Tea brek

Tekst

Lange tradisjoner. Thwaites mener mange tror de vet mer om geiter enn de faktisk gjør. – Med denne boken har jeg bare skrapt i overflaten av all forskningen som er blitt gjort på geiter. Foto: Gaidaros Forlag

Britiske Thomas Thwaites trengte en pause fra livet som menneske – og prøvde seg som geit.

– Det er vanskelig å sette fingeren på når jeg fikk ideen. Jeg er fristet til å si at jeg har tenkt på det siden jeg var barn, da jeg blant annet forsøkte å spise uten å bruke hendene. Jeg tror mange barn har en drøm om å bli et dyr, forteller Thomas Thwaites (36) på telefon.

Det var ifjor sommer at de besynderlige bildene av Thwaites begynte å dukke opp på nettet, på Face­book-sider og på Instagram. Iført en aerodynamisk sykkelhjelm og forlengende proteser på armer og føtter – som ga ham karakteristikkene til et firebent dyr – stavret Thwaites rundt i et alpint landskap, omgitt av geiter. Lite informasjon om hva dette kunne være et resultat av. Et kunstprosjekt? Zoologisk forskningsarbeid? En slags fetish? Et ­absurd utdrikningslag?

Virkelighetsflukt

Den britiske designerens metamorfose fra menneske til geit har resultert i boken «Geitemannen – min ferie fra livet som menneske», nylig utgitt på norsk. I 2014 var Thwaites ­arbeidsløs og demotivert av hverdagens traurigheter.

– Jeg befant meg i en dump i livet, en sånn fase hvor alt ser ut til å gå rett i dass. Jeg bodde hos ­faren min og hadde ikke så mye på tapetet, forteller ­Thwaites.

Gitt i oppgave å lufte niesens hund, Noggin, tok han seg i å bli sjalu på hundens tilsynelatende bekymringsløse eksistens – begeistret og åpen for det meste. I løpet av lufteturen fløt barndommens øns­ker opp til overflaten igjen. Hadde det ikke vært befriende å kunne leve som Noggin, om enn bare for en stakket stund?

– Tanken om å bli et dyr kom fra trangen til å flykte, å bare glemme alt og galoppere avgårde, sier designeren.

Gjentagelse. Thwaites har fått tilbud om å gjøre prosjektet på nytt. – Da vil jeg være bedre forberedt, og det vil nok ikke fremstå som så rart. Foto: Gaidaros Forlag

Geitete research

Thwaites opprinnelige plan var å leve som en elefant, men etter å ha forhørt seg om elefantenes kompliserte snabel og nærmest menneskelige hang til å reflektere over sin egen dødelighet, slo han fra seg planen om å leve på den afrikanske savannen. Alt han ville gjøre, var å unnslippe de vanskelige tankene. Et besøk hos en sjaman i København satte ham på sporet av de hardføre og nysgjerrige geitene, et dyr som sto ham selv nærmere, både psykisk og geografisk.

Fakta: Thomas Thwaites

Aktuell med «Geitemannen – min ferie fra livet som menneske»

Født 1980 i London, England

Designtudannet ved The Royal College of Art, London

Har jobbet som designer

Tidligere utgitt boken «The toaster project», om hans forsøk på å lage en brødrister helt fra bunnen

thomasthwaites.com

Med sine 200 sider er «Geitemannen» en av de mer utførlige og morsomme bøkene som er skrevet om geiter – et dypdykk i dyrets fysikk, psyke og lange historie i sameksistens med mennesker, utført av en nyfrelst geiteentusiast med spede forhåndskunnskaper.

– Researchen min avdekket at det finnes mennesker der ute som vet helt utrolig mye om geiter, sier Thwaites og ler.

– Det er en grunnleggende forskjell på en som forsker på geitenes anatomi og en som har et mål om å bli så lik en geit som overhodet mulig. Jeg ble drevet av dette målet, ble opphengt i hvordan de beveger seg, hvordan de tenker, hvordan de oppfører seg – jeg tilnærmet meg materien mer generelt enn spesifikt. Å ikke ha gode forhåndskunnskaper gjør at man kan jobbe mer fritt. Om jeg hadde visst hvor krevende prosjektet skulle bli, ville jeg aldri begynt, sier Thwaites.

Ayahuasca

Geiteprosjektet er ikke det første av Thwaites’ arbeider som er blitt omgjort til bok.

I 2011 utga han boken «The Toaster Project», basert på hans ni måneder lange arbeid med å forsøke å fremstille en brødrister helt på egen hånd, blant ­annet ved å fremstille plast og utvinne stål, kobber og nikkel fra grunnen. Brødristeren – et bevis på menneskets tilkortkommenheter – ble senere innkjøpt av The Science Museum i London.

– Designeryrket har forandret seg de seneste ti­årene. Det har oppstått en kritisk retning ­innenfor faget, et resultat av at designere har et behov for å se på sin egen rolle utenfra. Jeg er nok ikke en ­typisk designer – jeg bruker metodene og teknikkene til designere, men i stedet for å svare på spørsmål og løse problemer, har jeg mye større glede av å finne nye spørsmål og problemer, sier Thwaites.

I søken etter geitens ånd besøkte designeren gårder og studerte geitenes lynne, maset seg til å få dissekert en nylig avdød geit for et anatomisk innblikk, og besøkte en ortopedisk klinikk for å få laget proteser som skulle sikre ham korrekt geiteholdning. Den største utfordringen ved å bli geit lå derimot i det psykiske, sier Thwaites.

– Målet var å glemme meg selv og vandre rundt alene i fjellet. Det viste seg å bli det vanskeligste, å nullstille hjernen og ikke tenke på noe som helst, sier han.

Dedikert til oppgaven med å komme under huden på geiten, inntok Thwaites på oppfordring fra den danske sjamanen den kraftig sentralstimulerende drikken ayahuasca, som er blitt brukt av urbefolkningen i Amazonas i uminnelige tider, etter sigende en tipp topp cocktail å tylle i seg om man er interessert i å få frem dyret i seg.

– Det var den eneste måten jeg kunne forlate mitt eget sinn og se meg selv utenfra, sa sjamanen. Som alltid med hallusinogene stoffer, kan det slå begge veier. For enkelte fungerer det fantastisk. For meg ble det en forferdelig opplevelse, sier Thwaites.

Vi beitet i en skrent da jeg plutselig ble oppmerksom på at alle geitene sluttet å tygge og ble stående og se på meg. Jeg sto helt øverst i skråningen, over alle andre, et tegn på dominans, og en klar faux pas for min del

Thomas Thwaites — designer

Hakkeorden

Ifjor sommer, etter over et år fordypet i alle geiterelaterte emner, pakket Thwaites sin kunstige geitekropp i en trillekoffert og satte kursen mot en gård i nærheten av den lille, sveitsiske alpelandsbyen Wolfenschiessen. Etter noe innledende forvirring og sårt tiltrengt forklaring av prosjektet, ble Thwaites innlemmet i geiteflokken til den lokale bonden Sepp.

– Jeg hadde lest om geitenes hierarki, at det finnes en hakkeorden og at nye geiter kan ha innledende vansker med å finne sin plass i flokken. Som med mennesker, finner man fort frem til individer man liker og trives i nærheten av. Etter først å ha vært skeptiske, ble et par av geitene nysgjerrige og kom bort til meg. Da jeg ikke prøvde å spise dem opp, skjønte de etterhvert at de kunne stole på meg. Særlig én geit ble fort vant til meg, og likte å holde seg i nærheten, forteller designeren.

Selv geiter har en sosial kodeks. Man kan lett tråkke feil.

– Vi beitet i en skrent da jeg plutselig ble oppmerksom på at alle geitene sluttet å tygge og ble stående og se på meg. Jeg sto helt øverst i skråningen, over alle andre, et tegn på dominans, og en klar faux pas for min del. Et par geiter begynte å kaste på hodet, med ett ble jeg voldsomt klar over hvor spisse hornene deres faktisk er, forteller Thwaites.

Gressdiett

Å skulle overleve på geitenes utelukkende gressbaserte føde, viste seg også å være en utfordring.

– Jeg tenkte at det måtte kunne la seg gjøre, å overleve på gress. Hva er egentlig forskjellen på en vegetarisk diett og å spise gress? Jo, den forskjellen er kjempestor, fant jeg fort ut. Ved å besøke forskere som har viet livet sitt på å finne ut hvordan en mikstur av ulike enzymer, bakterier og sopper bryter ned gress til sukker, skjønner man hvor fantastisk spesialiserte enkelte dyr er, og hvordan vi mennesker – med våre til dels fantastiske kunnskaper innenfor bioteknologi – ikke er i nær­heten av å kunne gjøre gress til menneskemat, sier ­Thwaites.

Han fikk i seg føde ved å feste et plastrør – som gjorde nytten som en slags kunstig vom – utenpå geitedrakten. Thwaites tygget gress som vanlige geiter, og spyttet gresset ned i røret. Mot slutten av dagen var spytt og tygget gress omgjort til fordøyelig sukkervann, ved hjelp av en innfløkt prosess som blant annet innebar å trykkoke gresset.

Thwaites stabbet rundt med sine nye geitevenner i fem dager, før han satte en foreløpig sluttstrek for prosjektet.

– Jeg vet ikke om jeg kunne holdt på lenger. ­Etter fem dager som geit var det en lettelse å kunne vende tilbake til menneskelivet, med alle godene vi mennesker kan nyte hver eneste dag.

Kommentarer

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør