– Selv om jeg tenkte at stedet skulle være en vakker plass, tenkte jeg det, at ja, litt vondt kan det få lov å gjøre

Tekst
Foto
Stockholm

22. juli-minnesmerket er Jonas Dahlbergs største suksess og kontrovers. Nå forteller den svenske kunstneren sin historie.

Friåret som forsvant. Jonas Dahlberg skulle egentlig ta et friår da han bestemte seg for heller å delta i konkurransen om å få utforme minnesteder etter 22. juli. Det var en fantastisk konkurranse å være med i, sier Dahlberg, som selv sørget over tapet av pappaen sin da han startet arbeidet: Enkelte dager satt han i studioet sitt og bare gråt, sier han.

22. juli-minnesmerket er Jonas Dahlbergs største suksess og kontrovers. Nå forteller den svenske kunstneren sin historie.

Etter at talene var holdt, sangene sunget, diktene, brevene og bamsene ryddet opp, etter at rettssaken var ferdig og studiene av sorgen og traumene satt i gang, ble en liten gruppe kunstnere og arkitekter sluppet i land på Utøya.

Fakta: Jonas Dahlberg (1970)

kunstner

Bor og arbeider i Stockholm, Sverige. Utdannet arkitekt ved Lunds Tekniska Högskola og uteksaminert fra Konsthögskolan i Malmö i 2000. Arbeider med video, installasjon, skulptur, bokprosjekter og fotografi. Dahlberg har stilt ut på Veneziabiennalen, biennalen i São Paulo, Moderna Museet i Stockholm, Kunstmuseum Stuttgart og Göteborgs Konsthall, blant mange andre, og har nylig holdt separatutstillinger ved Kunsthall Trondheim, Galerie Nordenhake og Kunstmuseet i Norr.

De hadde reist fra Oslo med noen ideer, et ønske om å få skape minnesteder for ofrene, for de etterlate og redningsmannskapene, for alle dem som ble berørte den mørke sommerdagen i 2011.

De var åtte finalister igjen. Det norske, anerkjente arkitekturkontoret Snøhetta var der. Et arkitektkontor fra Madrid og et fra Amsterdam. Og Jonas Dahlberg var der, en enslig svensk kunstner.

Han hadde hatt noen vage forventninger om hva han gikk til da han satt seg på bussen mot Tyrifjorden, sier Dahlberg, men da de var gått i land, da han hadde gått inn i bygningen, inn i den ene salen, var det som om rommet ble tomt for luft.

– En følelse av at det nettopp hadde skjedd; skuddhullene i veggene, blekningsmiddelet på linoleumsgulvet, og ingen av oss var forberedt på den følelsen, sier Dahlberg nå.

Kommentarer

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør