– Stol på meg. Jeg er italiensk, sier Renzo Piano.

Mesterarkitekten sitter avslappet i en glasskube som hales opp fjellsiden under hovedkvarteret hans i den grønne åssiden utenfor Genova. Hundre meter nedenfor deiser Middelhavet mot klippene. Renzo Piano Building Workshop dukker opp i en skog av asalier og oliventrær. Syv terrasser er dekket av et glasstak. Planter og trær er stedfortredere for vegger. Det vakre kontoret er det omvendte av et arkitektonisk statement.

Idet taubanen dras langsetter kontoret kommer store bilder av arkitektoniske bragder til syne gjennom vinduene: Pompidou-senteret, som gjorde Piano verdensberømt da det forvandlet et slitent parisisk nabolag til en ekstravagant fråtsing i høyteknologisk arkitektur. Det duvende Paul Klee-senteret i Bern. Den bølgeformede flyplassen på en kunstig øy i Osaka. Det nye vitenskapsmuseet i San Francisco. Det eggformede Tjibaou-kultursenteret i Ny-Caledonia.

Alt eksempler på den lekne kombinasjon av funksjon og fantasi som gjør at stjernearkitekten aksepterer én av hundre jobber.

Da han sa ja til Oslo var det en sensasjon.

– Oslo får verdens vakreste kunstmuseum i verdens vakreste park, helt nede i vannet. Det blir vektløst. Som et skip, sier Piano idet glassheisen stanser mykt på toppen av fjellet.

Når han i disse dager legger siste strek på det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen utenfor Aker Brygge i Oslo er planen enkel: Han skal overgå seg selv. Nå er det endelige resultatet nesten klart. Det er bare én ting som mangler.

– Vi må lage utkikkstårn. Andiamo! sier Piano og spretter ned trappen, med en internasjonal flokk av arkitekter i hælene.

DNtv: Astrup Fearnley mot nye høyder


Grande piano. Piano setter seg på en hvit kontorstol midt i rommet. Han fingrer med den siste modellen av utkikkstårnet som skal kneise over indre Oslofjord når alt står klart i 2012. Byggingen skal i gang rett over sommeren, og det haster med å bli ferdig. Åtte arkitekter står rundt mesteren og venter på dommen.

– Utsikten over Oslo blir unik. Tårnet løfter oss fra havet til drømmen, så dette må sitte, capisce? begynner han.

Skisser er stiftet opp på noen store finérvegger. På bordet står det to store modeller av prosjektet, som i tillegg til det nye Astrup Fearnley-museet inneholder opplevelsessenter, kontorbygg, park, strand og restauranter. Og altså et utkikkstårn. Problemet er at heisen som var tenkt å frakte folk opp de førtifem meterne er ute av planen fordi det ble for teknisk kronglete. Det er foreslått en enkel vindeltrapp i stedet. Men Piano er ikke fornøyd. Han lader en grønn tusj og drar hånden flere ganger over haken.

– Trappene er ikke et problem i seg selv. Jeg går de 490 trinnene opp hit rett som det er, så 300 trinn skremmer nok ikke disse nordboerne. Men det er noe som mangler her, sier 71-åringen.

Han lukker øynene, maner Tjuvholmens atmosfære frem.

– Når Renzo først har vært et sted husker han hver eneste lysstråle, lukt og lyd, hvisker prosjektlederen for Tjuvholmen, Emanuela «Musci» Baglietto.

Piano åpner øynene og peker på et foto av den doble spiraltrappen i Vatikanets museum som henger blant inspirasjonsbilder av røde norske fjellstuer, islagte tjern og bryggen i Bergen. Trappen fungerer slik at en kardinal kan gå opp uten å støte på en rival på vei ned. Med raske håndbevegelser tegner Piano en dobbeltspiral langs tårnet.

– Dette blir mer intrikat og fengslende. Jeg liker ideen om at én går opp mens én går ned. Så kan man vinke til hverandre. Hver trapp må få sine egne mellompodier, ok?

Diskusjon over.

– Va bene!

Norsk pianotime. – Ideen om Tjuvholmen har bodd i meg hele livet, faktisk.

Arkitektene har forduftet oppover trappene for å iverksette de siste visjonene, og Piano peker ut mot Genova, en langstrakt by av båtbyggere og sjøfarere. Det solbrune ansiktet, seilerskoene, en lyseblå genser og en pipe han nesten aldri tenner røper hans maritime tilbøyeligheter. På veggen bak ham henger modellen av den første av fire seilbåter han tegnet og bygget selv, den første som 18-åring.

– Jeg er født i vannet, har vann i blodet. Vannet gjorde at jeg valgte Oslo, sier han.

Vannet, og noen pågående skandinaver. Da entreprenør Olav Selvaag, direktør på Louisiana-museet i Danmark, Poul Tøjner, og kunsthandler Peder Andreas Lund diskuterte hvem som skulle tegne det nye museet, gikk de høyt ut. Øverst på den utopiske listen sto Renzo Piano, foran storfolk som Santiago Calatrava og Jean Nouvel.

Likevel var forhåpningene om å huke inn stjernearkitekten liten. Piano har hundre ansatte i Genova, Paris og New York, men antall oppdrag begrenses sterkt av at han selv styrer alt fra start til mål.

Via en utstilling av Pianos arkitektur på Louisiana – kunstsenteret utenfor København som samarbeider med Tjuvholmen – lyktes det likevel nordboerne å manøvre seg til en audiens i 2002. Møtet i Genova endte med at Piano utbrøt: «I love Oslo, I love Louisiana and I love you!».

– Vi ble forført av våre norske venner og sjarmert av at Tjuvholmen lå i vannet som fisk, akkurat som Genova. Der det ikke er vann bringer vi det inn i form av en kanal. Du kan gjerne se på det som et skipsverft. Det buede taket ligger over det hele og holder alt på plass, som et hvelvet båtskrog. Så lenge du beveger deg på området er du i ly for regnet. Det siste er at taket blir i glass, og ikke metall slik vi først hadde tenkt. Kom med meg, jeg skal vise dere det aller helligste.

Mesterbygger. – Her henger alle mine feil. Det er jo av dem man lærer, ikke sine suksesser.

Piano lener seg mot benken i Det aller helligste, modellverkstedet som har gitt kontoret sitt navn. Bak ham henger det modellbiter som en gang ble forkastet fra tidligere prosjekter: En vegg fra Berlins Potsdamer Platz, en treark fra pilegrimskirken i Foggia, taket til High Museum i Atlanta, en hvelving fra det nye Broad Museum of Contemporary Art i Los Angeles, en hjulkapsel som inspirerte Fiat-fabrikken i Lingotto.

– Jeg flykter inn hit fra tid til annen. Jeg er sønn og sønnesønn av byggere, og er stolt av arven. Min far var et enkelt menneske. Han mente at evolusjonen tilsa at sønnen av en bygger er en bygger, fordi han er en bedre bygger. Akkurat som sønnen til en akrobat blir en enda bedre akrobat. Jeg lekte på byggeplassene som barn. Det var mirakuløst for meg at det som var sand og murstein skulle bli en bygning. Jeg lærte at arkitektur ikke bare er kunsten å sette opp, men kunsten å sette sammen, forteller Piano.

– Da jeg var sytten gikk jeg til far og sa jeg ville bli arkitekt. Han var en mann av få ord, en typisk mann fra Genova. Han så på meg og sa: «Hvorfor?». Det var noe jeg aldri glemte. Du spør hvorfor jeg kaller dette kontoret for verksted. En av grunnene kan være at jeg føler meg litt som en forræder. Her lager vi ting, fysiske elementer, tester dem, arbeider med dem. Å holde ideen tett knyttet til modellene er kanskje en måte å føle meg mindre skyldig på.

Vellykket opprør. Pianos store gjennombrudd kom på begynnelsen av syttitallet. Han hadde slått seg sammen med den britisk-italienske arkitekten Richard Rogers i London. Da konkurransen om Pompidou-senteret på Beaubourg i Paris ble utlyst i 1973 kastet all verdens arkitektkontorer seg over tegnebrettene.

– Richard hadde mange overbevisende innvendinger mot å delta. Men han ble med under forutsetning at vi tegnet et antimonument så hinsides at det ikke kunne vinne, sier Piano.

Da de innfant seg på postkontoret ti minutter før stemplingsfristen viste det seg at tuben med konkurranseforslaget var for stor for det britiske postvesenet. Arkitektene lå utover gulvet og kuttet i all hast vekk fire centimeter på tegningene for å få dem inn i en mindre tube. Da tuben likevel kom tilbake noen dager senere med for lite porto, stormet den kraftfulle Rogers tilbake til postkontoret og truet funksjonærene til å sende tuben på nytt med gammelt poststempel. Det var en av det tyvende århundrets viktigste arkitektoniske begivenheter.

Rogers var på ferie da Piano ringte et par uker senere og sa de hadde danket ut 680 forslag.

Fem års polemikk. Pompidou-senteret ble like splittende for arkitektverdenen som en EU-folkeavstemning i Norge. Tradisjonens voktere hatet intenst den vrengte konstruksjonen med sine fargesprakende luftesjakter og teknikk på utsiden av bygget.

– Beaubourg drepte meg. Fem år med politisk krangel og estetisk polemikk tok nesten knekken på meg, sier Piano.

Men da senteret sto ferdig i 1977 med sin brede, hellende plass for gateartister på forsiden, ble det omfavnet av massene på en måte ingen hadde forutsett. Besøkstallet klatret raskt forbi Louvre. Da kameraten Jacques Chirac ledet Pianos bryllupsseremoni noen år senere, tok den tidligere borgermesteren i Paris et øyeblikk for å takke Piano for hans storslåtte bidrag til byen og Frankrike.

Lavbygg i skyskraperklassen. Etter Pompidou kunne Piano gjøre omtrent hva han ville. Og en smørbrødliste over noen av hans verk kan vise hvor bredt han har gått: Fotballstadionet i Bari bygget til VM i 1990. New York Times-bygningen i New York. Parco della Musica-auditoriet i Roma. Hovedkvarteret til Hermés i Tokyo.

Mens Richard Rogers har fortsatt å tegne bygninger under merkelappen «hightec», har Piano gått en annen vei. Teknologien er blitt mer sofistikert, men mindre synlig. Kjærlighetsforholdet til byggekunst og teknologi har gitt ham verktøyene han trenger for å ivareta hvert steds naturlige utgangspunkt. Han mener selv han oppnådde den fullkomne balansen med det dempede Menil-museet i Texas. Her slippes lyset inn på finurlig vis slik at man stadig vil få nye opplevelser av kunstverkene avhengig av årstid og tiden på døgnet.

Homo faber. Mennesket som bygger – homo faber – står sentralt i Renzo Pianos arkitektur. Han ser på seg selv som en ukonvensjonell arkitekt. Eller i det minste en ukonvensjonell berømt arkitekt. Det er fordi han liker å bruke tiden sin på å tegne bygninger og bygge modeller fremfor å skrive teori eller låne ut navnet sitt til tekanner og laken. Piano ser ikke engang ut som en berømt arkitekt. Det grå skjegget gir ham et klokt utseende, litt som en rabbiner, og hans litt rufsete kleskode minner om at ikke alle italienere går i Armani. De hjertelige manerene og hans tankefulle, langsomme engelsk gjør at han virker beskjeden i et yrke som øyensynlig krever – eller i det minste produserer – store egoer.

Derfor ble han også overrasket da han i 1998 ble tildelt Pritzker-prisen, arkitekturstandens høyeste ære. Juryen mente hans intellektuelle nysgjerrighet og teknikker for problemløsing var like vidtrekkende som hans hjemlands tidligere mestere, Leonardo da Vinci og Michelangelo.

– Jeg får nok flesteparten av jobbene mine fordi klientene tror jeg er mindre nevrotisk enn andre arkitekter. Min grunnleggende fornuft kommer fra byggerbakgrunnen. For meg er arkitektur et håndverk. Man kan ikke adskille ideen om et hus fra utførelsen av den, selv om mange arkitekter oppfører seg sånn. Det har vært katastrofalt for arkitekturen.

Stilløs gudfar. Noen mener at Piano har gjort det til en stil å ikke ha en stil. Selv sier han det er utenkelig at alt han tegner skal tilpasses en signatur, selv om gjenkjennelige signaturer preger flere av profesjonens største stjerner som Frank Gehry og Zaha Hadid.

– For meg ville en tydelig signatur være som om du som journalist skulle skrevet samme portrett om alle folkene du treffer. Jeg kan ikke krølle sammen et stykke papir og tegne det, slik Gehry kan. Hvert sted har en helt unik historie som jeg vil fortelle. Det gjelder også Tjuvholmen, sier han.

Han plukker opp en gjennomsiktig Tjuvholmenmodell fra benken i modellverkstedet og setter fingeren midt på plassen som skal kalles opp etter Oslos ordfører Nordengen: Alberts Plass.

– Jeg elsker ideen om at hvert prosjekt har én sentral bestanddel som maner frem stedets historie. På Tjuvholmen handler historien om vannet, og glasstaket er bestanddelen som skal fortelle om det. Tjuvholmen vil bli et ordentlig sted der unge elskere svermer ved vannet som binder Oslo til all verdens kulturer. Alberts Plass vil bli verdens sentrum.

Piano leder vei opp trappen.

– Jeg tar ansvaret jeg har fått for Oslo på alvor. Hvis du skriver en dårlig bok eller en dårlig sang, kan folk la være å lese eller høre. Men hvis du bygger en stygg eller skral konstruksjon, så er det en tragedie.

Han åpner døren til glassheisen, og sender den utfor stupet med et lekent knappetrykk:

– ... eller bare livsfarlig. Stol på meg.

Flere artikler