Trives best i åpne landskap

Velkommen til det klasseløse samfunn - skolene der elevene presterer og lærerne trives uten klasserommets fire vegger.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

- Skoene ned fra sofaen, sier rektor Elin Bonde til to gutter som ikke har fått på seg tøflene.

De ligger strake på oransje divaner innenfor majestetiske glassdører på Ringstabekk ungdomsskole i Bærum. En strykekvartett øver innenfor det store vinduet til lydstudioet. Rektoren plukker opp noe bøss fra skifergulvet. Guttene korrigerer vennlig posituren, men reiser seg ikke for rektor.

- Seriøst? Det er vel slik man gjorde i den ærbødige gamle skolen, sier den ene.

- Se deg rundt: Her er alt av glass. Rektor er alltid til stede. Hadde vi reist oss hver gang hun kom hadde vi brukt mer tid på å reise oss og mindre på å lese.

FLEKSIBEL. Ringstabekk er ikke som din gamle skole. Her er det ingen klasserom med låste dører og klasseforstandere som gir deg anmerkning hvis du driver dank i gangen før det har ringt inn. Her er det intet Lærerråd som avgjør hva som skal læres og hvordan.

Ringstadbekk er en såkalt baseskole - det vil si en skole bygget uten faste klasserom og med lokaler der det skal være mulig å drive med både formidling, veiledning og egenstudier - med andre ord et mer fleksibelt undervisningsopplegg enn i den tradisjonelle norske skolen. I Oslo vil det om tre år være 25 baseskoler. Også andre steder i landet bygges det nå stadig flere slike skoler.

På Ringstabekk har arkitektkontoret div. A gitt elevene et bygg som står i stil med en moderne norsk læringsmodell der fleksibel undervisning er første bud, ifølge arkitekt Henriette Salvesen:

- Det er forskjellige måter å lære på. Ikke alle elever er bygget for å sitte rett opp og ned og høre på en lærer i tre kvarter av gangen. Det er viktig at det kommer skoler som satser på en mer fleksibel pedagogikk, og da må arkitekturen spille på lag, sier hun, og lar skammekrok vike for kosekrok, klasserom for glasskledde flerbruksarenaer, trange korridorer for luftige innetorv med kantine og flygel, og mørke kjellerbad for flislagte toaletter med spesialbelysning og lyddemping.

- Her ser man hvor bra en baseskole kan virke når det fysiske miljøet og lærerne spiller på lag. Det krever mer av dem som bruker skolen, men er verdt det når man får det til, sier Salvesen.

 
TORG. En tøffelkledd horde skyfler ned trappen på vei til lunsj i Campo - torget i midten av skolen der alle elevene kan være samtidig og som ved siden av kantine også fungerer som teatersal, kinosal og lesesal. Dagens frukt inntas på «fuglebergene» - mobile tribuner - eller på terrassene rundt torget. De to tredje­delene av skolens elever som ikke spiser akkurat nå har undervisning i de tilstøtende «verkstedene», de små og store grupperommene eller i auditoriene. Her er det hverken klasserom eller et stort åpent landskap. Man kan velge romstørrelse alt etter hvor mange som skal være der. Det er ikke tvil om at det jobbes flittig. Man kan se det fra utsiden.

TRAMP PÅ EN BASESKOLE. Ringstabekks fleksible løsning er oppskriften på fiasko. Ihvertfall hvis du skal tro de harde utfallene mot baseskolene etter at den siste Pisa-undersøkelsen avslørte at norske elever har falt enda lengre bak jevnaldrende finner og franskmenn. «Koseskolen» er under angrep.

- Det er 600.000 elever i den norske skolen, og like mange forslag om hva som er galt, sa den ferske undervisningsminister Bård Vegar Solhjell til TV 2, og lovet reformpause.

Jens Stoltenberg stilte spørsmål i sin nyttårstale om vi kanskje hadde gått for langt i å løse opp de faste rammene rundt undervisningen i norsk skole.

Finsk skole ble bildet på alt det norsk skole burde forblitt. Puggeskolens «byer i Belgia» var kanskje ikke så ille likevel.

Lærere meldte om støy og dårlig læringsmiljø i baseskolene, og truet med å si opp sine stillinger om klasserommets fire vegger ble fjernet. Hovedverneombud i Utdanningsetaten for Oslo-skolene, Frank Myhrer, er en av mange som er kritisk til baseskolen.

- Jeg har selv 20 år bak kateteret og vet at mange elever sliter. Det eneste faste de har i livet er kanskje pulten og klasseforstanderen. De som kommer seg best ut av baseskolen er de flinke, selvdrevne, som har egendrift på hvor de vil, sier Myhrer.

Men det finnes også dem som ikke kjenner seg igjen i hvordan baseskolene fremstilles.

 
MORGENDAGENS SKOLE. - Det er et tankekors at trivsel og sosial kompetanse er helt fraværende fra debatten om hva skolen skal være, sier rektor Bonde på Ringstabekk, midt blant lunsjspisende elever på det lyse innetorget.

Ringstabekk er blitt en modell for morgendagens norske skole: Elevene presterer på Finlands-nivå og lærerne er tilfredse. Bæringene har vært forsøks­ivrige siden skolen først åpnet dørene for 35 år siden. De var tidlig ute med å rive ned veggene mellom klasserommene. Således har de opplevd å være moteriktige på syttitallet, kritisert i 1990 og populære igjen syv år senere.

For i 1997 kom læreplanen - L97 - som igjen gjorde Ringstabekk til forbilde. Daværende undervisningsminister Gudmund Hernes mente at fremtidens skole blant annet måtte ha prosjektundervisning og fleksible undervisningsløsninger.

Kjell Richard Andersen, assisterende direktør i Utdanningsetaten i Oslo, sier at ikke bare lærerne, men et samlet norsk skolevesen ønsket seg en åpnere skole den gang:

- 30 elever i trange klasserom var til hinder for å oppnå læreplanens mål. Da vi nærmet oss årtusenskiftet forsøkte vi å åpne byggene, få rom med forskjellige størrelser og kvaliteter og et mer tilpasset tilbud.

KRITIKK - OG SATSING. Kommunene fulgte opp. Politikere og skoleledere dro på studietur til Sverige for å studere prosjektet «Skola 2000» for å se at barn lærer best i et samspill mellom moderne pedagogikk, tydelig organisasjon og en fleksibel arkitektur. Det skulle være mer moderne arbeidsplass enn tradisjonell skole.

«Skolan 2000» har siden blitt utsatt for sterk kritikk. Hittil er det bygget 14 skoler som dette i Sverige, ifølge prosjektets egne hjemmesider.

I Norge gikk man mye lenger enn svenskene.

Kunnskapsdepartementet opprettet sporenstreks en egen pris, «Skolebyggprisen», som belønnet den skolen som best oppfylte samspillet mellom moderne arkitektur og moderne pedagogikk.

Mange kommuner nedfelte forventningene i byggeforskriftene: I Oslo kommunes krav til skoleanlegg fra februar 2007, for eksempel, forutsettes det entydig at alle nye skoler skal ha basearealer. Hittil er 13 Oslo-skoler organisert etter denne modellen, mens 6,6 milliarder kroner er satt av til baseprosjekter de neste tre årene.

På Oslos østkant skulle teoriene testes i sin mest ekstreme form.

 
28.000 KVADRATMETER. Didrik (17), Susanne (16) og Emilie (16) knatrer på hver sin hvite iBook Mac i kantinen på Bjørnholt skole. Dagens oppgave: Skrive manus til Amandusfestivalen - en filmkonkurranse for ungdom. Etter et morgenmøte i auditoriet er de overlatt til seg selv resten av dagen. Susanne Tengs fra Risløkka reiser en time hver dag for denne friheten. Hun savner ikke de intime klasserommene fra ungdomsskolen.

- Det er ikke særlig motiverende å sitte i et svett klasserom med dårlig luft, sier hun.

Bjørnholt åpnet dørene for sine 1100 elever i august ifjor. Arkitektkontoret Narud Stokke Wiig har tegnet et gjennomsiktig hus der alle skal kunne se hva andre holder på med. Et gigantisk elevlandskap på 28.000 kvadratmeter i glass og betong.

Arkitekt Jørn Narud i Narud Stokke Wiig var prosjektansvarlig.

- Elevene skal bli vant til den type miljø som møter dem senere i livet. Skolen er tilpasset en ny tid og skal være nyskapende og utviklingsorientert, i tillegg til å kunne oppta fremtidige endringer i de pedagogiske modeller. Bjørnholt ble tegnet som en mellomting av en tradisjonell skole og høyskole. Bygningen oppmuntrer til at elever på bygg og elektro snakker med dramaelevene, sier arkitekten, som synes det ville vært synd om skolen på sikt ikke brukes slik det er lagt opp til.

- Jeg har tro på større åpenhet i skolen - at man velger timer og undervisning på tvers av faggrupper. Vi har vært på en del bef#229er etter at skolen har åpnet og ser at skolen også er et sted å være utenfor undervisningen. Elevene sitter og mailer og jobber med fag etter skoletid. Nettopp dette er hovedpoenget, at man finner andre områder enn undervisningssalen til å lære. At man bruker huset som en liten by.

LÆRERPÅGANG. Er dette bare den sosialt engasjerte arkitekts ønsketenkning? Eller er det slik det er blitt hevdet, at når klasserommenes vegger rives ned så er det bare de sterke elevene som får utbytte av det?

Rektor Petter Yttereng på Bjørnholt er klar i sin tale:

- I dagens skoledebatt er det de som lyktes i den tradisjonelle skolen som ønsker den tilbake. Hvor er de som ikke lyktes i den tradisjonelle skolen i denne debatten? Noen skoleforskere sier at den tradisjonelle skolen er for middelklassejenter og det er gutter fra arbeiderklassen som dropper ut. Våre varierte læringsarenaer gir oss rom til å følge opp med varierte læringsmetoder for både de som vanligvis faller ut og de som ønsker å lære mer, mener Yttereng, som selv er dyslektiker og litt bitter over hvordan Den gamle skolen ikke klarte å plukke opp elever som ham.

Da Bjørnholt skulle velge ansatte til sin nye skole var det kun topp motiverte lærere med ønske om å jobbe i team som slapp gjennom nåløyet blant de 450 søkerne.

- Dette bygget krever mer struktur og samarbeidsevner av lærerne. Vi liker å si at det ikke er veggene som lager de viktigste strukturene for læring, sier Yttereng.

Dette ser ut til å fungere for Bjørnholt: I en fersk medarbeiderundersøkelse for Oslo-skolene utført av MMI var et av spørsmålene om lærerne ville anbefale andre å jobbe på sin skole. På en skala fra én til ti fikk Bjørnholt et snitt på 8,8 poeng. Snittet i Oslo er 4,8.

 
«EN VOLDSOM AVSPORING.» - Å, nei, skal vi i kosekroken?!

Fjerdeklassejenta på Kastellet skole i Oslo virker ikke egentlig så veldig skuffet. 15 barn setter seg inn i en sofakrok full av digre puter på innsiden av brede glassruter ved uteterrassen der undervisningen legges på godværsdager. De høye glassdørene mot gangen er lukket, så man ikke skal forstyrres av et hundretall elever som går opp ståltrappene.

Nettopp den støyen var en vesentlig del av kritikken mot bygget da det åpnet i 2004.

- Man skulle tro at trappebråket var et vektig argument mot baseskolen som prinsipp, sier rektor Per Bjarne Elle, som løste problemet ved å sette opp dører.

- Man må da kunne gi nye pedagogiske modeller og bygg noe tid til innkjøring uten at man skal konkludere at det ikke virker, sier rektoren, som påpeker at skolen nå er blitt én av seks såkalte demonstrasjonsskoler i Oslo på grunn av sine oppnådde resultater innen læringsmiljø. Han etterlyser nå en mer sober skoledebatt.

- Debatten for eller mot åpen skole er en voldsom avsporing. De aller fleste skolene i Norge er tross alt klasseromsskoler. Hvordan skal man gå tilbake til noe man allerede har?

Også Kjell Richard Andersen ved Utdanningsetaten synes kritikken som har dukket opp den siste tiden er lite nyansert.

- Etter min vurdering er det en fullstendig feilslutning å gi de åpne skolene skylden for de svake Pisa-resultatene. De første dårlige resultatene kom allerede i 2001, før vi begynte å åpne disse skolene for alvor.

MANGLER FORSKNING. Alf Howlid på Norsk Form deltok på studieturene til Sverige på nittitallet og har forvaltet Skolebyggprisen for Kunnskapsdepartementet. Han mener det er «litt hjelpesløst» å pusse opp gamle skolebygg til baseskoler ved å slå ned noen vegger mellom klasserommene, når problemet gjerne er at skolene mangler de ekstra arealene som skal til for å innføre fleksible læringsarenaer. Han advarer mot å trekke konklusjoner om baseskolen på grunnlag av erf#229er der det har vært for trangt:

- Mange baseskoler er fornøyd med hvordan det fungerer. Problemet er jo ikke at baseskolen er uegnet som læringsmodell, men at det kreves mye av arkitekturen for at de skal fungere etter hensikten. Det må være sammenheng mellom bygg og intensjon. Og baseskolene skal drive med en helt annen pedagogikk enn den som klasseromsskolen er bygget for. Disse sammenhengene vet man sjokkerende lite om, sier Howlid, som påpeker at Norsk Form flere ganger har etterlyst midler til slik forskning uten at det er etterkommet å få det innvilget.

LANGT FRA SKOLELEI. - Jeg hadde aldri klart å sitte rett opp og ned hele dagen slik foreldrene mine gjorde, sier Kristine Hetland (15).

På Ringstabekk er siste gruppe ferdig med lunsjen. Hetland sitter omgitt av andre elevrådsmedlemmer i Campo. Dørene på det mobile kantineutsalget slår igjen. Bare fruktfatene blir stående fremme. En gruppe elever setter seg til med et prosjekt ved siden av, tøflene godt plantet på bordet.

- Jeg ville fort blitt skolelei, tror jeg. Og fordi vi ofte jobber i små grupper føles det bedre å bidra. Det er vanskelig å gjemme seg bort da, sier Hetland.

Morten O. Schwencke (14) er enig.

- Vi opplever at skolen og bygget fungerer optimalt, sier han tankefullt.

- Åpenheten her gjør at vi blir bedre kjent med lærerne og alle de andre elevene. Glassveggene inspirerer oss fordi vi ser at alle de andre jobber. Vi lærer uavhengighet og sosiale evner. Det er viktige verdier i skolen, det også.

 

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør

På kloss Holt

Ikke sjelden sitter Anne Holt i en krok for seg selv og bygger Lego. – Å bygge er en måte å kompensere for det at jeg hele dagen sitter og juger foran en Mac, sier hun.