– DET ER SOM å bo i en ølboks, sier Junior Hollanback med et stort glis, og tar en slurk av boksen med Bud Light.

Huset bak ham er en avlang boks med hjul på, oransje i ettermiddagslyset.

– Særlig fint er det ikke, men det er et hjem, sier Hollanback.

Han har bodd i trailerparker hele sitt liv og kalles Bigfoot av venner. Han er ganske diger, og det var ekskjæresten hans også, en gang datt hun gjennom gulvet på traileren hans mens hun satt på do. Det sier en del om damen, men det sier kanskje like mye om trailere: De er ikke alltid så solide, laget som de er av metall- og finérplater og tre.

– Men jeg liker meg her, liker sumpen og kanalene, fisket og jakten, sier Hollanback. Han ser utover trailerparken, der hus som ligner hans, står tett i tett, og lenger borte ligger den gedigne sumpen Everglades, der alligatorjakten lokker. Men i dag er det øl på menyen for Hollanback.

TRAILERMIDDELKLASSE. Men i et USA i økonomiske nedgangstider er det ikke lenger bare folk som Hollanback, som alltid har bodd i trailere, som bor i disse boksene med hjul på. Litt bortenfor den rykende grillen til Hollanback sitter Michèle Ould og Keith Bowers og skravler i den velstelte hagen til en venn.

– Folk kaller oss trailertrash, men vi er ikke det, altså, sier Ould.

Hun mistet huset sitt i West Palm Beach på tvangsauksjon for rundt ett år siden. Nedgangen i boligprisene i USA har gjort at mange millioner amerikanere ikke lenger klarer å betjene boliggjelden sin – og mister huset. For Ould ble den nye husløsningen en trailer. Hun og mannen betaler nå rundt 2500 kroner i måneden for en treroms. Det er billig. Og - ifølge Ould - fantastisk.

– Hvis noen tilbød meg en leilighet på Miami Beach nå, så ville jeg takket nei. Jeg vil heller bo her. Det er et enkelt liv, og fullstendig upretensiøst, sier Ould. Hun liker samholdet her, og som på en norsk campingplass kommer man tett innpå hverandre – enten man vil eller ikke.

– Det kan sammenlignes med jenter som begynner å få mensen til samme tid når de er mye sammen. Man bare tilpasser seg hverandre her på en umerkelig måte. Det er skikkelig sært, sier Ould.

TRAILERTRASH. Vi er i trailerparkland. Rundt 20 millioner amerikanere bor i trailere. Det er omtrent hver tolvte bolig i USA, men her i Florida er tettheten enda større. Og i fylket der Hollanback akkurat nå prøver å tenne opp grillen sin, Boward County, bor rundt en tredjedel av befolkningen i disse underlige husene, de ligger langs motorveiene i parker som minner om overfylte campingplasser.

Stående på skrått inn mot symmetriske veier gir de folk et eget hus, en hage og en trapp å sitte på. Det benytter den nye, slanke damen til Hollanback seg av. Hun sitter på trappen og klør en hund på magen, det blekete håret hennes faller foran øynene hennes. På høyre skulder har hun en flunkende ny tatovering – det er Hollanback som har laget den, han jobber som tatovør og en del andre ting.

Mange vil mene at ekteparet Hollanback er et premieeksempel på folk som bor i trailere: Lite utdannelse, bleket hår og en hang til diverse former for virkelighetsflukt fremfor hagearbeid og karriere. Så stigmatiserte er de, at de har fått et eget navn – trailertrash. Eller white trash. For amerikanere flest vil advare deg mot å gå inn i en trailerpark – der bor det mye rart, vil de si. De ser for seg hus som flyr til himmels og blir knust i tornadoer og orkaner. De ser for seg dop, mord og branner. Og de ser for seg moren til Eminem.

FILOSOFEN. Men nå viser tall at de som bor i trailerparker i USA blir stadig yngre og bedre utdannet. Michéle Ould for eksempel, har en bachelor i filosofi, og er spesielt opptatt av Sartre og Beauvoir. Selv om mannen Keith, som er kranoperatør, nok har en mer typisk trailerutdannelse, sier dette noe om at drømmen om et pent hus i suburbia er langt unna for stadig flere amerikanere.

De siste årenes utvikling har ført til at flere er blitt superrike, mens millioner av mennesker har problemer med å klare seg med én jobb. Før boligprisene begynte å gå ned for et par år siden, hadde årevis med økende boligpriser ført til at folk enten ikke hadde råd til å kjøpe hus, eller de tok opp for store boliglån – som de nå sliter med.

– Med et mobilt hjem får folk masse hus for pengene. Huslån vil jo ingen ha nå om dagen, sier manageren for en trailerpark litt lenger borte i veien, Moonlight Ranch Mobile Home Park. Han merker økt interesse for trailere i et USA der den økonomiske pessimismen råder.

– Folk har ikke råd til å bo nå om dagen. Mange må jo bo på gaten. Her kan du få et treroms og til og med svømmebasseng.

BILLIGST ER BEST. En trailer er to amerikanske drømmer i ett: Drømmen om enebolig og drømmen om mobilitet.

Det var Thomas Jefferson som gjorde at det å eie sitt eget hjem ble et amerikansk ideal – og dette var helt tilbake på 1700-tallet. For tenk om alle kunne eie litt land og stelle det, slik at verdien øker? Vil ikke landet da bli rikt og vakkert?

– Å bo i et hus er en sentral del av amerikansk kultur, det er viktig for hvordan folk ser på seg selv: De trenger enebolig, med en liten plen rundt, først da føler de seg uavhengige, sier professor i miljøpsykologi, Allan Willis, som har skrevet boken «Wheel Estate» om trailerens historie.

Han mener at trailerens suksess er enkel å forklare.

– Dette er den viktigste formen for billig husvære i USA. De koster bare brøkdeler av et hus i suburbia, sier Willis, som mener at traileren er et erkeamerikansk boform.

– Det handler om mobilitet, for ikke å snakke om frihet. Folk elsker frihet og uavhengighet her, sier Willis.

SÅKALT MOBILT. Det interessante er at trailerne er blitt mindre og mindre mobile etter som årene har gått.

Historien begynte naturlig nok med bilens inntog, og det var en futuristisk, romantisk og veldig amerikansk idé. Hva med å dra huset etter bilen? Som i norsk camping, men her i permanent form. For tenk friheten, den oppslukende rotløsheten: Rømme unna skattefuten, stikke fra naboen, finne en ny jobb – når som helst.

Man så for seg at trailerparkene kunne bli klasseløse, her kunne millionærer og arbeidere sitte utenfor de prikk like husene, side ved side. I mellomkrigstidens teknologioptimisme spådde noen at minst halvparten av USAs befolkning ville bo i flyttbare trailere, som man så for seg som hybrider mellom fly, bil og hus. Og noen fantastiske typer ble også bygget. Men virkeligheten ble en annen. Firkantet mer enn strømlinjeformet. Hjul som rustet ned i gress som ikke ble klippet. Folk som var skeptiske til sine nye blikkboksnaboer.

Parker ble opprettet for å regulere utbyggingen, og her ble det trangt – og billig. Og ordet trailer ble snart byttet ut med mobile home, for å legge vekt på at dette er et hjem mer enn et kjøretøy. Og i dag: Husene står bom stille – unntatt i tornadosesongen.

– Jeg elsker mitt lille hus. Og hage ville vi ikke fått noe annet sted. Men folk tror jeg kan trekke det med meg over alt jeg vil, men det er faktisk ikke mobilt, sier Mae McCormack, som eier hagen der Michele og Keith drikker øl.

Bare tre prosent av dagens trailere flyttes noengang fra stedet de først ble plassert. Men McCormack og familien hennes, som består av mannen Gregg, de to barna Julie (9) og Linda (7), de to kalkunene, en hund, en katt og åtte høner har ikke noe ønske om å flytte på seg. Barna har hage og plaskedam og henter egg i bakhagen hver dag, og ingen som hadde sett denne familien ville tenke trash.

Og der kommer iskrembilen forbi, den plinger idyll – for noen.

– Åh, jeg hater den iskrembilen, sier moren, og flytter blikket over til datteren, forventer respons fra henne.

– Mamma, jeg liker den, sier datteren, og så smiler moren og henter vann til henne i en Hanna Montana-kopp.

HUS MED SKJØRT. Det var først etter Annen verdenskrig at trailerparkene virkelig begynte å bre seg utover USA. Krigen, og de dårlige tidene i årene før den, hadde gjort at husbyggingen hadde stått stille. Samtidig var det plutselig behov for arbeidere på nye steder, og de trengte steder å bo. Da soldatene kom hjem fra krigen, var boligmangelen et faktum. Trailerne ble en god løsning, de var raske å få på plass, og parkene ble gjerne plassert i utkantene av byene der tomteprisene var lavere.

Så kom lastebiler kjørende med trailere i fleng, de ble hektet av og så sto husene der. Tett i tett. Klare til innflytting. Og selv om den får nye navn, har ikke traileren forandret seg mye siden dengang.

En trailer er et fabrikkbygget, avlangt hus, rundt tre ganger ni meter, med understell og hjul. Den har reisverk av tre og er dekket av akryl- eller aluminiumsplater. Veggene er tynne, særlig på eldre utgaver kan de være ned i fire centimeter. For øvrig er det mye bruk av stifter, tynt panel og finérplater. Når traileren har kommet på plass, blir den gjerne plassert på Leca-blokker, og så begynner det viktigste arbeidet, ihvertfall for den ambisiøse trailereieren:

Hvordan skjule at dette er en trailer? For jo mindre en trailer ligner på et rullende hus, jo finere blir den regnet for å være. Derfor er det såkalte skjørtet viktig, gjerne et slags stakittaktig gjerde som gjemmer hjulene – det kan også etterligne en grunnmur.

Andre måter å skjule trailerutseendet på er å lage hellende tak eller rett og slett koble to trailere sammen, til en double-wide trailer – da mister den noe av sin karakteristiske lange, smale fasong.

FANCY TRASH. - Trailertrash, sier folk når de hører jeg bor her. Men dette er ikke en trailer, men et mobilt hjem, sier Mary Ellen Teryek, en pensjonist fra Maryland med rosa genser og rosa solbriller.

Grovt sett finnes det to typer trailerparker: De som er for alle, og de som er for pensjonister. Den sistnevnte gruppen har penere hus, er gode på pynt og matching og vanligvis holdt i sirlig orden. De har svømmebasseng og bingo og vakthold, og folk er, som Teryek, gjerne «snowbirds» – solhungrige eldre fra nordlige deler av USA og Canada som tilbringer vinteren i Florida.

Litt lenger borte i veien finnes en trailerpark som er enda mer fancy. Rexmere Village ser ut som klassisk amerikansk forstadslykke. Hvite hus, grønne striglede plener, blanke biler parkert i oppkjørselen.

– Du kan ikke se at det er trailer, ikke sant? Ursula Mikulas står utenfor sin hvitmalte trailer, den blomstrete kjolen hennes blafrer i vinden.

– Dette er et førsteklasses mobilt hjem, og ser helt ut som et vanlig hus. En halv million kroner kostet det meg, praise the lord, jeg elsker Jesus, sier Mikulas.

Inne i huset kan hun stolt vise frem et flunkende, nytt kjøkken og en stor stue med tunge, amerikanske møbler. Mange av trailerne i denne parken koster opp mot en million kroner. Noen av dem har til og med peis.

– De fleste tror at disse trailerne er møkkete, men hvis du kommer inn her forandrer du mening, sier Mikulas’ sønn Jason (12). En jente på skolen pleier å erte ham fordi han bor i trailer.

– Men vi velger å kalle det minihjem eller fabrikkbygget hjem, sier Jason veslevoksent. «Fabrikkbygget hjem» er uttrykket bransjen helst bruker nå for tiden – for også mobilt hjem har fått en dårlig klang for mange. Og på disse trailerne er hjulene ofte ikke bare skjult, men fjernet. Det eneste bilaktige er skatten – husene regnes fremdeles som biler av skattemyndighetene.

SLANGEN I TRAILERPARKEN. Kontrasten er stor til trailerparken der Michéle, Keith og «Bigfoot» Hollanback bor. For selv om den er ganske fin og rolig, har den sine problemer. Politiet kommer hver natt. Det er alltid noe. Vi hører om en mor som nylig døde av overdose. Vi ser ølbokser i hver ledig hånd. Og Keith sier ting som at immigrantene tar alle jobbene og får gratis biler av myndighetene, på trucken han lener seg mot er det klistremerker av typen NAAWP (National Association for the Advancement of White people).

Og i kaldere deler av USA, og i mer landlige områder, er trailerparker fremdeles utpregede boliger for fattige mennesker, og levekårene kan være stusslige.

Michèle Ould innrømmer gjerne at parkene tiltrekker seg en del «uønskede elementer», men hun legger vekt på den fine blandingen av folk, og at det finnes små hager der barna leker. Ett av dem piler bort til Ould og gir henne en rød blomst. Men ai, så knekker stilken. Et øyeblikk ser barnet forvirret ut, før hun sier:

– Jeg kan bare lime den med gaffatape.

– Se, der har du typiske trailerunger, de lærer å klare seg, sier Ould.

Spørsmålet er hvor lenge. Bortenfor hagen til Gregg og Mae står Lisa Harris og lurer på hvor den åtte fot lange klapperslangen Cleo er blitt av.

– Jeg har lett i alle skap og under alle senger. Ingenting. Men det at kattene fremdeles er i live der inne, tyder på at slangen har kommet seg ut, sier Harris. Hun smiler. Slangen er visst ikke farlig. Men selv om lykkeskrik høres fra barna til Gregg og Mae som har gjørmekrig i hagen ved siden av, er det altså en slange løs i parken – en konkret klapperslange og en metaforisk slange som varsler om trailerparkens endelikt.

Mannen til Harris jobber nemlig i en bransje som gjør det veldig bra for tiden – rive-ned-trailerparker-bransjen. Historiene er de samme over hele USA. Eiendomsutviklere finner ut at de kan tjene mer på å bygge leiligheter eller kontorer enn på å leie ut billige trailere til arbeidere. Seks parker er lagt ned her i nærheten den siste tiden, tusenvis er blitt husløse.

– Problemet er: Fjerner man disse parkene, fjerner man arbeiderne i samme slengen. Med full jobb tjener jeg bare så vidt nok til denne traileren. Så, hvor skal jeg bo? sier Mike Harris, mannen til Lisa. Han er siouxindianer. Nå håper han at reservatet han kommer fra i Sør-Dakota skal bli en egen stat, for da slipper han å betale skatt. Kanskje kan han få råd til noe annet enn en trailer da.

TERMITTENE. De har spist lenge allerede. Scott Hooth (36) peker på det oppgnagde reisverket i traileren sin uten blygsel, mens en Nirvana-låt strømmer ut av noen gamle høyttalere.

– Vi har ikke på lys fra syv til ni på kvelden, det er da termittene er mest aktive, sier han. Han peker på en av dem, velfødd, de er gjerne det her i trailerparkene. Et velkjent problem. Denne traileren har mange flere. Et eller annet svart piler over vaskeservanten og ned i sluket. Hooth klemmer ølboksen han har i hånden flat og sier:

– Dette er jo en brannfelle. Jeg er klar for å komme meg til helvete bort herfra. Så lurer Hooth lurer på om vi vil kjøpe et kjemisett han har liggende, som er nesten helt nytt, og når vi ikke vil det, går han bort til gamle kaptein Ben Hillick (83) med en sykkel han har reparert for ham. Hillick kan fem språk, ihvertfall tysk, for han kjempet i andre verdenskrig. Før han sykler vinglende avgårde mellom trailerne, sier han: Sprechen Sie Deutsch? Du kjenner kanskje til Hitler?

VERDITAP. Hooth kjøpte den falleferdige traileren av arbeidsgiveren sin for langt mindre enn en månedslønn. Men som mange trailerbeboere, leier han eiendommen huset står på. Det gjør at landeieren kan bestemme seg for å selge når som helst, og da sitter Hooth igjen med ingenting – hans perforerte trailer tåler ikke flytting.

Det er ikke bare prisen og den prinsipielle mobiliteten som gjør at disse husene minner om en bil. Også verditapet ligner. En trailer blir mindre verdt for hvert år, og lån er vanskelig å få – og med en slem rente. I tillegg er trailerne gjerne plassert langs motorveier, toglinjer, for ikke å snakke om i områder plaget av oversvømmelser, orkaner og tornadoer.

Selv om nye forskrifter gjør trailerne litt mer orkandyktige, bor 50 prosent av de som dør i uvær i USA i trailere. Naboen til Mae Mc-Cormack forteller om da orkanen løftet traileren hennes opp i luften og vridde den rundt som en skurefille. Hun mistet alt hun eide.

I de dyrere parkene – som Rexmere Village – eier folk stort sett også grunnen traileren står på. Professor Allan Willis tror at det er disse parkene som kommer til å overta i fremtiden. Her er trailerne også bedre sikret mot uvær.

– Dette er bedre investeringer, og de fabrikkbyggede husene her har ikke det samme stigmaet knyttet til seg. 20 prosent av alle hus som bygges i USA nå er fabrikkbyggede, forteller Willis. Men disse husene er også lite flyttbare. Det er et problem, mener sivilarkitekt Michelle Wright, som har skrevet diplomoppgave om trailerparker på arkitektlinjen ved NTNU i Trondheim.

– For at traileren skal bli attraktiv for yngre generasjoner, så må den igjen gjøres flyttbar. Da kunne amerikanerne levd ut drømmen om en mobil livsstil, og jeg tror det faktisk kunne blitt hipt. For det er det ikke nå, selv om det bor mange forskjellige mennesker der, sier Wright.

DINOSAURENE. Michèle Ould blir rasende av at de mer tradisjonelle og slitne trailerparkene, som den hun selv bor i, står i fare for å legges ned. For den mer fancy typen trailerpark som Ursula Mikula bor i, er dyrere, og dekker ikke helt det samme behovet.

– Her bor menneskene som bygger husene til andre, hus de ikke har råd til å bo i selv. Her bor arbeiderne, du finner ikke folk i dress og slips her. Florida klarer seg ikke uten oss.

Det er blitt kveld, og Keith Bowers har drukket opp ølflaskene han hadde i baklommen. Han forteller om den gangen han var full og kjørte sumpbåten sin gjennom trailerparken – den går like bra til lands som til vanns.

– Jeg feide ned en del postkasser på veien, sier Bowers og ler rått med skakke tenner. Så går de over til naboen med en frysebag med øl. Her er det fest – hver dag.

Et bilde av Jesus er festet med en pil på dartblinken. Leon Traynor kom seg aldri bort fra Florida etter at han kom hit en gang i sin ungdom. Han ble her i trailerparkene, men med sine blanke øyne ser han en dyster fremtid.

– Vi er som dinosaurene, sier Traynor.

– Prøv å tenke ut hva det betyr.

Flere artikler