Bjarne Thinn Syvertsen levde ikke bare nesten hele livet i Drammen, han levde virkelig med selve byen. Hans store prestasjon var at han bragte en ny arkitektonisk stil - funksjonalismen - til byen, og ble i storhetstiden på 1930-tallet også Drammens dominerende arkitekt.

Rostockgården, Drammen, 1935-36. (Foto: Harry Sønstrød).

Boken «Bjarne Thinn Syvertsen og den moderne arkitekturen» er forfattet av trekløveret Åsmund Thorkildsen, Einar Sørensen og Jo Sellæg, og er en frukt av et større prosjekt som er utført ved Drammens Museum.

Den viser med stor empirisk tyngde, og kyndige faglige analyser at Thinn Syvertsen var en arkitekt som i sin samtid var helt på høyden med de mer berømte Oslo-baserte arkitektene som Ove Bang, Arne Korsmo og Lars Backer.

Moderne impulser. Bjarne Thinn Syvertsens virke som arkitekt var preget av at han, som nær sagt den eneste i sin generasjon, reiste til USA og praktiserte der. Etter endt utdannelse ved Norges tekniske høyskole, varte det ikke lenge før han, som 25-åring, tok Amerikabåten. Der arbeidet han i California - i Los Angeles og Pasadena - og ble værende i seks år. I USA, og spesielt i California, var en pragmatisk og mindre politisk modernisme vel etablert.

Allerede ved århundreskiftet var store deler av arkitektstanden der godt forankret i det som kan kalles den tidlige modernismen, men også preget av mer lokale referanser, og praktiserte generelt en mer eklektisk omgang med stilidealer. I det teknologiske og industrialiserte miljøet vokste det frem en rekke arkitektkontorer som var grunnleggende moderne i sin tilnærming. Thinn Syvertsen arbeidet i flere av disse, giftet seg amerikansk og deltok også som scenograf på hollywoodproduksjonen «Ringeren av Notre-Dame». Men han vendte hjem, med kone og barn, til sitt Drammen, og aller mest til Bragernesåsen. I denne vestvendte åsen over Drammen fikk han oppført 18 markante hus, de aller fleste i perioden før andre verdenskrig. Denne boken legger mest vekt på denne produksjonen, men vier også mye plass til hans etterkrigsarbeider.

Detektivarbeid. Boka er svært gjennomarbeidet. Den består av tre ulike forfattere, der Thorkildsen og Sørensen har skrevet hver sin lange tekst. Tekstene er velutrustet med fotnoter, litteraturlister, et vell av fotografier og avbildede tegninger, og inneholder et fantastisk register som viser alle prosjekter og utførte oppdrag.

Thorkildsen, som er kunsthistoriker, og som i sin tekst også viser at han er en polemisk begavelse, går meget intenst til verks i sitt forsett med å vise at Bjarne Thinn Syvertsen hentet det aller meste av sin kunnskap og sine idealer fra USA. Thorkildsen er som en detektiv som har funnet ett spor, og som uten å nøle forfølger det til siste stein er vendt. Kort sagt: Thorkildsen viser (på en overbevisende måte) at Thinn Syvertsen er oversett av norske arkitekturhistorikere, at han reproduserte sine amerikanske idealer med et selvstendig grep i Bragernesåsen, og at han er en stor arkitekt.

Bjarne Thinn Syvertsen på Breiangen, 1950. Syvertsen er en ukjent stjerne i funkisstilen. (Foto: Privat).

Einar Sørensen vender seg i større grad mot Europa og forsøker å vise at svært mye av det Thinn Syvertsen tegnet ikke kun hadde amerikanske referanser. Selv om Thinn Syvertsen etter hjemkomsten til Norge i 1926 aldri reiste lenger bort enn til Stockholm, så klarer Sørensen å vise at hans kunnskap om samtidige europeiske arkitekter var sterk, og at han gjennom faglitteraturen hentet sine idealer også fra Tyskland og Frankrike.

Jo Selleæg, som er den av forfatterne med den minst akademiske språkføringen, utmerker seg med en veldig innforlivet kunnskap. Han vektlegger også de mange prosjektene som ble bygget utenfor Drammen, og ikke minst de større offentlige byggene som aldershjem. Dessuten gir han et nært portrett av selve mannen.

Hever nivået. Av forordet kommer det frem at den opprinnelige planen for denne boken ikke er blitt fulgt. Thorkildsen og Sørensen skulle lage en felles tekst. Deres to bidrag er noe overlappende når det gjelder en del opplysninger, men de er rett og slett uenige på vesentlige punkter.

Som bok for det allmenne publikum ville den ha tjent mye på å overskredet denne faglige dissonansen, men som faglige bidrag finner jeg at det ligger mye god næring i to slike opponerende tekster. Ellers går de tre forfatterne på ulike punkter de mer etablerte norske arkitekturhistorikerne etter i sømmene og setter dem på plass. Det er en bok som virkelig lykkes i å heve norsk arkitekturhistorie flere hakk og som klarer å opprettholde en sterk faglighet til tross for (eller på grunn av?) av at alle forfatterne er forelsket i Bjarne Thinn Syvertsen.

Bjarne Thinn Syvertsen og den moderne arkitekturen. Av Åsmund Thorkildsen, Einar Sørensen og Jo Sælleg, Labyrinth press. Alle bilder gjengitt med tillatelse fra Labyrinth press.

Flere artikler