Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

OPTIMIST. Kunstner Katie Patersons kunstprosjekt er iboende optimistisk, mener forfatter Margaret Atwood: Det forutsetter at det kommer til å finnes en bokleser i fremtiden.
OPTIMIST. Kunstner Katie Patersons kunstprosjekt er iboende optimistisk, mener forfatter Margaret Atwood: Det forutsetter at det kommer til å finnes en bokleser i fremtiden. les mer

Litteratur

Hundreårsskogen

Noe av det forfatter Margaret Atwood (74) liker best med sitt siste skriveprosjekt, er at vi alle vil være døde når kritikken kommer.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Future libary

Et kunstprosjekt av den skotske kunstneren Katie Paterson.

Er en del av Slow Space-programmet for kunst i offentlige rom, produsert av britiske Situations, på oppdrag fra Bjørvika Utvikling.

Over de neste hundre årene skal hundre forfattere bidra med en tekst, som skal oppbevares i et rom på nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika.

Paterson har plantet en skog av tusen trær i Nordmarka. Trærne skal felles og bli til den ferdige antologien i 2114.

Paterson designer rommet på Deichmanske med bruk av trærne som ble felt i Nordmarka for å gi plass til de nye.

Forfatterne som skal delta blir valgt ut av Future Library Trust, som i dag består av Katie Paterson, Håkon Harket (fra forlaget Press), Claire Doherty (fra Situations), Ion Trewin (fra Man Booker Prize), Simon Prosser (fra Hamish Hamilton), Anne Beate Hovind (fra Slow Space), Liv Sæteren (Oslos tidligere biblioteksjef) og Ingeri Engelstad (fra forlaget Oktober).

nett futurelibrary.no

Vis mer

Margaret Atwood elsket mumier. Pappaen til forfatterens barndomsvenninne hjemme i Toronto arbeidet på museum, og noen ganger fikk de løpe rundt der etter stengetid. Tanken på at et menneske – eller en del av et menneske – kunne overleve så lenge, fascinerte henne: En gang vil det være oss som er arkeologisk materiale. En dag vil noen ønske å forstå fortiden sin – og den fortiden er oss.

– Forutsatt at noen fremdeles vil være i live i fremtiden, sier Atwood lakonisk.

Hennes siste skriveprosjekt pirrer noen av de samme instinktene hun kjente disse kveldene på museet – de samme forventningene som får et barn til å skrive ned en beskjed, putte den i en flaske og kaste den på havet. I løpet av de neste månedene skal Atwood skrive en tekst, putte den i en forseglet boks, etterlate den i Oslo. Der skal den bli liggende – urørt og ulest – i hundre år. Teksten hun skriver er forfatterens egen fortrolige og personlige melding til fremtiden.

– Men den beste delen er dette, sier Atwood.

Hun lener seg frem, senker stemmen.

– De kommer til å åpne boksen og innholdet kommer til å bli avslørt.

Atwood fryder seg nå:

– Og du kommer ikke til å være der for å få med deg anmeldelsene.

 

SKOGEN

Margaret Atwood, dronningen av dystopier, er først ut i det nye kunstprosjektet «Future Library» i Oslo. Prosjektet, pønsket ut av den skotske kunstneren Katie Paterson, er ambisiøst: Hvert år de neste hundre årene skal en forfatter bidra med en tekst som skal forsegles og lagres på det nye Deichmanske biblioteket i Bjørvika, i et eget rom med utsikt i retning Nordmarka.

Der oppe, i Oslomarka, har Katie Paterson tråkket rundt i røde støvler denne sommeren, og plantet tusen nye furutrær. Tanken er denne: Mens dagene, årene, tiårene passerer, mens gamle forfattere går og nye fostres, skal denne vesle skogen få stå der, uberørt, vokse i kalkrikt jordsmonn. Først i 2114 skal skogen hugges, treverk foredles og verker fra hundre forfattere trykkes på papir. Katie Patersons tidsaspekt er spektakulært, og prosjektet er, som Margaret Atwood sier det, «iboende optimistisk»:

– For det første: Det forutsetter at det fremdeles finnes mennesker om hundre år, sier hun.

– For det andre: At de fremdeles kan lese, fortsetter hun, og legger til:

– Det er veldig optimistiske antagelser.

HUNDRE ÅRRINGER. Kunstner Katie Paterson tenker på årringene i et tre som kapitler i en bok: De kommer til å vokse, sakte, stille inn i de neste hundre årene. Paterson har laget et eget kunstverk, et kjøpssertifikat, som gir eieren krav på den fullstendige antalogien, i 2114. Foto 1: Bjørvika Utvikling / Kristin von Hirsch. 2: Giorgia Polizzi

DONASJONEN

Margaret Atwood har truet hele menneskeheten i sine bøker. Hun har gitt oss genmanipulerte, blodtørste griser og servert verden en utslettende «vannløs flom». De siste elleve årene har forfatteren – og miljøaktivisten – manet frem et postapokalyptisk univers, et menneskeskapt helvete, gjennom den hyllede trilogien «MaddAddam». Hun har tatt seg en liten pause fra fremtiden nå, under Louisiana internasjonale litteraturfestival utenfor København. Hun er varm, men har is i blikket. Venter ikke alltid på at spørsmålene er stilt før hun besvarer dem, ofte i et mildt sarkastisk stemmeleie, og denne kjernen i kunstprosjektet – at vi alle skal dø før det er ferdig – ser ut til å fryde henne, på nesten barnlig vis.

MARGARET ATWOOD

Født 1939.

Kanadisk forfatter og miljøaktivist.

Har gitt ut over 40 bøker og mottatt en rekke priser for arbeidet sitt.

Hun plasserer eget virke innenfor genren «spekulativ fiksjon».

Den siste boken i Atwoods dystopiske «MaddAddam»-trilogi er ventet i norsk oversettelse våren 2015, da Atwood også vil delta på Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Atwood er første for-fatter som har takket ja til å bidra til fremtidsbiblioteket i Oslo. Vil overlevere manuskriptet i en seremoni i Norge neste år.

 

KATIE PATERSON

Født 1981.

Skotsk kunstner, bosatt i Berlin.

Utdannet ved Edinburgh College of Art og Slade School of Art.

Utforsker «de relative dimensjonene av tid og rom» i arbeidene sine, som alle er resultater av omfattende vitenskapelig granskning. Paterson har tidligere tematisert økologi, geologi og kosmologi gjennom verkene sine, og ble nylig tippet som en av de nominerte til Turnerprisen av den britiske avisen Guardian.

nett katiepaterson.org

Vis mer

– Jeg har sverget til hemmelighold. Jeg tar dette veldig seriøst. Du får ikke et ord ut av meg, sier hun obsternasig.

– Hva med tittelen på teksten?

– Det kan jeg ikke fortelle deg.

– Ikke genren en gang ... ?

– Nope! sier hun triumferende.

Future Library er både et kunst- og litteraturprosjekt. For Atwood er det «et tidskapselprosjekt», liksom tingene hun pleide å grave ned som barn, med et håp om at kanskje, kanskje en dag vil en fremmed finne stedet hennes og grave tingene opp igjen.

– Og som en forfatter som har skrevet historisk fiksjon, vet jeg at det er vanligvis de mest hverdagslige tingene fra fortiden du trenger å forklare, sier hun.

Som 1800-tallets undertøy: Kvinnenes innerste gevanter ble sjelden skrevet om, fotografert eller malt. Eller skildringer av gamle vinterstøvler.

– Folk likte å male bilder av folk som gikk på skøyter, men de malte dem ikke så ofte mens de bare stampet rundt i snøen, sier Atwood.

Og det er slike ting som trenger en forklaring, mener hun: Tingene alle tok for gitt, men som unndro seg datidens dokumentering.

– Et problem med at alt er digitalt, er at det forfaller veldig raskt. Digital informasjon er vanskelig å bevare med mindre du fornyer den, med mindre du fortsetter å kopiere den. Så hva er det vi kommer til å mislykkes med å kopiere? sier hun.

 

KONFRONTASJONEN

Det har ikke helt gått opp for kunstner Katie Paterson (33) ennå: Hun kommer til å arbeide på dette kunstverket i Oslo resten av sitt liv. 

– Jeg tror det sank litt inn da vi arbeidet med kontrakten: Vanligvis er en kunstnerkontrakt på to–tre år – aldri hundre, sier Paterson.

– Min egen dødelighet kommer definitivt til syne i den kontrakten.

Kanskje startet det allerede hjemme, da hun som liten låste seg inne på værelset i Glasgow, og sendte seg selv gjennom tid og rom, til fremmede univers. Eller kanskje da hun flyttet til Island for å arbeide som vaskehjelp på et hotell, midt i «ingenmannsland»: Det lille tettstedet, med en fiskefabrikk, en bensinstasjon og hotell, var det nærmeste Paterson hadde følt seg «en annen planet».

Jeg har jobbet med millioner av år. Hundre år er faktisk det korteste tidsperspektivet jeg har arbeidet med Karie Paterson kunstner

Siden har Paterson leflet med nettopp tid og rom i kunsten: Hun har plassert en mikrofon inne i isbreen Vatnajökull, så publikum selv kunne ringe breen og høre den smelte. Hun har laget et kart over døende stjerner og et smykke av 170 fossiler, som hver og én representerer en fase i menneskehetens utvikling.

– Jeg har jobbet med millioner av år. Hundre år er faktisk det korteste tidsperspektivet jeg har arbeidet med, sier hun.

På en måte er hundre år også det mest «konfronterende» tidsperspektivet av dem alle, mener Paterson.

– Det er så fjernt og nært på samme tid, fordi det er akkurat utenfor menneskets livsløp. Det er mulig å forestille seg, men bare så vidt.

 

LIVET ETTER DØDEN

Neste vår vil Margaret Atwood ankomme Oslo med en forseglet boks, spesialutviklet for ikke å forfalle over de neste hundre årene. Og kanskje vil hun være litt nervøs, foran tolldeklarasjonen.

– Hva om de spør hva som er i boksen? sier Atwood.

– Og hva om jeg sier: «Vel, det er bare papir» og de sier «vi tror deg ikke – vi tror det er en stor boks med kokain».

Atwood spekulerer ikke så mye i hvordan Oslo 2114 vil se ut, den dagen de forseglede ordene hennes leses for første gang, men hun er rimelig sikker på at hun ikke vil være her for å bevitne åpenbaringen.

– Jeg har ingen tro på nedfrysing, sier Atwood.

Og så forteller hun historien om Highgate Cemetery i London, om den «poshe» gravlunden der de viktorianske storhetene ble begravet. Det var et dyrt sted å sjekke inn for siste hvile, og paradiset på Highgate var ment å være for alltid og alltid og alltid.

– Bortsett fra at det ble det ikke, sier hun.

Slektningene døde, gravlundens vedlikeholdsavgifter uteble og sakte tok naturen den tilbake. Så ja, man kan diskutere nedfrysingens praktiske utfordringer, sier Atwood.Hun leste noe i en avis en gang, sier hun, om hva som skjer etter at du dør. Svaret var: Du puster inn, du puster ut. Du puster inn, du puster ut. Du glemmer å puste inn og fem minutter senere eier noen andre alle tingene dine.

Slektningene dine vil ikke beholde deg i en semilevende søvn i en fryser, mot en avgift. De vil gråte en skvett, de vil arve.

– Og du tror de vil fortsette å betale avgiften etter at du er nedfrosset? sier Atwood.

– Aldri i livet!

GRO EN BOK. Kunstner Katie Paterson sier hun gror en bok til framtiden, i Nordmarka. − Det handler om å akseptere og verdsette treg tid, og om å skape et kunstverk som ikke bare er for oss nå, men for fremtidige generasjoner, sier hun. Foto 1: MJC 2: Bjørvika Utvikling / Kristin von Hirsch.

TILLITEN

Å snakke om «Future Library» ender gjerne opp som en øvelse i «hva hvis»: Hva hvis neste generasjon ikke syns dette er en like festlig idé? Hva hvis Bjørvika ligger under vann om hundre år? Hva med skogsbrann, fremtidig finansiering og hva med bokens død?

– Vi er programmert til å tenke sånn, sier Katie Paterson.

På en måte handler prosjektet hennes litt om nettopp det å gi fra seg kontroll: Å la kunstverket gro, med håp og tillit.

– Tillit til at neste generasjon fører det videre.

Paterson er imidlertid noe forberedt på fremtiden: Hvert år vil en forfatter velges av et råd, Future Library Trust, som har ansvar for skogen, biblioteket og at rådet består. Paterson skal dessuten lagre en trykkpresse i Oslo, for å holde kunnskapen om trykking og innbinding i hevd, og trærne hennes i Nordmarka er «vaksinert» mot skadelige insekter i «barndommen». Paterson har også laget et relatert kunstverk i begrenset opplag: Tusen sertifikater som gir eieren rett til et komplett sett av tekster – i 2114. Sertifikatene er laget av trærne som ble hugget ned for å gi plass til de nye.

– På en måte føler jeg at dersom jeg hadde presentert denne ideen i et annet land, ville det aldri blitt gjennomført, sier Patersen.

– Dette er kanskje en stereotypisering av meg, men jeg føler den norske psyken er i kontakt med skogen, med bærekraftig og langsiktig tenkning.

Hvordan verden vil se ut den dagen etterkommerne hennes åpner permene på prosjektet hennes, klarer hun ikke riktig å visualisere.

– Åpenbart håper vi alle at menneskeheten tar grep og forsøker å fjerne truslene vi står overfor i dag. For akkurat nå, i dette øyeblikket, føles det som om vi har så mye å frykte, sier Paterson.

– Og det er det som virkelig skremmer meg: Ikke om skogen vil overleve, ikke om kunstprosjektet vil overleve, men om menneskeheten vil det.

Les mer fra D2 her.

Kunst Danmark Litteratur
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra D2