- Vaieren er mer en mindfuck enn en risiko, sier Espen Fadnes, her på vei rett mot den. Selverklært risikominimerende, har han likevel syndet. - Jeg har hauger av videoer hjemme der man hører en kompis i bakgrunnen si: "Jeg tror det går". Tror?!? Det er en mulighet for at du skal dø på dette fjellet, i dag, men du tror det kan gå? Det er ikke slike risikovurderinger som bør ligge til grunn i en sport som dette.

De er ekstremsportens nye superstjerner

Norske Jokke Sommer (26) og Espen Fadnes (34) får alminnelig ekstremsport til å se ut som seniordans. Bli med når de skal fly under en smal bro i 200 km/t.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

På den korte, luftige broen ved Aguille Du Midi, nesten fire tusen meter over havet i Mont Blanc-massivet, er det hustrig, skyggefullt og kaldt.

Bedre er det opp noen trapper, ved utsiktsterrassen der solen tar.

Noen ligger rakt ut, andre har kjøpt seg en øl, noen smyger langs veggene uvant med høyden.

Aner noen av disse menneskene hva de har i vente? At stedet de står på om få minutter potensielt kan skifte karakter, bli åsted for en katastrofe? Neppe. Lykkelig uvitende tar de bilder av hverandre, av det ugjestmilde, spektakulære og høyalpine steinmassivet.

Straks skal flyende masse komme mot oss i overkant av 200 km/t. Det er en viss sjanse for at det går galt.

– De som tilfeldigvis befinner seg i nærheten av den broen, kommer til å se noe av det sykeste av flyving gjort av noen mennesker noensinne, noe sted, lo vingedraktflyver Jokke Sommer kvelden før.

Nå sitter han i et helikopter.

I dalen under har tåken tetnet til et skydekke. Byen er ikke å se. I sannhet dårlige nyheter.

Andre objektive fakta: Broen går mellom to fjellvegger. Under den er det spent en vaier. De norske vingedraktflyverne Espen Fadnes og Jokke Sommer skal med fransk kameramann hoppe ut av helikopteret, kaste seg mot broen, for deretter – én, eller begge – være de første i verden som flyr under den.

De må i prinsippet treffe et hull.

Huske den forbanna vaieren, finjustere seg i fritt fall.

Hvor langt er det mellom fjellveggene, hvor lang er selve broen? Det har visst ingen tatt seg bryet med å sjekke eksakt. Kanskje ti meter? Femten? Hvor langt er det mellom broen og ned til vaieren? Si det?

– Vaieren er mer en mindfuck enn en reell risiko, har Espen Fadnes anslått.

Vel nede i skyggen på broen er det få som oppholder seg.

En japansk guttunge gråter, kreker og brekker seg. Det er et ubehag i luften, noe fortettet, det virkelig føles som opptakten til en katastrofe. Gutten hulker mer, ynker seg. Gråten hans blander seg med lyden av en motordur i det fjerne.

Det er altså nå det skal skje. Knehasene sitrer. Pusten er kort i høyden.

Et helikopter åpenbarer seg på himmelen, avpasser posisjonen, som om det ikke riktig helt får bestemt seg, men stopper endelig opp.

Og så: Tre flaggermusaktige skikkelser som faller hurtig mot en.

Nærmere, raskt nærmere, stadig nærmere.

Jokke Sommer har kanskje glemt fallskjermen hjemme, måttet låne en tilfeldig, landet hjemme i stedet for på møtestedet dagen før, men siste hopp er han likevel gjennom den nådeløse passasjen. Tilfeldige folk på broen gisper, brøler, omfavner hverandre. En ansatt på broen er pessimistisk. - De kommer ikke til å klare det, det er for dårlig vær.

Ekstremistan
To dager tidligere, Chamonix sentrum: Innenfor dørene på utestedet Moo, klirrende glass og fest.

Det er her de råeste går, gjengen som herjer det som må kunne kalles verdens ekstremsporthovedstad. Et dalføre av gærninger, kringsatt av berg.

Det er nesten så du ser det i blikkene, i gangsettene, i måten gore tex-jakkene henger over skuldrene på gjestene: Her drikker folk som kaster seg fra fjell, som står på ski gjennom skred, som spiser lunsj dinglende i klatretau. De besatte. De disponerte. Man ser det i øynene. En slags underlig blanding av ro og villskap.

Hit har de dratt fra hele kloden for å møte likesinnede, noen vil aldri hjem, noen kommer aldri hjem.

Innerst i lokalet, ved et rundbord, sitter de villeste. Våre to norske vingedraktflyvere. Det er bursdagfeiring. Moldenser og verdens raskeste draktflyver, Espen Fadnes, fyller 34 år.

Nettopp det å være sentrum bør Fadnes være vant med. Sammen med Jokke Sommer (26) følges han jorden rundt av et filmteam – de to lever av wingsuit på fulltid. En idrett hvis premiss er å falle mot kloden, dels horisontalt, med vinger, er god underholdning.

Filmgjengen er på plass også i kveld: Tre-fire stykker, luekledde nordmenn, bakvendtcaper som ikke lar seg vippe av pinnen av en offpiste fjellside, et hjelmkamera som smadres eller en helikoptertillatelse som ikke er i boks.

Tilstede er også en kjæreste, en ekskjæreste, noen basehoppere, en kvinnelig fan, forbipasserende frikjørere og fillefranser. Stemningen er god, men værmeldingen er dårlig. Hva gjør man da i en alpeby?

Sommer har advart på forhånd:

– Det blir vel en del festing og damer, da.

Veteranen Espen Fadnes og internettfenomenet Jokke Sommer har ofte falt mot jorden sammen siden første gang i 2010. - Hvor ofte kjenner vanlige folk på det ekte smilet, det helt uten falskhet? Det er mulig at du lever ut en eller annen drøm, sitter du på et kontor og skaper millioner, milliarder, men hva faen er det egentlig du driver med? Moder jord er så full av muligheter, sier Sommer.

Førsteflyverne
Sommer og Fadnes er verdenskjente. Fra å være en regelrett selvmordssport, en undergrunnsgreie, i sin spede barndom, er nå vingedraktflyving et viralt anliggende, et globalt internettfenomen.

Sommer måtte nylig slette en av videoene sine fra Youtube grunnet rot med musikkrettigheter. Antall treff? Godt over elleve millioner. Til sammenligning ligger Beatles’ mest kjente låter på rundt halvparten.

Da teamet nettopp var i Brasil – sneiet Jesus-statuen i Rio, samt fløy mellom to skyskrapertårn – havnet vanviddet på showet til selveste Jay Leno.

Dokumentasjonen blir følgelig sentral.

Sammen har de da også med seg den franske draktflyveren, kameramannen og bautaen Ludo Woerth – en mann hvis fryktløshet, bannskap og hengivenhet til rullesigaretter synes ubegrenset.

Fryktløsheten kan han trenge. Vingedraktflyving har i mange år hatt statistikken mot seg.

Prinsippet om base- eller fallskjermhopp i drakt som skal øke flyve- og styringsevnen, har stort sett havarert.

I starten skal de ha brukt alt fra seilduk, treverk og hvaltenner for å øke oppdriften. Stygge tall.

Først på slutten av nittitallet kom drakter som kan ligne på de som brukes i dag.

Allroundhopperen Patrick De Gayardon gis mye av æren for å ha utviklet idretten, men omkom i samme periode i nettopp et vingedrakthopp.

I Norge kreves det nå 250 fallskjermhopp før man i det hele tatt kan forsøke seg på horisontal forflytning.

Både Fadnes og Sommer baserte i sin tid noe av hoppkarrieren på dels forfalskede hopplogger, men her stopper også likheten. Fadnes er som en oppmerksom, analyserende, våken og morsom storebror, flankert av sin gjespende, distré, slentrende, sjarmerende lillebror, hodet begravd i sosiale medier, fnisende, en hånd konstant strykende oppå eget kranium.

På Moo lakker det mot slutten, noen har begynt å fable om en nattklubb.

– De har fullstendig ulik tilnærming til det de driver med, det er veldig moro, sier filmprodusent Preben Winther Hansen.

En fremgangsmåte deler de likevel: Stein, saks og papir.

I Chamonix har Sommer vært skeptisk til å gå under broen, usikker på en ny, fremmed og vinglete drakt, vil heller fly over, men taper den potensielt pestsvangre leken. Han protesterer:

– Jeg bare, faen, kan ikke du gjøre det likevel? Det er din drøm, dette, det er du som har gått og tenkt på den broen i fem år.

Espen Fadnes aksepterer.

Men foreløpig er alt – bokstavelig talt – i skyene. Mont Blanc ligger i en grøt av tåke.

Vingedrakten øker den horisontale forflytningen under fritt fall i forbindelse med fallskjermhopp.

Peter Pan
Trondheim, snaut 15 år siden. Espen Fadnes har kommet til byen for å studere.

Oppveksten har vært preget av fjell, frilufts- og idrettsliv. Han har vært aktiv alpinist. Faren har vært fjellklatrer, fått guttungen hektet på også det fra småbarnsben av. Det har vært et vell av aktiviteter, av mestring, av godmodig sunnhet.

I Trondheim er det fest, nye venner, vorspiel, fyll, kulturaktiviteter, sosialt spill. Ting som fårblodet til å bruse i et ungt gjennomsnittsmenneske. Men noe er galt.

– Jeg merket at jeg var iferd med å surne, bli deppa, at noe fundamentalt plutselig manglet. Det var et savn, et sug i meg. Det var ikke nok.

I oppveksten hadde han vært av typen som plutselig kunne innfinne seg på en eller annen bro. Prøvde å lure med vennene sine på et stunt, på et vågestykke. Med studievenner oppsøkte han et fallskjermkurs.

– Det var skummelt, et utrolig rush, denne balansegangen mellom å ha og å miste kontroll. Det er jo det alt handler om. Jeg hadde alltid mestret ting, nå startet jeg på bunn, ante ikke hva jeg drev med. Fire-fem hopp, og jeg var hektet. Snart hoppet jeg saltoer i luften. Jeg fant meg så utrolig til rette på himmelen, trivdes der! stråler Fadnes.

Han ble nokså raskt tilknyttet datidens lyssky basehopperkrets.

– Den gang var det et uglesett miljø, et halvlugubert, lukket miljø preget av indre selvjustis, mimrer han.

Etter noen tildragelser med en oppblåst loggbok i Sverige, var veien kort til vingedrakt.

I dag er han verdens raskeste, verdensmester, har vært fremvist på det amerikanske programmet «60 minutes». Han flyttet nylig til Chamonix. I leiligheten hans ligger kameramann Ludo og småsover med en formiddagsøl i sofaen. Skyet også i dag.

– Å ta det valget, som voksen, flytte ned hit på fulltid, leie en eller annen leilighet, leve av ren risikosport uten sikker inntekt – naturligvis koster det litt. Det er et utrolig konformitetspress, overalt.

Hjelmkameraer og vidvinkel. Hva man får ut på nett er vel så viktig som hoppet.

Han fortsetter:

– Men jeg har valgt dette utenforskapet selv, ikke hoppet inn i det, men gått inn i det gjennom refleksjon. En bevisst erkjennelse at jeg stadig beveger meg lenger vekk fra normen.

Fadnes har hatt alminnelige jobber. Er utdannet geograf, har vært sivilt ansatt i Forsvaret og har hatt god jobb på kontor.

– Alminnelige fritidsaktiviteter, i beste fall et heistrekk, en sykkeltur – det rører jo ikke engang ved randsonen av det dypet dere stirrer ned i?

– Jeg beundrer euforien til en turist som kjører ned en alpinbakke i middelmådig lys. Tenk så herlig det må være! Å kunne bestemme seg for en helgetur til Hemsedal, stå litt i bakken, vite at det blir fantastisk uavhengig av hvor ræva værforhold det måtte bli.

– Er det plass til nytelse i selve flyvingen?

– Flyr jeg foran, alene, uforstyrret, uten å måtte forholde meg til andres eventuelle uforutsigbarhet, kan jeg kjenne på smilet. Man er som Peter Pan i en regelrett selvmordssituasjon. Man ligger ti meter over bakken i over 200 km/t, kun meter fra den definitive død, men så kjenner man paradoksalt nok på en følelse av ro.

– Blir du stolt?

– Ja. Etter et vellykket sunt som har foregått riktig kan jeg bli veldig stolt, både innad og utad. Det er en større glede enn selve naturopplevelsen.

Av syv søsken, er Espen Fadnes den eneste som lever av ekstremsport. Han mener tilværelsen hans som vingedraktflyver er grunnleggende selvopptatt.

– Spesielt moren min er redd for at jeg skal drukne i selvopptatthet. Jeg vet om folk, gjerne opprinnelig basehoppere, med unger, kone: Hvor dedikerte de etter hvert blir, hvordan det ikke kan kombineres. Egoisme ligger i denne aktivitetens natur. Om ikke jeg er selvopptatt, kommer det bare en annen, litt mer selvopptatt og ambisiøs fyr og parkerer meg sportslig.

– Hva med situasjonen du setter dine pårørende i?

– Det er en diskusjon som er tatt for mange år siden, men det betyr jo ikke at det nødvendigvis er uproblematisk, glemt. Det setter en støkk i min mor hver gang en basehopper dør. Sekundene, minuttene før det går opp for henne at ikke kan være meg, at jeg befinner meg et annet sted i verden. Men jeg kan ikke slutte med hopping bare basert på hvordan noen andre tenker om at jeg driver med hopping. Mange relasjoner har dessuten kommet til etter jeg begynte. Da vet de hva de får. Det er en del av pakken.

Fadnes er oppdratt i den seriøse idretten, det sunne kosthold, trening, turkultur, sikkerhet, fjell. Det høres ut som alt makker Jokke Sommer ikke fikk.

– Han har nok betydelig mindre konkurranseinstinkt, er mindre treningsglad, mer en naturbegavelse, intuitiv, med en vanvittig reaksjonstid. Jeg er et klassisk treningsprodukt. Jokke har drømt om å fly siden han var barn. Dagen etter, ved Aguiille Du Midi, kommer de begge – treningsproduktet og drømmeren – fallende mot broen i et monstrøst tempo. Men hvem er det egentlig som skal under? Det er snakk om nanosekunder.

Venting og rot kan skape nerver. Espen Fadnes varmer fingrene, Ludo jederøyker, som alltid, Jokke Sommer slår spøker.

Livets Sommer
Det sto en sau og skrek på en fjell- hylle på Nordvestlandet i 2010. Fadnes og Sommer hadde aldri hoppet sammen før, var på vei til Ekstremsportveko i Voss, kom over en durabelig fjellvegg.

Lokalbefolkningen var hjelpsom, det fantes både en koie, samt anvisninger om veien opp. Sommer var full av ærefrykt. Han hadde sett opp til Fadnes i årevis.

– Vi snakker om fyren som hadde åpnet omtrent det som var av linjer i Norge, forteller Sommer.

Den fortapte sauen ble reddet vekk fra sin fastlåste posisjon, de to hadde gjort en god gjerning og kunne fortsette mot toppen.

Like etter hadde de to også funnet en mulig «exit» – en uthopposisjon, et basehopps mest kritiske punkt. Nå sto de og pælmet småstein ned fjellveggen, som for å gi en slags indikasjon på om det fantes noen linje å fly, hvor den i så tilfelle burde gå.

Fadnes, den rutinerte, hadde glemt både briller og hjelm, men var likevel sikker i sin sak: «Denne er hoppbar».

– Selv hadde jeg ikke peil, turde ikke se ned! forteller Sommer, som til alt overmål misliker å bli eksponert for høyder, klatring, høye bygninger, kraner, og føler vingedrakten som en omfavnelse, en klem, en lovnad om beskyttelse.

Deretter gjorde de to det som skulle komme til å gjenta seg så mange ganger senere: Stein, saks og papir.

Sommer tapte. «Det er en liten hylle like under her», advarte Fadnes. Sommer orket ikke se, hoppet nærmest i blinde.

Minutter senere var de begge trygt nede.

Sommer og Fadnes hadde såkalt «åpnet» linjen. Den er aldri blitt fløyet igjen av noen andre.

- Jeg er kanskje en lokal tufs ellers, men på flyving er jeg ekstremt konsentrert, sier Sommer.

Høyt og lavt
Oppvokst i Son, sørøst for Oslo, hadde Sommers liv stort sett bare vært balstyrigheter.

– Jeg var høyt og lavt som barn, klassens sorte får, en rolle jeg svært gjerne tok, mimrer Jokke Sommer.

Han ville kunne fly, eller bli astronaut, men årene var en prototypisk ferd mot et uprivilegert liv.

– Jeg kunne finne på å feste og drikke midt i uken som 14-åring. Det var helt på trynet.

Redningen kom i form av en sosialarbeider som kunne tilby både motocross og snowboard. Karakterene kom seg litt, festingen og eksperimenteringen avtok i intensitet.

Han ble dyktig.

Det var snakk om å begynne og trene med den norske motocrosstjernen André Villa i Spania. Også her var det skjær i sjøen. En promilledom vanskeliggjorde satsing.

Det var avstikkere: Han ble med en tysker i midtlivskrise ned til Europa, jobbet en stakket stund som snowboardinstruktør i Alpene. Han ble med en venn på fallskjermkurs.

Etter syv års motocrossatsing, syv års drøm, solgte han utstyret, dro til California som fallskjermpakker, fikk hopperf#229.

– Jeg hadde aldri noe plan om dette. Ikke faen om jeg skulle sneie terreng, jeg så på det som galskap! Men jeg har alltid likt å tjene spenn på litt alternative måter.

Etter at han hadde kjøpt seg sitt første basehopprigg, dro han hjem, sov et par netter, satte seg deretter i bilen og dro rett til det norske mekkaet Kjerag:

– Jeg hadde knapt sett et fjell. Det var første gang jeg så en gigantisk vertikal fjellvegg i hele mitt liv. Det var et tåkete, magisk sted. Jeg ville hoppe først! Jeg var vant til å drive litt fristuping fra ti-femten meters høyde, her fortsatte bare stupet! Det var nydelig.

Nett til topp s
Som nyslått vingedraktflyver gjorde Sommer seg kjapt bemerket. Han var i sannhet en ny generasjon. La tidlig ut alt han gjorde på Youtube og sosiale medier. Aktiviteten på nett var vel så viktig som det som skjedde ute.

Han var tidlig god til å samle enormt med tittere, følgere, fans – ren samtidsvaluta. Han kom bakveien inn til stjernene, slik dagens 26-åringer ofte gjør.

– Folk syntes jeg var for drøy, gikk for nært. Jeg ble nok litt hatet av det etablerte miljøet. Forsto ikke at vi kom til dekket bord, til en utviklet idrett, vi kunne hoppe over mye av det andre hadde vært gjennom.

I dag er Sommer bosatt utenfor Lisboa, drømmen er å bli storbølgesurfer. Han bekymrer seg lite over hva de pårørende måtte mene:

– Jeg tror de først og fremst er glad for og støtter det rike livet jeg lever. Alternativene var ikke allverden. Det var litt sånn «Vi skal være glad om den gutten får seg en jobb og et sted og bo!»

Selv mistet han fem sportskompiser bare ifjor sommer. Han har fått et pragmatisk, kynisk forhold til døden, men kan likevel bli livredd, stadig reddere jo eldre han blir, jo flere han mister.

– Det er klart det hadde vært jævlig om det gikk til helvete, om jeg skulle dø av dette. Og hvorfor hadde det vært forjævlig å dø nå? Fordi det hadde vært kjipt å forlate noe som er så spektakulært, så fantastisk som dette! Jeg blir veldig lei meg etterpå når jeg har gjort noe feil, når det har vært nære, når jeg tenker på politiet som måtte ha oppsøkt moren min.

Tankefull, noen sekunder. Hånden som stryker over hodet.

– Man må ofre noe for å leve det livet vi lever. Det nytter ikke å få i pose og sekk. Det er kanskje det som gir balanse til regnskapet? At potensiell død er utgangen, baksiden, det vi fortjener å betale ved å ha det så rått?

– Skulle jeg dø som 34-åring, har jeg levd mer enn tre daue 78-åringer til sammen.

Vel ute, tyngdekraften kan begynne å virke.

Tåkefyrster
Ved Aguille Du Midi er det hele over på et brøkdels sekund.

Noen skriker, men flere turister skjønner tilsynelatende ikke engang hva som blafrer under og over dem, enser ikke at noe snitter dem. Et kjapt lufttrykk, en lyd, noe rødt på netthinnen.

Selger de t-skjorter her? Calzonepizza? Og hva skjedde egentlig?

To flyvere rett over broen, én under. Alle tre tilsynelatende trygt gjennom massivet, på vei ned langs fjellet i tåkesupp.

Hvem var under?

Det viser seg at alle skulle fly over, et rent testhopp, men det gikk en fanden i kameramann Ludo Woerth, han stupte mot åpningen: Ikke-stjernens triumf. Den første noensinne under broen.

– Det er jo egentlig litt hysj hysj, litt flaut, men Ludo er nok en bedre hopper enn oss, sier verdensener Fadnes senere.

– Ekstremsport, særlig i dag, handler om prestasjon og presentasjon. Du må selge en pakke. Ludo er verken noen filmstjerne eller Skavlan. Han er en kameramann, en nådeløs hopper, en litt negativt anlagt type. En fyr som Jokke, derimot, kan samle titusener.

Ved neste hopp er det mer sol på fjellet, flere folk der, men fremdeles en faretruende stemning. Det er Fadnes som skal i ilden. Stuntet han har lekt med i fem år nå.

Drømmen
Skydekket er enda tykkere nedi dalen. Kan man finne en glippe i dette?

Tre skikkelser dundrer forbi. En mann brøler i trappen. En av skikkelsene er under broen, de forsvinner alle tre i skydekket. Fadnes klarte det.

Etterpå er alle samlet hjemme hos ham. Det er Mac-er i fanget, pilsnerøl i hendene, lett gjennomgang av litt av filmmateriell.

Videoen er et skremmende vitnesbyrd: Tilsynelatende ut av tåken i rundt 250 km/t, mer enn drakten liker, kommer et sett master nærmest klint opp i Fadnes. Han sneier vaieren og mastene ned dalen.

– Jeg visste det trekket ville ta meg trygt ned gjennom tåken, ja, ler han.

– Jeg er så sykt lettet. Jeg var nervøs, mer sånn man er det før alpinkonkurranser. Alle dere er her, jeg ville ikke skuffe, jeg visste ikke om det ville la seg gjøre. Nervene var basert på prestasjon, ikke risiko.

– Dette var ikke risikabelt?

– Dette var et veldig godt planlagt stunt, langt innenfor grensene av hva vi klarer. Men det er klart: Du er jo avhengig av å prestere for å overleve. Flaks er altfor ofte en nøkkelingrediens.

– Mange bragder man ser på internett, sinnssyke ting som fører idretter videre, er bare ren dumdristighet. Fordi vedkommende tilfeldigvis har lyktes, fremstår det som planlagt og kalkulert.

På kvelden er det fest ved et lokalt hotell, men moderat feiring. Helikopter er bestilt også dagen etter. Man kaster ikke bort en god ettermiddagsmelding. Takstameteret går.

Sommer har tidligere sleivet ut at han angrer på at han ikke gikk under broen selv. Nå har filteamet blitt fraværende i blikket:

– Hvis du er keen Jokke, så er det veldig kult det, altså...

Hele uken har Sommer vært skeptisk til å gjøre stuntet. Hele uken har han vært usikker på drakten sin. Han nipper lett av en Corona:

– Nå vil de ha moneyshoten sin. Jeg skulle bare holdt kjeft, vet du.

Fadnes snakker om svært sammensatte grunner til å drive med dette. - Det er nok også en arena for selvhevdelse, for å bygge selvtillit, et sted jeg kan gjøre meg bemerket. - Et hopp? Det er så knapt jeg gidder å stå opp for et hopp, sier Sommer.

Franske blålys
Neste dag er det fullstendig kaos. Skydekket er lenge for tykt for å ta av. Endelig fremme ved helikopterleien har Jokke Sommer glemt fallskjermen, som ved en freudiansk forglemmelse, en innebygget motvillighet.

Han får låne av en tilfeldig kunde.

Det er en kø av andre som har tenkt seg opp i helikopteret, en kø av logistikkutfordringer. Skydekket er tett.

– Kan dere i det hele tatt hoppe i dette?

«Nei» og «ja», kommer det samtidig fra henholdsvis Ludo og Sommer.

Ved helikopterplassen ser det ikke stort lysere ut. Det er ettermiddag, dårlig tid, men en kunde har kastet opp om bord, en redningsaksjon skal dessuten gjennomføres i fjellet.

– Jeg hater sånne utsettelser, at man virkelig får tid til å bli nervøs, sier Sommer, holder frem en lett dirrende hånd.

– Hvordan tilnærmer dere dere broen? Hvor langt er det fra vaieren til broen? spør Sommer sine kolleger uten å få noe klart svar.

Helikopteret tar av for siste gang. Straks er det vår tur, straks er det kveld.

Fadnes varmer hendene på peisen, vil være god og varm før hoppet.

Han har egentlig et sett regler for hopping: Han skal ikke være i bakrus, han skal ha hatt en god natts søvn, ha nok mat innabords, han skal være glad.

I dag har han vel dels brutt dem alle, ikke spist siden frokost, tyr til noe småsjokolade i resepsjonen.

– Det er ikke noe særlig å skulle drive presisjonsidrett i 250 på tom mage.

Vel inne i helikopteret blir undertegnede kastet ut. Nye misforståelser, nytt rot.

– Jeg kan ikke ha deg med uten fallskjerm, brøler helikopterpiloten.

– Vi skal åpne dørene!

Hastige skritt til bilen, rask, oppjaget kjøring mot landingsplassen på andre siden av dalen. Et blikk på himmelen, et på veien.

Og så: Som hjertet faller i en, et gisp, en nummenhet i bena, gassen som slippes sakte: Kun to fallskjermer kommer til syne over dalen. En hånd til munnen, fomling med telefonen, deretter franske blålys, sirener i bakspeilet.

Blir bilen stoppet av politiet?

Undringen avbrytes av lettelse: Lenger oppå himmelen åpenbarer det seg plutselig tre fallskjermer, på rekke og rad, nesten muntre.

– Hadde også jeg gått under broen, hadde jeg ikke klart meg, sier Espen Fadnes en trafikkbot og en restaurantmiddag senere.

Filmfotografene har fått sitt.

Jokke Sommer har tross skjevt uthopp også fått passert det nådeløse nøkkelhullet – de har alle vært under denne helsikes broen.

Ved restaurantdøren står Ludo Woerth og røyker. Hans siste, irriterte tips til Sommer om hvordan gripe an broen, springer en plutselig i hu:

– Just fucking jump!

Klassiske baguetter

Baguetter er ikke så mystiske som franskmenn skal ha det til.