Kongen av bobiler stanser ved Sohlbergplassen i Rondane etter 120 meters nedbremsing. Bilen er så stor at den har en bil til i bagasjerommet.

– Smartbilen er med fordi vi ikke kommer oss rundt de snirklete norske veiene med den store, sier Peter Wiest fra Bayern.

– Den ville kanskje vært mindre om dere ikke hadde en garasje bak i bilen?

Wiest skritter ut på betongplattformen som bukter seg frem gjennom furuskogen, stirrer ut mot Rondanes runde topper. Bergtatt. Han holder opp et foto av Harald Sohlbergs «Vinternatt i fjellene» mot den ikoniske utsikten. Nasjonalklenodiet skal ha vært malt herfra.

– Hm. Kanskje. Men dette handler om å nyte dette praktfulle landet som bilturist. Vi har sett fjordene fra cruisebåt før, men det er jo fra innsiden Norge virkelig rocker. Mer spektakulært finnes ikke i verden! Han som satset på stoppesteder som dette langs veiene er en helt. Ein Held!

Det tyske ekteparet skalker lukene for å dundre videre over Rondevegen, en av strekningene som Statens vegvesen har utnevnt til nasjonal turistvei.

– Det eneste man trenger for å oppleve Norge nå er matpakker for fem uker! Og en bil du kan bo i! roper Wiest ut av vinduet.

Turister. Presse. Arkitekter. De som opplever prosjektet «Nasjonale Turistveger» har vanskelig for å holde entusiasmen tilbake. Også nordmenn begynner å gjenoppdage sitt nærmeste ferieland. Det er blitt medvind på de norske omveiene.

Heja Norge. – Det blir aldrig mer roligt at åka på svenska väger! utbrøt Staffan Bengtsson inn i tv-kameraet.

Den populære programlederen for «Bästa formen» på SVT hadde vrengt bilen inn på noen avstikkere for å se om de norske turistveiene var så episke som internasjonal presse skulle ha det til. Han hadde kjørt over Strynefjellet og ned til Geiranger på veier bygget av gale menn med ambisjoner om å overleve i Europas fattigste land, over Norddalsfjorden i en liten bilferge og opp gjennom Valldal. Der krysset han elven ved Gudbrandsjuvet, før bilen fikk klatre til Trollstigplatået i andre gir, og så ned hårnålsvingene til Åndalsnes. Langs hele ruten ble opplevelsen av fjorder, raviner og snirklete veier foredlet av arkitekttegnede utkikksplattformer, rasteplasser, overnattingssteder og toaletter.

Alt i regi av historiens mest uventede estetiske drivkraft: asfaltekspertene i Statens vegvesen.

Veistrekningen fra Geiranger til Trollstigen er én av 18 pittoreske veistrekninger som ved hjelp av 1,7 milliarder kroner og arkitektbistand skal gjøre Norge til et lite paradis for dem som elsker kjøreglede og vil hjem med noe å fortelle. Og prosjektet – som skal stå ferdig i 2015 – er på god vei til å lykkes. Ved halvveismerket har det rukket å bli et 1600 kilometer langt fluepapir for turister. Prestisjeutgivelser som Times of London, New York Times, Wallpaper og Domus har allerede latt seg imponere av alt fra parkeringsplasser til 200.000 kroner til det nye anlegget på Trollstigen til 140 millioner kroner.

Også Staffan Bengtssons dom var klar som fjordvann:

– Når så du sist slik en rasteplass? Dette er ikke akkurat Sveriges veivesen. Det de har gjort i Norge er så vellykket at de aldri kunne gjort det i Sverige!

De svenske seerne lot seg begeistre. Etter sterkt påtrykk ble dokumentaren vist flere ganger i reprise. Og med broderfolkets hete omfavnelse sank endelig skuldrene på Turistvegkontoret på Lillehammer.

– Det var en del motbakker på turistveiene. Men det er gjerne slik, at når svenskene oppdager hvor bra vi gjør ting, så oppdager vi det selv også, konkluderer Jan Andresen, prosjektleder i Nasjonale Turistveger.

På ville veier. På begynnelsen av nittitallet hadde klagesangen om norsk reiseliv allerede rukket å bli en gammel schläger: Ikke hjelper det med olje. Eller med fjorder, fosser og fjell. Norge fikser ikke å konkurrere om turistene.

– Reiselivet har vært pysete. Vi har falt langt bak internasjonale turistmagneter som satser hardt på opplevelser, sier Knut Slinning. Ålesunderens nybygde Juvet Landskapshotell på riksvei 63 i Valldal er det første større private prosjektet med arkitekthjelp fra Nasjonale Turistveger. Hovedproblemet, mener han, er at kvaliteten har vært borte fra norske veier og reiseliv.

– Man har bare resirkulert noen få ikoner som Geirangerfjorden, Trollstigen og Vøringsfossen. Lokale baroner med hevd på cruiseturistene har tatt strupetak på lokalt initiativ. Definisjonen på suksess har vært hvor mange japanere og tyskere som skyfles forbi fossefallene og får stappet i seg noen tørre smørbrød og kaffe til 105 kroner.

Også enkelte i Statens vegvesen var misfornøyd med reiselivspolitikken.

Se bildeserie: Ut på arkitektur

Nasjonaltoaletter. På veikontoret i Oppland mistenkte noen det som meningsmålinger senere skulle vise: At når reiseruten i seg selv er målet for reisen, så velger turistene gladelig Norge.

Hva om en rasteplass, et utkikkspunkt, eller en sti kunne gjøres så vakker at turistene tok en omvei, stoppet for en ekstra kaffekopp eller ble en ekstra natt?

– Andre lands turistveier – såkalte «scenic routes» – er mer eller mindre fotogene omveier til plasser av historisk betydning. Vi ville gi våre egne turistveier et egenartet innhold gjennom ny arkitektur på veistrekningene. Arkitekturen skal foredle naturopplevelsene samtidig som den kan være et eget besøk verdig, sier prosjektdirektør Jan Andresen.

Han var den første som ble ansatt for å gi prosjektet innhold i 1993. Eksperimentet fikk navnet Reiselivsprosjektet. Relativt unge arkitektnavn som Jensen & Skodvin, Snøhetta, Carl-Viggo Hølmebakk og Jarmund & Vigsnes ble sluppet løs på Sognefjellet, Hardangervidda, Gamle Strynefjellsvegen og Helgelandskysten.

– Det ble temperatur på stedene med en gang. Folk begynte å kjøre omveier, sier Andresen.

Så vellykket ble eksperimentet at Stortinget vedtok Turistveiprosjektet i 1998.

– Vi fikk inn femti forslag på 8000 kilometer vei. Og mens vi kjørte rundt for å se, innså vi at vakker utsikt og spektakulære fossefall ikke var nok. Det må være en kontinuerlig kjøreopplevelse gjennom unik natur. Vi fikk skavet det ned til 18 vakre veistrekninger.

De som ikke ble valgt ble sinte. Og stort bedre var det ikke på stedene som ble plukket ut.

Motstandsbevegelsen. – Arkitekten bare sto der nede på broen. Jeg gikk ned og sa at «om det er du som har tegnet det mølet her så burde du få skolepengene tilbake!».

Turid Marie Svarstad svir en vaffel og ser ut av stuevinduet ned på Gudbrandsjuvet, en dramatisk lavine som nå har fått en ny og buktende utkikksplattform signert Jensen & Skodvin Arkitekter.

Enda en buss stanser nedenfor hagen hennes. Nederlendere benflyr ut, rundt på de lekne gangbroene. De knipser bilder for å huske at de var der, før de brått forsvinner igjen. Neste gang de kommer skal kafeen som snart står ferdig få dem til å bli litt lenger.

– Jeg sa også at hvis vi bare fikk et lykkehjul nå, så ble det sirkus. At de bare skulle visst hvor mange som var sinte og som mente at slikt moderne visvas hører hjemme på kaien på Sylte og ikke her ute i naturen.

Svarstads skepsis var representativ for mottagelsen mange av prosjektene møtte langs turistveiene. Politikere mente pengene trengtes til ny asfalt og sikkerhet på hovedveiene. Lokale motstandsfolk har kalt prosjektet for en tvangsmodernisering av bygden.

– Det blir gjerne slik når man bygger med det upopulære materialet betong i områder hvor det for det meste er blitt bygget med laftet tre, sier Carl-Viggo Hølmebakk, arkitekten som fikk et internasjonalt gjennombrudd med utkikkspunktet på Sohlbergplassen, et av stedene der motstandsbevegelsen la ned våpenene først.

Se bildeserie: Ut på arkitektur

Brudeslør over fossen. Etter at verden hedret Sohlbergplassen, ble plassen også en lokal stolthet, et sted å avholde bryllup og ta med besøkende. 800 meter nedi veien opplevde Atnbrua Kafé å doble omsetningen året etter åpningen i 2006. Kafeen er nå utvidet og har fått et bedre utvalg.

Og nå blomstrer investeringsiveren langs turistveiene. Prosjektet har utløst vel 130 millioner kroner i lokale investeringer, og Vegvesenet håper på 850 millioner til. Dette skal utløse 350 millioner fra andre offentlige instanser. Ved Gudbrandsjuvet gir Turid Marie Svarstad en vaffel med brunost til byggelederen.

Nå som prosjektet snart står klart er hun blitt mildere til sinns:

– Vi må vel modernisere litt vi også, ellers er det ute med oss her ute. Og hvis jeg heretter slipper å pusse bikkja på turister som lufter snabelen og det som verre er nedi hagen min, så skal jeg ønske både toaletter og alt det andre velkommen, lover hun.

Hun roper på bordercollien Nico, som har fått snerten av en nærgående japaner.

– Plattformen er jo egentlig ganske flott. Som et brudeslør over fossen.

Verdensledende. Norske arkitekter jubler sjelden. Men berømmelse og internasjonale oppdrag kurerer gruff.

– Det er fenomenalt! Turistveiene er det beste som kunne skjedd norsk arkitektur, sier arkitekt Todd Saunders. Sammen med Tommie Wilhelmsen har han fått internasjonal heder for en utsiktsplattform i Aurland, et oppdrag de vant som konkurransens minst erfarne deltagere. Den tunge mediedekningen av våre unge arkitekter har skapt et inntrykk av at ting skjer i Norge:

– Den norske satsingen er så ukonvensjonell og omfattende at den har ansporet en ny generasjon av norske arkitekter som er klart best i Norden, skriver Mark Isitt, tidligere redaktør i det svenske magasinet Forum.

Ifølge den internasjonale Baunetz-rankingen – som belønner dekning i ledende publikasjoner – er norske arkitekter i verdenstoppen. Helt utenkelig for få år siden.

Jan Olav Jensen i Jensen & Skodvin mener Vegvesenet er et eksempel til etterfølgelse på hvordan det offentlige kan komme frem til høy kvalitet.

– Vi har hatt flaks med at mye oljepenger sammenfalt med mange unge og gode arkitekter. Men det kunne man sagt om Statsbygg også, og de bygger nesten bare gjennomsnittsarkitektur. Vegvesenet har laget høyverdig kultur ut av hverdagslige ting som toaletter og parkeringsplasser. Sett utenfra Norge er dette prosjektet enestående, det er svært få byggherrer med samme budsjett som kan skilte med så gode faglige resultater, sier professoren på Arkitekthøgskolen i Oslo.

Opera og turistveier har gitt norske arkitekter et verdensnavn. Problemet nå er hva navnet skal være.

Se bildeserie: Ut på arkitektur

Osloskolen. – Det eksisterer en særnorsk holdning i arkitekturen som blant annet bygger på erkjennelsen av at det er umulig å forandre en hel fjord. Norge har vært et fattig land og de som bygger har vært nødt til å være oppfinnsomme. Vi har fått tradisjon for å håndtere kompliserte tomter uten å sprenge vekk alt som er der for å få plass til huset. På kontinentet er det langt mer akseptert å endre tomten, sier Jensen.

Selv har han nylig utkonkurrert de sveitsiske stjernearkitektene Herzog & De Meuron om et spahotell i Østerrike grunnet nordmennenes ærbødighet overfor de gamle trærne på tomten. Da D2 snakket med arkitektene på terrassen i dette hotellet lanserte Jensen et navn på den norske stilen: Oslo-skolen.

– Jeg har faktisk hørt «Oslo-skolen» bli brukt internasjonalt. Det er treffende, for mye av den norske fremgangen skyldes nok at mange av våre beste arkitekter etter krigen underviste mye. Spesielt ved Arkitekthøgskolen i Oslo sto firkløveret Sverre Fehn, Wenche Selmer, Christian Norberg-Schultz og Knut Knutsen for den naturvarhet som fremdeles kjennetegner de norske skolene. De hadde – heldigvis for oss – få oppdrag, og var mye på skolen. I Sverige hadde de store stort sett fulle ordrebøker og var travelt opptatt med å tegne, og der skjer det lite spennende nå.

Sixten Rahlff i Bergens-baserte 3RW arkitekter er enig i at norsk arkitektur har fått et verdensnavn. Men enigheten stopper der.

– Det unike med turistveiene er summen av alle de ulike prosjektene som tegner et nytt kart over Norge. Det er ulikhetene som skaper den enorme interessen, og da blir det en avsporing å presse dette inn i et «Oslo-skole»-begrep, mener Rahlff.

– Men det er jo hyggelig å krangle om navnet på en suksess. Det er ikke hver dag.

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler