Hest som livsstil. Johan Sebastian Gulliksen har lært seg å gi avkall på sosialt samvær til fordel for sprangridning. – Når man rir på steder som Monaco, er det her konsentrasjonen ligger. Kompisene min drar ut på byen i helgene, jeg drar på stevner. Det er jobben min, livsstilen min, sier Gulliksen.  

Kjemper mot navn som Gates og Onassis i hestesportens svar på Formel 1

Tekst

Vil du få varsel hver gang Ola Vikås publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Monaco

Rockestjerner, milliardærdøtre og kongelige – i det internasjonale sprangridningsmiljøet er det de dype lommebøkene som rår. Familien Gulliksen møter eliten med knallhardt arbeid – samt en og annen hestehandel.

Banen er oppført ved havnen i Monaco, klemt mellom luksusyachter og bystatens muskelbiltrafikkerte rånestripe. Det er overskyet, men over 30 grader, luftfuktigheten kleber seg til kroppen, forsterker klaustrofobien. I det luftavkjølte vip-komplekset slukes Aperol Spritz på høykant, det glimter i armbåndsur av sekssifret valør. Bill Gates plirer fra orkesterplass, Bruce Springsteen stabber mot koldtbordet – døtrene deres er visst her et sted, skrevs over millionhester. Om ikke Monaco er et underlig nok sted, kan man få glant fra seg på stevneområdet til sprangridningsserien Global Champions Tour.

Midt oppi det hele: en blond, blåøyd tyveåring fra drammenstraktene. Johan Sebastian Gulliksen traver rundt oppvarmingsbanen, blikket er siktet mellom hestens ører. Det er som om han ikke enser ståket rundt seg.

– Jeg kan bare tenke på arbeidsoppgavene mine, hva jeg skal gjøre for å prestere best mulig, sier Gulliksen senere på dagen.

Investering. Johan Sebastian Gulliksen med den tretten år gamle vallaken Quiet Easy 4. Hesten eies av sponsor Bjørn Rune Gjelsten, har tidligere tilhørt det irske stortalentet Bertram Allen.  

«Passende nok», forteller han, liker han å høre på nettopp Bruce Springsteen – «eller P5, skriv P5» – før konkurranser, riktignok ikke for å gire seg opp, men for å slappe av. De har levd sine separate liv, men nå mesker rockeikonet seg med noe honningmelon mens han venter på å se Gulliksen ri inn og på banen og gjøre det som fra tilskuerplass virker umulig: å forsere et titall hindre like høye som en gjennomsnittlig amerikansk kvinne, uten å rive noen av dem, på kortest mulig tid – sittende på et levende vesen med sine egne frykter og fysiske begrensninger.