Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

MESTRINGSEVENTYRET – Jeg hørte om en asiatisk forsker, som mente de tre bukkene var den samme bukken, som liten, som ung og som voksen. Dermed blir det en slags fortelling om hvordan man blir stor og tøff og mestrer alt, forteller Gry Moursund (t.v.), som har tegnet de to billedbøkene om Bukkene Bruse etter manus av Bjørn F. Rørvik (t.h.).
MESTRINGSEVENTYRET – Jeg hørte om en asiatisk forsker, som mente de tre bukkene var den samme bukken, som liten, som ung og som voksen. Dermed blir det en slags fortelling om hvordan man blir stor og tøff og mestrer alt, forteller Gry Moursund (t.v.), som har tegnet de to billedbøkene om Bukkene Bruse etter manus av Bjørn F. Rørvik (t.h.). les mer

Litteratur

Eventyrbruset

Det var en gang en forfatter og en tegner som fikk ideen om å oppdatere et norsk folkeeventyr etter en konferanse i Stavanger.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.



Bjørn Fredrik Rørvik

Barnebokforfatter, født i 1964, oppvokst på Hadeland i Oppland.

Debuterte med «Reddikhaien», den første av elleve bøker om Reven og Grisungen, illustrert av Per Dybvig.

Er i år aktuell med «Bukkene Bruse vender tilbake», «Julefuten» (illustrert av Per Dybvig) og «Film et dyr!» (illustrert av Ragnar Aalbu).

I 2012 lanserte han mesterdetektiven Purriot, illustrert av Ragnar Aalbu, og vinteren 2015 kommer den tredje boken «Purriot og skimysteriet».

Har vunnet Kulturdepartementets billedbokpris to ganger, Skolebibliotekarforeningens litteraturpris og Årets billedbok i Sverige.

 

Vis mer

Ideen til 2000-TALLETS største norske billedboksuksess oppsto i en taxi i Stavanger i 2006, bare timer etter at forfatter Bjørn F. Rørvik (50) og tegner Gry Moursund (44) hadde møtt hverandre første gang.

– Jeg ville flytte eventyret og gi det en tvist. Originalen hadde allerede tre modige og tøffe helter og en slem, dum skurk. Det er klassisk og lett å bruke, sier Rørvik.

Nå er «Bukkene Bruse på badeland» (2009) trykket i et opplag på 130.000, og i tillegg gitt ut i Sverige, Danmark, Frankrike, Færøyene og Sør-Korea. Ytterligere 12 land har bøkene til vurdering. Årets oppfølger «Bukkene Bruse vender tilbake» er trykket i 43.000 eksemplarer siden utgivelsen i juni. Selv ikke etablerte og filmatiserte suksesser som «Kaptein Sabeltann», «Karsten og Petra» eller «Elias» er i nærheten.

 

BARNEBOK-BATTLE

Siden debutboken i 1996 hadde Bjørn F. Rørvik etablert seg som en sikker leverandør av historier om Reven og Grisungen, illustrert av Per Dybvig, men på barnebokkonferansen i Stavanger i 2006 befant han seg på dypt vann.

Han hadde takket ja til å representere Norge i en nordisk billedbokkamp, der en forfatter- og illustratørduo fra Norge, Sverige og Danmark skulle konkurrere foran et publikum bestående av bibliotekarer, lærere og bransjefolk. Rørviks makker i bataljen var illustratøren Gry Moursund, som siden debuten i 1998 hadde etablert seg som grossist av barnebokpriser.

– Men jeg hadde aldri truffet henne før, forteller Rørvik.

I løpet av fem minutter skulle de dikte opp en barnebok som så skulle fremføres på scenen. Oppgave: «Geiten som ville være Gud».

– Det var en teit oppgave. Rundt oss satt svensker med cowboyhatter, i godt humør og i full gang. Danskene holdt også på, og hadde god tone. Jeg kom ikke på noen ting, og spurte Gry om hun hadde noen forslag. «Nei, det er jo du som er forfatter», svarte hun.

DA SÆTRA VAR STENGT. Ideen til «Bukkene Bruse på badeland» oppsto da Bjørn F. Rørvik spekulerte i om bukkene var lei av å dra til seters for å gjøre seg fete, og i «Bukkene Bruse vender tilbake» er seteren stengt. – Hvis det blir en tredje bok, ser jeg for meg at de to minste vil til utlandet, mens den største vil at de skal til seters igjen, før de er blitt for store for familieferie, sier Rørvik.

Når det er to minutter igjen har Rørvik fortsatt ingen ting. Han tenker på geiter. «Geitekillingen som kunne telle til ti». Det ga Rørvik null assosiasjoner. Og så «De tre bukkene Bruse». Det kanskje mest kjente norske folkeeventyret.

– Vi kan ikke levere blankt, men må ta bukkene Bruse. Jeg kommer ikke på noe med Gud, men tenker at bukkene vil bestemme selv. De vil ikke gå til seters, de vil ikke opp på fjellet for å spise tørt gress og breke hele sommeren. Men hva annet finnes til fjells? Spa. De vil på spa. Bukkene Bruse drar på spa, for å kose seg.

Rørvik rabler ned tre–fire setninger, mens Moursund rekker å tegne tre geiter som gresser og kjeder seg, og de samme som vasker seg og bare nyter på spa. Selv om de ikke vinner geiteoppgaven, stikker duoen av med den samlede seieren. Og i taxien på vei hjem til hotellet breker bukkene Bruse fortsatt i Rørviks hode.

– Ideen var kul, men bukkene skal ikke på spa, de drar til badeland, noe som er mye mer barnevennlig. Og Trollet følger etter.

Tre uker senere er førsteutkastet til manuset til «Bukkene Bruse på badeland» i boks, og deretter begynner det møysommelige tegnearbeidet. I 2009 utgis boken, uten å skape sensasjon. Men sakte, men sikkert, begynner den å selge.

Og den fortsetter å selge.

Høsten 2014 ligger den fortsatt på bestselgerlistene.

 

2000-tallets ti største billedbøker:

1. BJØRN F. RØRVIK OG GRY MOURSUND: «Bukkene Bruse på badeland»
(Cappelen Damm, 2009). Opplag 130.000
2. YLVIS OG SVEIN NYHUS: «Hva sier reven?»
(Aschehoug, 2013). 105.000
3. TOR ÅGE BRINGSVÆRD OG ANNE G. HOLT: «Karsten og Petra vil lære å svømme»
(Cappelen Damm, 2005). 58.835
4. TOR ÅGE BRINGSVÆRD OG ANNE G. HOLT: «Karsten og Petras julebok»
(Cappelen Damm, 2000). 52.057
5. KARI GROSSMANN: «ABC boka mi»
(Gyldendal, 2000). 46.000
6. KARI GROSSMANN: «Lillesøster skal tisse»
(Gyldendal, 2002). 44.000
7. TERJE FORMOE OG EGIL NYHUS: «Kaptein Sabeltann og Pinky på tokt med Den Sorte Dame»
(Cappelen Damm, 2003). 44.000
8. BJØRN F. RØRVIK OG GRY MOURSUND: «Bukkene Bruse vender tilbake»
(Cappelen Damm, 2014). 43.000
9. TERJE FORMOE OG EGIL NYHUS: «Kaptein Sabeltann og Pinky på skattejakt i Kjuttaviga»
(Cappelen Damm, 2005). 41.000
10. KARI GROSSMANN: «Lillesøster i butikken»
(Gyldendal, 2003). 33.000

EVENTYR I LUFTEN

Walt Disney satte en ny standard for folkeeventyrets plass i moderne populærkultur da vågestykket «Snehvit og de syv dvergene» ble en braksuksess i 1937, etter at satsingen nesten tok knekken på selskapet hans. Lenge holdt filmskapere seg i all hovedsak til å bruke de originale eventyrene som forelegg. I det nye tusenåret har derimot det oppdaterte eventyret festet grepet. For hva skjedde egentlig etter at Snehvit vant drømmeprinsen? Hvordan har eventyrfigurene det i dagens samfunn?

I animasjonsfilmen «Shrek» (2001) er trollet helten, og får livet snudd på hodet da flere kjente eventyrfigurer sendes i eksil til sumpen han bor i.

Året etter kommer tegneserien «Fables», spunnet rundt ideen om at alle verdens eventyrfigurer eksisterer, og lever sine liv i våre samfunn, kamuflert for omverdenen. Suksessen til «Fables», som avsluttes tidlig neste år etter 150 månedshefter og tallrike spinoffserier, har gitt store ringvirkninger i amerikansk popkultur. I romanserien «The Fairy Tale Series» gjenforteller fantasy- og skrekkforfattere klassiske eventyr som «Tornerose» og «Snehvit». Tv-seriene «Grimm» og «Once Upon A Time» spinner videre på «Fables»-formelen, mens Rødhette gikk til skrekkfilmen i «Red Riding Hood». Den norske filmregissøren Tommy Wirkola oppdaterte eventyret om Hans og Grete i Hollywood-kassasuksessen «Hansel & Gretel: Witch Hunters» og Angelina Jolie spilte Tornerose-skurken i årets «Maleficent».

Genistreken er at alle eventyrfigurene både er kjente og kjære, og samtidig kan brukes fritt, siden ingen har opphavsretten til dem.

– Det er fint å være del av en trend, selv om jeg ikke har tenkt over det selv. Jeg kjenner best til de gamle Disney-filmene og Ivo Caprinos dukkefilmer basert på Asbjørnsen og Moe, sier Bjørn Rørvik.

«Bukkene Bruse på badeland» er heller ikke alene i Norge. Tonje Tornes og Lise Grimnes har oppdatert den erkenorske hulderen i romanene «Hulder» og «Kaoshjerte», mens Martin Fyrileiv, Alexander Løken og Tone Almhjell leker seg med troll i bøkene «Bergtatt», «Trollskallen» og «Vindeltorn».

På kino har vi sett «Trolljegeren» og «Thale», mens i barnebøkenes verden harselerer Reidar Kjelsen med Asbjørnsen og Moe i «Prinsessen som skulle til seters for å gjøre seg fet», Erlend Loe spinner videre på Rødhette i «Den store røde hunden», og Tor Åge Bringsværd gir en ny tvist på eventyrene i «Klabert». For eventyr trenger jo ikke å foregå i gamle dager?

– Nei, det er jo litt av problemet, at de norske folkeeventyrene er blitt stående igjen i det gamle bondesamfunnet, som få har noen førstehåndsopplevelse av i dag. Det er svært få barn som vet hva en seter er, for eksempel.

Da Rørvik jevnlig tok med sine barn til Putten seter ved Rondane for å spise rømmevafler, trodde de lenge det het Puttensenteret.

 



GRY MOURSUND

Illustratør og barnebokforfatter, født i 1969, oppvokst i Valnesfjord i Nordland.

Debuterte med «Himmelkua» i 1998, etter manus av Peter Svalheim.

Har illustrert over 20 bøker, etter manus av blant andre Jon Ewo, Frode Grytten, Hans Sande og Kari Gjæver Pedersen.

Har skrevet og illustrert «Hipp hurra for selveste Susie» (2008), «Bibbi og katten» (2011) og «Tre biler og en død katt» (2014). 

Har vunnet Årets vakreste bok, Kulturdepartementets billedbokpris, Bragepris og Nynorsk litteraturpris.

 

Vis mer

NY TROLLSTANDARD

Tidligere i høst sitter Gry Moursund i et kjellerlokale fylt med barn og tegner en diger brun krusedull. Det er Oslo bokfestival, og Moursund rekker ikke å gi krusedullen nese eller øyne før barna skjønner at det er Trollet som er i ferd med å vokse frem i brun kritt. Moursund har nemlig klart kunststykket å rive det norske trollet løs fra Theodor Kittelsen.

– Jeg var veldig nervøs, og gruet meg til å tegne trollet. Kittelsens troll er som et forvokst menneske, og da jeg tenkte at han var et dyr, ble det lettere. Da jeg skjønte at trollet måtte ha pels, kom formen fort til meg, sier Moursund.

Hun lot seg inspirere av barnetegninger, både sine egne og de hun fant på nettet, da hun skulle illustrere Rørviks manus. Ikke bare er streken barnlig, hun har også brukt verktøy som barna foretrekker og måten de brukes på: fargeblyanter, tusj, blyant, saks og lim.

Mye arbeid gikk med til å skape alle bifigurene som ikke finnes i eventyret. Figurene tegnes, klippes ut og arrangeres i små tablåer.

– Det er bare voksne som synes det ser ut som barnetegninger. Ingen barn har trodd det, ler Moursund.

– Men hva er egentlig hemmeligheten bak suksessen? For «Bukkene Bruse» er jo egentlig et ganske kjedelig eventyr?

– Ja, men det er lett å leke med. Når foreldre føler seg som gode opplesere når de leser boken, da har jeg fått det til. Boken skal kanskje leses 50 ganger istedenfor én, da kan den hverken være for treg eller rar, mener Rørvik.

Moursund tror suksessen også handler om at «Bukkene Bruse» er et av de første eventyrene barn selv mestrer å fortelle videre.

– Selve eventyret er ganske kjedelig å fortelle, men det er samtidig så enkelt at hvis du har hørt det én gang, vil du klare å gjenfortelle det.

Nå vurderer Rørvik og Moursund om de skal ta med seg bukkene videre i en tredje bok. De har også fått tilbud om filmatisering.

– Jeg er med, jeg har lyst til å lage en bok til. Vi må bare få den gode ideen først, påpeker Moursund.

– Det er lett å få gode ideer, og forlaget vil ha mer. Vi får se, jeg lover ingenting, sier Rørvik.

Les mer fra D2 her.

Litteratur
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra D2