– Du verden for en oppløftende tanke. Dersom teknologien vi har utviklet i København var i bruk i resten av verden, ville en stor del av klodens CO2-problematikk vært løst.

Første by ut. Halvparten av klodens 6,6 milliarder mennesker bor i byer. Befolkningstettheten, byggeaktiviteten, slumområdene og de mange utslippene gjør byene til lokale miljøbomber. Men det er de globale følgene som gjør urbaniseringen virkelig skremmende: Byer forbruker 75 prosent av verdens energi og slipper ut 80 prosent av klodens drivhusgasser.

I et fremtidig klimaragnarokk er det dessuten storbyene som vil bli hardest rammet. Føy til at de samme byene er i fred med å pådra seg et imageproblem, og du har mye av forklaringen på at 32 av verdens mektigste borgermestere sist vår samlet seg til klimatoppmøte i New York. Der snakket de alle om Wonderful Copenhagen.

– Som dere nordmenn sier: Vi er rett og slett best, ler Københavns miljøborgermester Klaus Bondam. Så våkner diplomaten i ham:

– Altså, dette er jo slett ingen konkurranse. Men vi vil gjerne gå foran som et konstant eksempel.

Når 30.000 delegater i desember 2009 ankommer FNs klimakonferanse i København, vil de bli servert en grønn cocktail uten sidestykke i historien. Gjennom utbygging av fjernvarme og avfallsgjenvinning, vindkraft og solceller, økologiske kjøkken, grønne lunger, sykkeltrafikk og metro, har København på få år senket sine CO2-utslipp fra 7 til 4,9 tonn per innbygger. Mer er i vente. Den danske hovedstaden nøyer seg nemlig ikke med å få sitt navn på klimaavtalen som skal erstatte Kyoto. København skal redde verden.

– Som verdens Miljømetropol skal vi være lengst fremme på alle fronter. Når storbyer i fremtiden skal oppdatere seg på miljø, må de komme til oss, sier Bondam, og viser til at han har alle byrådspartiene i ryggen.

– Høres ut som svulstig politisk tankespinn?

– Isåfall bør du ta deg en runde i byen.

Når miljøbydelen Nordhavn står ferdig, håper miljøborgermester Klaus Bondam at 80.000 nye københavnere skal gi bortimot null utslipp av CO2.

Hetesjokk. – Det finnes få arenaer hvor bittesmå land kan bli verdensmestere. Innen miljøteknologi har vi sjansen, sier Anders Eldrup.

Sjefen for giganten DONG Energy har en finger med i spillet på de fleste energiutviklingsprosjekter i Nord-Europa. Inkludert Jens Stoltenbergs månelanding på Kårstø. Men mens samarbeidspartner StatoilHydro satser på oljeutvinning fra kanadisk tjæresand og lobber for boring i Lofoten, investerer DONG Energy tungt i sitt fremste miljølaboratorium: København sentrum. Krumtappen er kraftverkene på Avedøre.

Bak de arkitekttegnede skråveggene forbrennes olje, kull, gass, pellets og halm. Som i andre kraftverk. Forskjellen er hva som kommer ut. Mens konvensjonell kraftproduksjon utnytter godt under halvparten av energien som forbrennes, er Avedøre oppe i 94 prosent.

– Vi snakker verdensrekord med god margin, sier Eldrup.

Hans forklaring er et salig rør: I stedet for å sende overskuddsvarmen fra kraftproduksjonen rett til havs, pumper københavnerne oppvarmet vann i rørgater under byen og varmer opp 97 prosent av bygningene.

Oppildnet av profittmulighetene og skremt av prisene på CO2-kvoter har Dong Energy satt seg som mål å tredoble sin bærekraftige energiproduksjon innen 2020. Allerede under FNs klimatoppmøte neste år skal verdens ledere introduseres for el-biler med driftskostnader som utkonkurrerer bensinmotoren.

– Det helt nye er at bilene selges med abonnementsordning som en mobiltelefon. Vi leverer batterier og infrastruktur. Energien henter vi fra vindmøller, som om få år står for 30-40 prosent av danske energiproduksjonen.

Fordi bilene lades om natten, bruker de kapasitet som ellers går til spille, sier Eldrup.

– Dere drar på?

– Ja, men så er da også klimatoppmøtet tidenes utstillingsvindu.

Mens konvensjonell kraftproduksjon utnytter godt under halvparten av energien som forbrennes, er Avedøre oppe i 94 prosent.

Eventyrby. Snorrett og uvirkelig forsvinner skinnegangen i horisonten. Knapt en krenging merkes i den førerløse metroen. Rundt oss skyter futuristiske bygg til værs. Arkitekturen i Ørestad er som hentet fra en fremtidsfabel – historien bak er et dansk eventyr.

– Vet du hvor mange byggekraner det fantes i København på begynnelsen av 1990-tallet, spør administrerende direktør Anne-Grethe Foss i Metroselskapet:

– Én. Og den ble brukt til bungyjump. Først i 1994 ble veltilfredse københavnere røsket ut av tornerosesøvnen. Skatteinngangen holdt ikke tritt med utgiftene. Byen var i realiteten konkurs. Det hadde blitt for deilig å være Køben.

– To år senere satte vi spaden i jorden for Metroen. Den gang fantes det absolutt ingenting her ute. Kun en ku, minnes Foss.

Utenfor panoramavinduene glitrer solskinnet i anleggsmaskiner, heisekraner og splitter nye bulldosere. I metroutbyggingen er det ikke spart på noe. Vognene som neste år skal bringe 30.000 delegater til FNs klimatoppmøte er førerløse, hurtige, sikre og energigjerrige. Halvparten av strømmen kommer fra vind- og vannkraft, og skinnetraseene er konstruert for å minimalisere forbruket. Pris:12 milliarder danske kroner.

Til gjengjeld ble København-metroen nylig kåret til verdens beste. Men hvordan klarer en bankerott kommune å betale for et slikt kjempeløft?

– Vi lånte milliardene i banken, og satset på at verdien av tomtene rundt skulle eksplodere, sier Foss.

I dag selges arealene til priser som nedbetaler lånet på rekordtid. Investeringsboomen har løftet København fra armod til overflod, og nå vil politikerne ha mer metro. Mye mer.

– Den nye Cityringen vil doble antall stoppesteder når den står ferdig om ti år, sier Foss. I mellomtiden teller hun byggekraner:

– Ved sist opptelling passerte vi 2000.

Da København var på konkursens rand, tok byen opp milliardlån for å bygge verdens beste metro. Siden har den økonomiske utviklingen gått på skinner. Lokomotivet er metrobydelen Ørestad City, hvor FNs klimatoppmøte arrangeres neste år.

Full rulle. Rushtid på Rådhusplassen, showtime for Jura Silva. Mens bølger av syklister feier forbi, sjonglerer brasilianeren med komplimenter og obskøne gester for å påtvinge blonde, danske piger sine gratisaviser.

– I love you! You’re a blonde magic, brøler Silva, mens trykksverten flyr gjennom luften. Ufattelige 50.000 syklister passerer Silvas kryss på en god dag – og flere skal det bli.

– Som dere nordmenn vet fra skisporten: Det nytter ikke å lene seg tilbake selv om man er best i verden, sier Jens Loft Rasmussen, president i Dansk Cyclist Forbund.

Mens sykkelbruken i Oslo ifjor sank til fire prosent, tråkker 36 prosent av Københavns innbyggere daglig til jobb og utdannelse. Og nå gires det kraftig opp. I byens planer ligger det inne ny sykkelinfrastruktur for en milliard danske kroner. Deriblant egne sykkelbroer, nye sykkelveier, doble sykkelfelt og egne parkeringshus ved kollektive innfartsårer. Over sterkt trafikkerte Ågade åpnet nylig en ren sykkelbro til 56 millioner kroner.

– I Kyotoavtalen er transport holdt utenfor, men i den kommende Københavnavtalen må det komme et mektig press for å utvikle klimavennlig bytransport, spår Rasmussen:

– Pass opp!

For sent. Grønn Bølge flommer over oss.

Det plinger fra sykkelbjeller og hviner i eiker. På alle kanter suser tråkkende københavnere forbi med marginer assosiert med søritalienske taxisjåfører. Nørrebrogade er første strekning hvor kommunen har tilrettelagt for høyt tempo og maksimal flyt på sykkelsetet. Holder du et tempo på 20 kilometer i timen, venter grønt lys i alle kryss inn til sentrum.

– Fra sommeren av blir dette en ren sykkelvei. Det er ikke plass til bilene lengre, sier Rasmussen liketil.

De få protestene som er å høre slås ihjel av Københavns årlige sykkelregnskap. Her heter det at byens syklister årlig sparer atmosfæren for 90.000 tonn CO2 og helsevesenet for 590 millioner kroner i behandlingsutgifter. I tillegg kommer en produktivitetsvekst på 1,5 milliarder kroner. Men sykkelpresident Rasmussen er ikke tilfreds:

– Københavns bysykler er ikke lenger best i verden. Paris sine er bedre. Innen klimatoppmøtet neste år skal vi ha på plass en helt ny generasjon til gratis bruk.

– Litt av et løft?

– Det går greit. Vi er i en vekstbransje nå.

København planlegger sykkelutbygginger for en milliard danske kroner på få år. Nylig ble broen over Ågade åpnet - med en arkitektur som signaliserer at den er forbeholdt sykkeleiker.

Picnic på søppelberget. Søppelkjørere som sent på 1980-tallet blokkerte regjeringskontorene i Christiansborg, innså neppe omfanget av den stinkende protesten. Klagene over Københavns tungdrevne søppelfyllinger endte i et gjenvinningssystem så effektivt at søppelkjørerne selv ble resirkulert bort.

– Det er fart i butikken, sier Jens Nejrup, der vi ruller mellom enorme hauger sortert bygningsavfall i Kalveboden Miljøanlegg.

Området, som ligger knappe fem kilometer fra København sentrum, er ikke den stinkende søppelfyllingen den ser ut som. Vi står midt i en lukrativ multimillionbutikk. Nejrups oppgave er å resirkulere en million tonn avfall som for få år siden ble dumpet på åpne søppelfyllinger.

– Forretningsideen er at entreprenørene som kommer med avfall, skal kjøpe med seg resirkulert bygningsmaterialer på veien tilbake. Akkurat som i et supermarked med flaskepant.

Da Kalveboden åpnet i 1996, ble det antatt at arealene avsatt til søppeldeponering måtte tas i bruk ved årtusenskiftet. De ligger fortsatt ubrukt. Årsak: Kun tre prosent av Københavns avfall havner i dag på søppelfyllinger, ned fra 85 prosent fra få år siden. CO2-reduksjonen tilsvarer det årlige utslippet fra byens biltrafikk. Og kostnaden på skatteseddelen?

– Null. Det eneste vi har gjort er å kreve at avfallet sorteres på anleggsplassen. Så styres det hit. Resten er ren, kommersiell butikk med flere hundre arbeidsplasser.

Strandet i Køben. Hvor mye strandlinje gir en million kubikkmeter sand? I København finnes svaret i form av Amager Strandpark. Fem kilometer lang, 500 meter bred og kunstig tvers gjennom.

– Stranden er enda mer fantastisk når det er masse mennesker i badebukse og bikini her, sier Adrian Saly fra kommunens miljøforvaltning. På en god dag kommer 40.000, lokket til Amager av buktende viker, stråkledde sandklitter, klart sjøvann, en brolagt strandpromenade og en mengde kiosker, sanitæranlegg og mindre butikkutsalg. Prislappen for det grandiose prosjektet er 200 millioner danske kroner.

– Men så har vi også fått ti kilometer ny strandlinje, sier Saly.

Til sammenligning kostet Stoltenbergregjeringens kjøp av 100 meter strand på Huk 30 millioner kroner. I Miljømetropolen København skal 90 prosent av innbyggerne nå et naturområde, havnebad eller en strand til fots på under et kvarter fra der de bor. Responsen er det ingenting å si på.

– Det har blitt så mange nakenbadere at foreningene har måttet innføre medlemsstopp.

Gjennom et par år dumpet København by sand for 200 millioner kroner i havet. Resultatet er Amager Strandpark, med ti kilometer splitter ny strandlinje og 40.000 besøkende på godværsdager.

Solkongen. På et tak i bydelen Valby står en liten mann og soler seg i glansen fra 2000 kvadratmeter solceller. Et halvår er gått siden Peter Vejsig Pedersen og konsulentselskapet Cenergia fikk sin kommunalt sponsede lekeplass.

Oppdraget er formidabelt: På 15 år skal bydelens tak kles med 300.000 kvadratmeter paneler. Verdens største solcelleprosjekt skal dekke 15 prosent av bydelens energiforbruk.

– Målet er at dansk solenergi skal bli like stort som vindmøller, sier Pedersen.

Til opplysning: 18 prosent av Danmarks strømforbruk dekkes av vindmøller og teknologien eksporteres verden over. Nå bygges solcellemarkedet opp etter samme lest.

– Overskuddet i solcellelauget er riktig pent. Ni prosent, og det med langt større sikkerhet enn børsen, sier Pedersen.

Ordningen fungerer som et slags obligasjonssystem, hvor giganten DONG Energy kjøper de neste 20 årenes strømproduksjon til fastpris. Kommunes bidrag er fri benyttelse av bydelens tak – hvor Peter Vejsig Pedersen akkurat nå føler seg litt svimmel.

– Investeringene er massive. Det er blitt så mange aktører at jeg knapt henger med.

Fargerikt felleskap. Hvis man blir hva man spiser, er sannsynligheten stor for at de 80 barna på Akaciehuset blir grønnsaker. Økologiske grønnsaker.

– Det går fullkomment sport i dette, sier kjøkkensjef Lone Sjolte.

Idet dagens lunsj settes frem, får debatten om den norske skolegrøntordningen brått et komisk skjær: Gresk farsebrød bestående av feta, persille, løk, hvitløk og ris. Tilbehør: Ovnsstekte poteter og kokt brokkoli. Alt økologisk dyrket, slik tilfellet oftest er på Københavns 1100 kommunale kjøkken. 51 prosent av all mat som serveres i barnehager, pleiehjem, skoler, på idrettsanlegg og eldreinstitusjoner leveres med Ø-merking.

– Målet er 75 prosent innen utgangen av året, sier prosjektleder Lene Bjerg Christensen.

Så bærer det inn i Troldstuen, hvor femten toåringer sitter klare ved matfatene. Seansen som følger er pussig. Barna hiver i seg maten, men blir så sittende rolige og plundre. Hvor ble det av energieksplosjonen?

– Økologisk mat må lages fra bunnen. Derfor slipper vi unna massevis av sukker. Før kastet vi bensin på bålet, nå holder fibre og proteiner barna nede, forklarer Sjolte:

– Økologisk mat er dyrt, men metter bedre og har så positiv effekt på barna at vi låner litt fra driftsbudsjettet.

Kommunens økonomiske bidrag består i å forhandle frem saftige rabatter med innkjøpsbudsjettet på 200 millioner kroner som pressmiddel. Kontrasten til Norge er skarp: Selv om regjeringen vil at 15 prosent av norsk mat skal være økologisk, gjøres det fint lite for å øke etterspørselen gjennom offentlige innkjøpsordninger. I Akaciehuset rister barnehagemamma Mette Rasmussen på hodet:

– Jeg kan ikke fatte at dere nordmenn ikke spiser mer økologisk. Det ville man virkelig forvente av et slik land.

98 prosent av maten som serveres på Akaciehuset barnehage er økologisk. Toåringene Josef, Julie og Johan sørger for etterspørselen.

Grønn overraskelse. Norges hovedstad må sies å ha et grønt hjerte, der det geografisk sett ligger inni Nordmarka et sted. Men bydelene som er dekket av asfalt, gir få assosiasjoner til en miljømetropol. Oslo beleires av biler, vannrørene ruster, og i 2008 resirkulerer husholdningene fortsatt ikke sitt eget avfall.

– Det vi er altfor dårlig til på miljø er å skryte, sier byrådsleder Erling Lae.

– Hæ?

– Oslo har et CO2-utslipp på 2,3 tonn per innbygger. Det er under halvparten av København.

Akkurat det kan Lae takke vannkraften for. Men på en rekke andre områder gjør Oslo som storbyer i resten av den vestlige verden: Viser vei i den nasjonale miljøoppvåkningen.

– Vi er Europas mest skinnegående by, og midt i en gigantisk kollektivsatsing. Flere hundre av bussene våre går på bioetanol. Drikkevannet er snart tipp topp, enøkfondet en stor suksess og fjernvarme bygges ut i stor stil. Vi satser på sykkel og skal halvere CO2-utslippet innen 2030, ramser Lae opp.

– Når får vi se ti kilometer badestrand i Indre havn?

– Om få år har vi strender på Tjuvholmen, Sørengautstikkeren og Filipstad, sier byrådslederen som ikke lar seg målbinde. I mellomtiden har det dukket opp en stygg andunge i det danske miljøeventyret. Hans navn er Bjørn Lomborg.

Grønn av skepsis. Da avisen The Guardian tidligere i år pekte ut «50 people who could save the planet», sto Bjørn Lomborgs navn på listen. Samme mann figurerer formodentlig enda høyere på mange miljøverneres lister over mennesker som ville gjøre kloden en stor tjeneste ved å forlate den.

– Å skulle løse globale miljøproblemer lokalt er en høyst besynderlig idé, åpner Lomborg:

– Og det er selvfølgelig fullstendig forrykt å skulle produsere vår egen energi i København sentrum. Betyr dette at vi snart skal dyrke korn på Rådhusplassen også?

Lomborg oppnådde herostratisk berømmelse da han i 2001 skrev bestselgeren «The Skeptical Environmentalist». Ifjor kom oppfølgeren «Cool It». Her aksepterer Lomborg at menneskeskapte klimaendringer finner sted, men argumenterer samtidig for at omlegging av privat forbruk hjelper forsvinnende lite.

– Glem symbolpolitikken. La oss heller prøve å finne en løsning som faktisk kan gjøre noe godt for miljøet, sier Lomborg:

– Svaret på klodens utfordringer er ikke å fjerne noen få tonn CO2 her og nå, men å fjerne veldig mange tonn i fremtiden. Skal vi lykkes, bør milliardene som i dag sløses bort på ineffektive solceller, vindmøller og bioetanol i stedet pløyes inn i forskning på effektiv

teknologi som virkelig monner.

Lomborgs drøm er at deltagerne på neste års klimatoppmøte i hjembyen forplikter seg til å bruke 0,05 prosent av bruttonasjonalproduktet på utvikling av grønn teknologi.

– Et slik system er billigere, mer etterprøvbart og langt mer effektivt enn dagens CO2-kvoter. Og selvsagt langt bedre enn å operere med vårt eget Mini-Kyoto her i København.

Bjørn Lomborg har gjort akademisk kometkarriere gjennom sine oppgjør med miljømytene. - Fullstendig forrykt, er hans karakteristikk avKøbenhavns energisatsing.

Vind i møllene. The Skeptical Environmentalist slåss bokstavelig talt mot vindmøller. På Midtgrunden, nær København sentrum, minner et tyvetalls turbiner om at grønn teknologi allerede er en av Danmarks sterkeste eksportsektorer. På sitt kontor planlegger miljøborgermester Bondam storstilt eksport av grønn bypolitikk:

– Vi har Tivoli og Strøget fra før, sier Bondam og planter fingeren i bykartet:

– Bydelen Nordhavn blir vår neste attraksjon.

En virkelig sensasjon. Der ute skal vi vise verden hvordan man bygger by for 80.000 mennesker i det 21. århundre.

– Og det betyr?

– Vi skal tvinge CO2-utslippet ned mot null.

– Jøss, når starter prosjektet?

Bondam ser forbløffet opp:

– Når? Vi kører nu.

Flere artikler