Glemt kunstner frem i lyset

Tekst

Fallisk. «Brent fyrstikk» fra 1966 er det mest viste Paaske-verket de seneste årene. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Nasjonalmuseet for samtidskunst gjeninnsetter Sidsel Paaske i kunsthistorien.

Historien er blitt velkjent de seneste årene: En kunstner, gjerne en kvinne, relanseres – ikke sjelden i rollen som offer for mannlige kolleger og/eller provinsielle kritikere. De forsto ikke hvor god og i takt med tiden hun i realiteten var! Denne gang er det Sidsel Paaskes (1937–1980) tur, en fargesprakende, allsidig norsk kunstner – så allsidig at noe av grunnen til at hun ble usynlig, ved siden av at hun døde bare 43 år gammel, muligens ligger nettopp der.

Nasjonalmuseet-kurator Stina Högkvist har hatt en uvanlig oppgave: Det meste av kunsten kommer direkte fra kjelleren til Paaskes sønn, der den har ligget urørt siden kunstnerens død. Et stort emaljearbeid – kunsttypen Paaske med rette fikk ros for i sin samtid – sporet kuratoren opp hos den opprinnelige eierens tidligere hushjelp på Lanzarote.

I tråd med den autodidakte Paaskes liv-som-kunst har Högkvist laget en utstilling der grensene mellom kunstobjekter, reiseminner og spor av hverdagsliv er flytende. Brev og fotografier avløses av kunst av heller begrenset størrelse. Men også digre verk er med: lange papirruller som Paaske dekorerte ved hjelp av stempler og piassavakoster med maling på, for eksempel. Nå ville de blitt kalt installasjoner.

Brukskunst. Paaskes skisse til et afrikansk-uke­arrangement i 1967, et av mange brukskunst-innslag i utstillingen. Foto: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli


I «Like før», som utstillingen heter, etter tittelen på to av kunstnerens beste tidlige arbeider, er mengden og helheten vel så viktig som det enkelte verk. Paaske jobbet raskt, prioriterte ikke teknisk perfeksjon og ga – betegnende nok – uttrykk for at tekstilkunsten, som hun startet med, krevde en tålmodighet hun ikke hadde. Inkludert er dessuten en mengde utstillingsplakater og bok- og tidsskriftillustrasjoner, billedtyper som tradisjonelt ikke har fått plass i kunstmuseet.

«Like før» er i det hele tatt ikke kjennetegnet av mesterverk, men av et ukonvensjonelt kvinneliv som resulterte i en egenartet, vanskelig kategoriserbar kunstproduksjon.