Det første og eneste du ser når øynene sklir opp om morgenen, er Valldøla som stryker forbi ti meter nedenfor. Det er svimlende nasjonalromantisk.

– Våkner du ikke når du ser dette ut vinduet, har du ikke noe på bena å gjøre, sier Knut Slinning.

Hotellverten på Juvet landskapshotell er en forfinet naturmann med fjellstubber på haken. Han står ved kongerikets største hotellrute, en hel langvegg i glass. Han peker mot en ravine der elven har formet dype gryter og intrikate formasjoner gjennom fjellet. For 500 år siden bykset en Gudbrand over dette juvet med stjålen brud i armene og fogden i hælene. Deretter levde han lykkelig bortgjemt i en hytte bortenfor det som ble hetende Gudbrandsjuvet.

Nå kan besøkende til pittoreske Valldal – på turistveien som bukter seg mellom Geiranger og Trollstigen – gjøre som Gudbrand. Ikke bykse fra skattemyndighetene, kanskje, men leve bortgjemt inne i naturen.

Gardin i boks. Landskapshotellet er tegnet av arkitektene Jensen & Skodvin, og har unnagjort sjarmøretappen i verdenspressen alt lenge før den offisielle åpningen til høsten, når det lille spasenteret som bygges inn i bakken står klart. Årsaken til oppmerksomheten er de syv værelsene, som ligger strødd rundt i det ville landskapet som digre kampesteiner flommen har etterlatt på vei ned Valldal mot Storfjorden.

Enkelte rom stuper ut over strykene som issvuller fra et låvetak. Andre ligger lunt og tilbaketrukket i den fredfulle bjerkeskogen. De hviler på stålsøyler som er boret ned i det bratte landskapet. Om rommene en dag rives, vil man ikke kunne se at de har vært der. Smale zen-inspirerte stier forbinder rommene, som er minimalistisk innredet av lokale møbelstorheter som LK Hjelle, Varier og Vad.

– Ingen har bedt om gardiner, og ikke får de det heller, forklarer Slinning.

Så enkelt kan oppskriften, som Slinning mener kan være med på å redde norsk turisme, formuleres.

Eventyrhotellet. – Det var en gang tre tilfeldigheter som ble til én sjebne. Den første var Mallorca-turen da ungene var små...

Det er kveld og hotellverten kjæler en calvados ved enden av langbordet. Han forteller et moderne eventyr.

– ... Vi sa ’aldri mer Syden’. En regntung søndag fant vi oss denne hytta.

– Så rullet Veivesenet opp dalen. Med seg hadde de Jensen & Skodvin som viste tegninger av et utsiktspunkt som de nå har fått bygget borti Gudbrandsjuvet. Samtidig luftet de ideen om et landskapshotell der rommene lå spredt rundt i naturen. Det var den andre tilfeldigheten, sier Slinning.

Den tidligere læreren og datagründeren hadde nettopp realisert et eiendomsprosjekt med pen gevinst. Et siste slumptreff avgjorde hvor pengene skulle graves ned:

– For fire år siden tilbød bonden meg gården og hele kongeriket på 3000 mål. Så jeg ringte arkitektene og spurte hva et landskapshotell kostet.

Han tar en slurk av calvadosen og flekker tenner som en cowboy.

– Hadde svaret vært i nærheten av fasiten, hadde jeg sannsynligvis aldri begynt.

Overlevelse. Knut Slinning tenner en sigarett etter middag og forteller om forgjengerne i området, de som bygget gårder på knauser så bratte at ungene måtte tjores fast. Om veier som stuper utfor fjellsidene, bygget av gale menn med ambisjoner om å overleve i kontinentets fattigste land. Alt dette som moderne turister nå kommer til området for å oppleve.

– Man har alltid måttet satse hardt for å overleve her, sier han.

Og Slinning har satset. Landskapshotellet er den største privatinvesteringen i området noen gang. Og det første privatprosjektet under paraplyen til Veivesenets turistveiprosjekt, der arkitektene er sluppet løs på norske veistubber for å gjøre dem vakre og praktiske for bilturistene.

Innimellom har Slinning angret som en hund på at han lot seg omfatte. For kanskje er det slik at ting tar tid på bygda. Men legger du til en arkitekt med ambisjoner, kan tiden nesten stanse helt opp, samtidig som kostnadene galopperer av sted:

– Det var nærmest uansvarlig av turistveiene å pusse så ambisiøse arkitekter på en stakkars naiv sunnmøring som attpåtil er siviløkonom av utdanning, smiler Slinning.

Istedenfor å koste ti millioner kroner over to år, har hotellet kostet 20 millioner over fire år. Innovasjon Norge har spyttet i fire millioner. Resten er fra egen lomme.

– Det var sikkert hasard å spytte familieformuen inn i dette, men det er noen fordeler ved å begynne fra skratsj. Man ser jo bare muligheter, som Pippi Langstrømpe sa det: ’Dette har vi aldri gjort før, så det går sikkert bra’. Akkurat som fabrikken på Stranda som begynte med frossenpizza på åttitallet.

Ingen napoleonskake. – Vi må lokke en annen type turist enn tyskerne og japanerne som skyfles forbi ti severdigheter på få timer og legger igjen 105 kroner for kaffe og kake. Det er en utdatert måte å tenke reiseliv på, sier Knut Slinning.

– Vi vil ha turister som er sultne på opplevelser, fattige på tid og rike på cash. Folk som vil ha hjemmelaget calvados og blir noen dager ekstra for å legge igjen flest mulig godt betalte timer i lokalsamfunnet. Folk som vil på topptur, rafte, klatre og se på fjellgårder. Det er distriktspolitikk det svinger av.

Nylig brukte avisen Times of London hele forsiden til å kåre Juvet landskapshotell til årets heteste reisemål.

– Og det gjorde de på tross av at du ikke finner et eneste roseblad på hodeputen her. Vi har sikkert dratt inn budsjettoverskridelsene i pressedekning allerede.

Arkitekturen har løftet dette prosjektet til et nivå som gir både meg og Norge omtale.

Skattegraveren. Slinning står på tunet der Olav den hellige skal ha passert i 1029 og velsignet en vannkilde – Olavskilden – som ifølge de som har greie på slikt har foryngende effekt. Han tenker da også tilbake på gymnastiden i Ålesund, da kimen til prosjektet ble sådd. Han var kommet opp i tysk muntlig og fikk Goethes dikt «Schatzgraber» – skattegraveren:

– Av en eller annen grunn husket jeg siste vers, som kan oversettes omtrent slik: Om dagen arbeid / Gjester om kvelden / Strevsomme uker / Glade fester / La det være din fremtidige ledetråd.

– Sensorene slapp meg ut etter fire minutter, og siden har det vært min livsfilosofi. Kort fortalt betyr diktet at det verste som kan skje er å få hummer til middag hver eneste dag, sier Slinning.

– Kort fortalt betyr det at du ikke får gardiner.

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler