Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Min lidenskap

Uvanlig ukulele

En gang var det visstnok bare Lillebjørn Nilsen, Harald Heide-Steen jr. og forfatter RAGNAR HOVLAND som spilte ukulele her til lands.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Min lidenskap

I D2s serie viser vi frem lidenskapens mange former.

Ragnar Hovland
Står bak mer enn 40 bokutgivelser, og fått en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Aschehougprisen.

Ukulele
Ragnar Hovland har hatt en hang til å spille på ukulele siden 1970-tallet.

Vis mer

Ragnar Hovland vanker i Fosse Musikkhandel i Stavanger på midten av 1970-tallet. Blant instrumentene i annen etasje får en lovende Hovland øye på et og annet som han mener å ha sett på tv.

Lillebjørn Nilsen spillende på en raritet.

Hovland, som hadde lært å klimpre på piano av far, siden traktert, med vekslende hell, både blokkfløyte og klarinett i det lokale korpset og sågar anskaffet seg en banjo like raskt som han ga den opp, hører døren i musikkforretningen låses i etasjen under. Omtrent da skjer det noe som endrer Hovlands musikalske tralt. Han griper en ukulele, i ettertiden for ham selve ur-ukulelen.

– Jeg fikk kjøpe den av Fosse, selv om butikken var stengt, sier forfatteren i dag.

Hovland gikk siden grundig til verks. Han kjøpte en instruksjonsbok på svensk, og lærte de viktigste akkordene.

– Jeg fikk bekreftet min tanke om at instrumentet hadde en fin lyd, og passet til mange typer musikk. Siden fulgte ukulelen meg ut i verden da jeg dro til Bergen for å studere, sier Hovland.

Den første tiden var ukulelen til hjemlig bruk. Siden ble den dratt frem i lystigere lag, der standardlåter fra 1920- og 1930-tallet, blant annet ble «Sonny Boy» og «Ain’t Misbehavin’» presentert.

UR-UKULELEN. Det var her det begynte, med denne ukulelen – ur-ukulelen – som siden fikk Super-Langbein på. Pris: 90 kroner, rundt 500 regnet ut til dagens verdi.

– Ukulelestundene skjedde som regel på fredags- eller lørdagskvelder på en eller annen mørk hybel, sier Hovland.

Ukulelen krever ikke særlig plass, og kan tas med over alt. Det visste folket på Madeira, den portugisiske øya ute i Atlanterhavet, som da de sultet som verst på 1870-tallet, tok seg bryet med å ta med instrumentet da de seilte på lykke og fromme til Hawaii.

Hovland har på et vis gjort noe lignende. I 1981 drasset han på en ukulele, som han hadde kjøpt i San Francisco, over hele Amerika.

– Jeg satt i togkupeen og spilte for meg selv, sier Hovland.

Ukulelen med sine fire strenger finnes i fire versjoner; sopran, konsert, tenor og baryton, og er stemt i samme forhold som de fire lyseste strengene på en vanlig gitar, noe Hovland bryr seg lite om.

På slutten av 1990-tallet stiftet forlagsfolkene i Samlaget bandet Dei nye kapellanane, der Hovland stilte med sin banjoukulele. Albumet «Living Next Door to Alice Cooper» ble sluppet i 1998, og verden venter fremdeles på oppfølgeren. Da Hovland ymtet frem om sin hang til å spille ukulele i et portrettintervju i Dagbladet på begynnelsen av 2000-tallet, fikk han en epost fra Lillebjørn Nilsen.

– Han skrev at han trodde bare det var ham selv og Harald Heide-Steen jr som spilte ukulele, men nå var visst to blitt til tre, sier Hovland.

På arbeidsrommet har forfatteren nå 15–16 ukuleler. En del fra en ukulelebutikk i London, noen er bestilt via et ukuleleutsalg i Seattle. En hop er kommet til ved planlagte tilfeldigheter.

– Jeg kan ikke si at jeg har en komplett samling før jeg har kjøpt en bassukulele. Men skulle jeg se en annen ukulele, det spiller ingen rolle hvilken type det er bare den ser flott ut og har en annen form eller farge, så faller jeg veldig lett for fristelsen, sier Hovland.

 

Tre kjappe

01. Dine signaturlåter favner artister som Kraftwerk, Van Morrisson og Joy Division. Hvilken låt øver du mest på for tiden?
For et par år siden slo det meg at A-has «Take on me» kunne være noe, men jeg har ikke fått helt taket på den. Låten er ganske komplisert og spenner vidt. Det er ikke så lett å hamle opp med Morten Harket, men jeg jobber med saken.

02. Har ukulelespillingen hjulpet deg på vei i skrivingen?
En skal ikke se bort ifra at ukulelespillingen har gitt meg en dytt, selv om jeg ser få spor av ukulele i bøkene mine. Jeg er avhengig av pauser når jeg skriver, og ukulele er ypperlig avkobling, som av og til er blitt en slags profesjon i ulike tilstelninger. På et ensomt hotellrom er ukulelen en god venn.

03. Er du opptatt av musikaliteten når du skriver?
Jeg satser mye på at en setning skal høres bra ut, at den er musikalsk og ikke skurrer – og sånn sett siver musikken inn i teksten.

Vis mer

Les om flere lidenskaper.


Se også:
DEN GRØNNE LINJEN: Topprestauranter i New York skyver kjøttet til side og gir grønnsakene hovedrollen.
LØRDAG HELE ÅRET: Saturday Group revolusjonerte moteverdenen. Møt svenskene bak den omtalte Justin Bieber-kampanjen.
SKIGUIDEN: Sveitsiske Engelberg er blant Alpenes mest snøsikre frikjøringsparadis.

Les mer fra D2 her.

Videoer fra D2

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør