Herreklubb. Gruppe 5 stående rundt en karakteristisk modernistisk skulptur av kollektivets initiativtaker, Ramon Isern: fra venstre Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Roar Wold, Håkon Bleken og Ramon Isern. Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg-SVB

Trondheims modernistiske gullalder

Tekst

Sommerens Gruppe 5-utstilling på Trondheim Kunstmuseum belyser kollektivenes betydning i kunstlivet og viser at modernismen blomstret også utenfor storbyene.

På 1960-tallet møttes en gruppe middelaldrende herrer i Trondheim hver dag klokken 11 for å drikke te. Arenaen var et kontor ved Norges tekniske høgskole, institusjonen de alle arbeidet for. Professoren som holdt til i det, het Arne E. Holm. Han ledet Institutt for form og farge, og i tråd med betegnelsen interesserte han seg for andre sider ved arkitektutdannelsen enn de rent tekniske. Derfor hadde Holm bygget opp et uvanlig kollegium som besto av kunstnere: Allerede i 1954 begynte Lars Tiller, som hadde studert under Fernand Léger. Noen år etter fulgte nok en maler med Paris-bakgrunn, Halvdan Ljøsne, som siden skulle bli rektor ved Statens Kunstakademi. Tidlig på 1960-tallet begynte dessuten Håkon Bleken, som i dag er te-møtenes mest berømte navn, og Roar Wold å undervise.

Fakta: «Gruppe 5 – Kunsten å bygge et bilde»

Utstilling på Trondheim Kunstmuseum.

Står til 10. september

trondheimkunstmuseum.no

Til stede var nå og da også den spanske skulptøren Ramon Isern, som hadde flyttet til Trondheim midt på 1950-tallet. Det var han som skulle komme til å gi kunstnerfellesskapet en signatur: I 1960, på et møte på Sentrum Kafé, foreslo han for Wold og Ljøsne å danne en gruppe. Også Bleken og Tiller takket ja. Navnet ble – i tråd med medlemstallet – Gruppe 5.

I 1961 viste gruppen sin første utstilling, i Trondhjems Kunstforening. I sommer arrangeres en ny Gruppe 5-utstilling i de samme lokalene, som i dag bærer navnet Trondheim Kunstmuseum. Snart 40 år er gått siden gruppen ble avviklet – 50 siden tiåret da den viste seg frem landet rundt.

Selv om medlemmene var så opptatt av å presisere ulikhetene seg imellom at det er nærliggende å betrakte gruppedannelsen som et strategisk, pragmatisk valg, møttes de alle i det modernistiske billedspråket og i en internasjonal, intellektuell orientering. Med unntak av Isern, som var et tiår eldre, var de alle født i annen halvdel av 1920-tallet. Også NTH-undervisningen knyttet dem sammen og gjorde gruppen til et særegent kapittel i historien om forholdet mellom billedkunst og arkitektur i Norge.