.

– Det er snakk om å slippe en forsmak på whiskyen før jul – i et begrenset kvantum – fra ett eller to fat som er blitt lagret i tre år, og kan lanseres som en regelrett whisky. Vi endte til slutt med å kalle whiskyen Gjoleid, som er en gammel betegnelse på Gjelleråsen. Den er jo rettet mot et publikum som vet hva de er ute etter, og derfor lekte vi med tanken på å døpe den Nerd. Jeg er vel fortsatt svak for det navnet, innrømmer Laugen.

Stjørdalswhisky
Nerd er nok et navn som også kunne passe på en av Norges ferskeste whiskyprodusenter, trønderen Peder Andresen (58).

– Jeg er odelsgutt, men jeg solgte unna melkekvoten min for noen år siden. Det kom til et punkt der det var mer interessant å drive på med andre væsker enn melk. Endelig får jeg bedrive det som har vært min store lidenskap i over 30 år, sier Andresen.

Produksjonsmonopolet for brennevin falt i 2005, og Puntervold var den første som skaffet seg bevilling.

Han står med hendene foldet på ryggen i en kjeller på klosterøya Tautra i Trondheimsfjorden og betrakter to heller unnselige tønner med hvitbeisede lokk, plassert i lokalets mørkeste krok, blant pappkasser med rødvinsflasker og stabler med ølkasser.

Tønnene inneholder hver eneste gyldenbrune dråpe av det som har vært den tidligere bondens våte drøm i en halv mannsalder: Drøyt åtte år etter at produksjonsmonopolet for brennevin falt, står Andresen bak den første whiskyen produsert på trøndersk jord.

– Jeg begynte å tenke på å lage whisky rundt 1980, da jeg kjøpte min første flaske på en tur til Sverige. Siden har jeg holdt meg til whisky, alt annet blir bare saft, sier Andresen.

Andresen og Anderssen foran den portugisiskproduserte pot still-en. Apparatet har kapasitet til å romme 400 liter vørter, som destillert blir 40 liter whisky.

Andresens etterhvert altoppslukende søken etter whiskykunnskap førte ham til det skotske høylandet, hvor destillatets nedskrevne historie strekker seg over 500 år tilbake, og hvor destilleriene forekommer tettere enn hjemmebrennerier i trøndelagsfylkene.

Tross formaninger fra skotske fagkyndige, behøvde ikke levangsbyggen se lengre enn til sitt barndoms rike – nabokommunen Stjørdal – for den virkelige inspirasjonskilden til sine dagdrømmers eliksir.

– Bestefaren min både maltet korn og brygget øl. Praksisen med å malte korn i Stjørdal strekker seg ubrutt tilbake til vikingtiden, og det la grunnlaget for ølbryggingstradisjonen i bygda. Maltet tørkes og røykes over åpen ild av olderved, i motsetning til skottene, som bruker torvfyring. Det vi forsøker å få til, er en single malt fremstilt av denne stjørdalsmalten, forklarer Andresen.

Puntervolds tyskproduserte destilleringsapparat påkaller assosiasjoner til Kjell Akrusts fantasifulle anordninger.

Alternativ karsk
Tilretteleggeren og Andresens høyre hånd er Jørn Anderssen (35) fra Klostergården Håndbryggeri. Da Andresen hadde ideen om å fremstille whisky, stilte Anderssen lokaler og ekspertise til rådighet.

– Vi har kapasitet til å brenne 200 liter i uken, men det blir mange arbeidstimer. Vi kan klare 10.000 liter i året, men da har man nesten ikke noe annet liv enn å stå her ved pot still-en, sier Anderssen, og knakker lett på den løkformede kobberkjelen som er en sentral innretning i destilleringsprosessen.

80 liter nysprit ligger nå på fat og venter på våren 2016, da dråpene med rette kan kalles whisky. Duoen skjenker små smaksprøver fra deres første batch, som denne dagen er nøyaktig tre måneder gammel, og i det varme været er på god vei til å modnes til fullverdig whisky.

Glass heves gemyttlig, før trønderne gir seg til adjektivakrobatisk referanseriffing.

– Minner litt om Laphroaig, som duften av brent sikringsskap. HaPå med ananassmak, husker dere den? spør Andresen tilsynelatende alvorlig, før et svakt fnis unnslipper skjegget.

Mackmyras fatlager rommer 10.000 enheter i et klima som etteraper destilleriets lager i den nedlagte jerngruven i Bodås - kaldt og relativt fuktig.

– Det er jo blitt noen flasker i den whiskysamlingen min, men jeg kjøper like gjerne dårlige whiskyer som gode whiskyer for å utvide smaksreferansene mine, sier Andresen.

– De som er interessert i whisky vil nok være giret på å smake de fleste av de nye whiskyene som kommer ut. Vi satser på lokalt særpreg, med en whisky knyttet til Tautra og ølbryggingstradisjonene i Stjørdal. Men det må være kvalitet på det vi lager. Det er ikke snakk om å lage noe som er halvveis, forteller Andresen, alvorlig igjen nå.

– Da får vi heller bare destillere det på nytt og selge det videre som karsk.

Svensk vare
I Sverige falt produksjonsmonopolet for brennevin allerede i 1995. Landets velutviklede whiskykultur sørget for at brenneriet Mackmyra så dagens lys allerede i 1999, grunnlagt av åtte studiekamerater fra Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm.

30 meter over den tette furuskogen er det lett å peke ut landemerkene i Gävle bys omegn. I horisonten spyr kartongfabrikken Smurfit Kappa ut røyk fra høyreiste piper. Den karakteristiske papirmasseduften krangler om dominansen i neseborene, utfordret av lukten av nykvernet malt. I øverste etasje i tårnet som inneholder produksjonsfasilitetene til whiskydestilleriet Mackmyra, har man full oversikt over brenneriets nåværende og planlagte fasiliteter.

Prøver fra spritsafen tas underveis i destilleringen for å komme frem til hvilken del av kjøringen som skal beholdes og omdannes til whisky.

– I Sverige finnes det drøyt ti brennerier, men om disse slår produksjonen sin sammen, utgjør de bare en knapp tredjedel av hva vi kan produsere totalt, forteller Karl Thögersen, salgssjef i Mackmyra, Sverige første whiskydestilleri.

Brenneriets veldige fatlager ligger i en vindusløs betongbunker, hvis inneklima etteraper forholdene i brenneriets hovedlager i den nærliggende Bodås-gruven. Bak tykke ståldører bevoktes store deler av kapitalgrunnlaget til Mackmyra.

– I dag har vi drøyt 10.000 privateide whiskyfat, men vi pleier å si at vi da har minst 40.000 ambassadører, i og med at ett fat ofte eies av flere. Noen har til og med opprettet foretak for å kjøpe opp fat. Det at folk har vært villige til å betale på forskudd for et produkt som i realiteten ikke finnes før om noen år, har ført til at vi har klart å holde oss flytende i en oppstartsfase som har vært krevende. Fateierne bestemmer selv hvor lenge fatet skal ligge, før det tappes over i flasker, forteller Thögersen.

Små gullplaketter på tønnelokkene formidler eierskap eller muntre beskjeder, eksempelvis «Nu är det rök för fan!», «Livsnjutarna» eller ganske enkelt «Sex».

– Vi ser at det legges en del stolthet inn i dette. Kundene synes det er stas å eie sitt eget fat, og man har muligheten til å komme innom og se hvordan det står til med fatet, noe en del faktisk også gjør, sier Thögersen.

Produksjonsfasilitetene er lokalisert i et syv etasjer høyt tårn, Destilleringsprosessen kan skues gjennom tårnets glassfasade.

Rökaren
Mackmyras soleklare gølvgutt er Håkan Ekström, hvis arbeidstittel er «rökare». Brenneriets øvrige produksjons-fasiliteter formidler skandinavisk effektivitet og kjølighet, men Ekströms arbeidsstasjon er den rake motsetningen, om enn en nødvendig og vital del av whiskyproduksjonen.

Ekström tilbringer dagene med å malte brenneriets eget korn. Kornet vannes og lufttørkes, før det sendes med et transportbånd inn i en ufiks, blå container utstyrt med en bestialsk utseende ovn, fyrt med einer og torv. Mackmyra er ett av få brennerier i Sverige som gjør dette for egen hånd, de fleste av de øvrige brenneriene velger å importere malt fra utlandet.

– Før jobbet jeg på kontor, men dette er en av de hyggeligste jobbene jeg har hatt, sier Ekström og smiler, vifter vekk brun torvrøyk og hoster lett.

Han er i sluttfasen av dagens arbeidsøkt, som startet grytidlig på morgenen. Snart setter han seg inn i sin Saab og setter kursen hjemover, med vissheten om å ha sørget for kontinuitet i utsendingen av flasker med gylden luksus – om enn med en pris.

– Men jeg må innrømme at jeg er temmelig lei lukten. Den dusjer man jaggu meg ikke lett av seg.

Håkan Ekström er Mackmyras dedikerte rökare - her ved containeren som fungerer som røkeovn.

Pengelens
Lett er det heller ikke å lykkes med whiskyproduksjon i Norge. Siden sommeren 2005 har flere aspirerende whiskydestillatører kastet inn håndkleet grunnet sviktende finansieringsgrunnlag. Investorer har vegret seg for å spytte for mye penger inn i et produkt som ikke vil gi avkastning på minimum tre år.

Ole Puntervold ved Agder Brenneri mener det ikke er lett å drive et uavhengig brenneri i Norge i 2013:

– Ulempene med å lage whisky og øvrig brennevin, er at det kan være vanskelig å nå frem til publikum, distribusjonen foregår jo via en monopolordning. At Vinmonopolet har en slags lojalitet til sine tidligere kolleger i Arcus, må man også kunne påstå. Det er kanskje ikke så rart at kundene velger Arcus-varer, som er uhyre sterke merkevarer etter 80 års monopol.

Men Puntervold gir seg ikke, og han er ikke den eneste i Grimstad som tjener til livets opphold ved alkoholproduksjon. Få kilometer unna ligger anlegget til det velrenommerte ølbryggeriet Nøgne Ø.

– Man skulle egentlig ikke tro at byen gjør det skarpt med tanke på bryggerier og brennerier. Det er jo flere menigheter enn det er kolonialer her.

- Å bruke gode fat er veldig viktig. Jeg har til nå benyttet meg av sherryfat, og jeg bruker også samme type fat til akevittproduksjonen. Dette med fat er en viteskap, og jeg har ikke tatt noen sjanser til nå. Tilsynelatende like fat kan ha forskjellig karakter, forteller Ole Puntervold.

Videoer fra D2