Den kom fra Sahara, skjøt fart ut over Atlanterhavet og dundret inn over seilbåten fra nordøst. I et lite millisekund hamret vinden forbløffet mot spinnakeren. Så røsket den seilet løs fra masten, dumpet det i Atlanterhavet og fortsatte ferden vestover. Tilbake i sundet mellom Lanzarote og Fuerteventura jobbet mannskapet ombord på «Ericsson 3» som gale. Mens båten fosset videre forover, fylte vannmassene spinnakeren som en fallskjerm. Så eksploderte seilduken.

– Shit! That’s it. That’s the end of it! skriker hjelpemann Andrew Hutchinson mot oss.

Han kan umulig ha innsett hvilke prøvelser Ericsson Racing Team har i vente.

Bildeserie: Verdens hardeste båtløp

Sjøens sirkus. Bilsporten har sin Formel 1. Syklingen Tour de France. Seilere fantaserer om Volvo Ocean Race.

Hvert tredje år setter klodens best trente sjømenn til havs i de mest avanserte seilbåtene verden har sett. Når atletene mønstrer av ni måneder senere er det som utmagrede, mørbankede skygger av seg selv. På veien har de fosset kloden rundt i et kappløp bestående av etapper på opp til 40 dagers varighet, de har krysset ekvator fire ganger og vært gjennom to strekk i det fryktede Sørishavet.

Fra sofaen har to milliarder tv-seere i minst 150 land sett de dramatiske bildene. Pluss på noen hundre sponsorer og et stort antall konsernsjefer med globale ambisjoner, og Volvo Ocean Race er et flytende sirkus som får annen ekstremsport til å blekne. Et eventyr hvor tønsberggutten Aksel Magdahl er håndplukket til en av hovedrollene.

Hjernen er alene. Når de åtte seilbåtene i årets Volvo Ocean Race setter seil for første etappe ut av spanske Alicante i morgen tidlig, befinner navigatør Aksel Magdahl seg i stummende mørke nede i skroget på «Ericsson 3». Der kommer 29-åringen til å oppholde seg mesteparten av det neste året. Med verdenshavene som konkurransearena og lunefulle vindsystemer som eneste energileverandør, er navigatøren den viktigste mannen ombord. Eller som kaptein Anders Lewander sier det:

– Aksel er den mentale motoren som skal drive oss verden rundt.

Mannen som dri Magdahl ut på storhavet er Knut Frostad – erfaren havkappseiler og tidligere kaptein i båter som «Innovation Kværner» og «Djuice». Nå sitter læremesteren på land som direktør for Volvo Ocean Race, mens Magdahl skal føre arven videre.

– Aksel er en smarting. En taktiker på alle plan. Noe som er helt avgjørende for å takle presset han lever under, sier Frostad.

Mutters alene, i selskap med to datamaskiner, tre gps-er, et utall sensorer og verdens raskeste satellittkommunikasjonsutstyr analyserer

Magdahl kontinuerlig all tilgjengelig informasjon om vindretninger, værsystemer, bølgelengder, himmelretning og seiltype. Deretter beregner han optimal kurs og avgjør hvilke av de 14 seilene ombord i båten som til enhver tid er egnet til å hente maksimal fremdrift ut av vinden.

– Navigatøren lever i et univers hvor alt er totalt uforutsigbart. Akkurat som en aksjemegler jobber han kun på trender og risiko, sier Frostad.

Men der kriserammede meglere tar lunsj på bryggekanten, må Magdahl bli på post de neste ni månedene. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke i internasjonalt farvann.

– Å holde seg våken går greit, utfordringen er å tvinge seg til å sove. Instrumentene henter jo hele tiden inn ny info som kan analyseres for å drive oss litt fortere fremover, sier Magdahl, og demonstrerer hvordan han sover sidelengs over benken foran dataskjermene – en stilling som er så smertefull at han våkner etter få minutter uansett hvor trøtt han er.

– Noen få grader ut av optimal kurs i en halvtime er nok til at planen velter og vi er hektet av. På denne måten har jeg kontroll. Til gjengjeld kan det fort gå fire døgn før jeg får en skikkelig blund, sier Magdahl – vel vitende om hva som skjedde forrige gang Volvo Ocean Race gikk av stabelen.

Bildeserie: Verdens hardeste båtløp

Flygende spanjol. Alt etter den første, vanvittige natten gikk Volvo Ocean Race 2005 inn i historien som den mest dramatiske noensinne. Master knakk og kjøler løsnet. Stormkast løftet seilbåter på 15 tonn klar av bølgene og slang dem ukontrollert inn i neste dønning. Knut Frostad – som selv har seilt jorden rundt fire ganger i forgjengeren Whitbread Round The World – minnes med gru hva som skjedde:

– De fleste lagene feilberegnet farten fullstendig. Allerede den første natten seilte båtene fortere enn hva selv konstruktørene hadde beregnet.

Innføringen av en helt ny båtklasse og en ny type kjøl som kunne vippes sideveis gjorde at de færreste lag innså hvilke krefter de lekte med.

– Den teknologiske utviklingen hadde gått så fort at de fleste lagene aldri hadde seilt med slike ekstreme krefter i båten.

Bunnen ble bokstavelig talt nådd i slutten av mai 2006, da den spanske storfavoritten «Movistar» sank midt ute i Atlanterhavet. Mannskapet ble reddet i siste øyeblikk av konkurrenten «ABN Amro» – en båt som selv hadde mistet nederlenderen Hans Horrevoets da han timer tidligere ble feid overbord og mistet livet.

Hvilke redsler venter deltagerne i år?

– Mannskapene er bedre forberedt, men så går også båtene mye raskere, sier Frostad:

– De er noen skikkelige beist.

Bildeserie: Verdens hardeste båtløp

Alle mann på dekk. Under oss knaker det i karbon, tauverk og stål. Rundt oss arbeider mannskapet på «Team Ericsson 3» intenst. Kun enstavelsesord bryter gjennom lyden av skrikende tauverk, skurrende vinsjer og blafrende seil. Selv bølgene synes å legge seg i ærefrykt for seilbåten med en toppfart på over 40 knop – nærmere 80 kilometer i timen.

– Opp! Opp!

På sekunder fyker 500 kvadratmeter spinnaker 30 meter til værs. Reaksjonen er brutal. Akselerasjonen presser oss tilbake mot rekka. Fartsmåleren passerer 15 knop. I det vi passerer 20-tallet krenger båten så bratt at fotografen bokstavelig talt henger dinglende etter radaren på akterdekket.

– Hvor mye fortere kommer dere til å seile? hikster han:

– Kamerautstyret blir ødelagt av saltvann.

– Jeg vet, svarer den finske OL-mesteren Thomas Johanson:

– Jeg har sett kamerautstyr for noen millioner kroner dø.

Egentlig er den 22 meter lange Ericsson-båten optimalt besatt med 25 seilere ombord. I Volvo Ocean Race er kun ti mann tillatt. Hele besetningen – inkludert navigatør Magdahl – må derfor trå til hver gang seil på opptil 300 kilo og 500 kvadratmeter skal berges og nye heises på plass. Etterpå må flere tonn med seil, utstyr og mat rokkeres om nede i det åletrange skroget for å gi riktig ballast. Alternativet er iskaldt.

En millimeter nok. Fra innerst til ytterst måler skroget på båten knappe tre centimeter. Konstruksjonen består av et 25 millimeter tykt papplag kledd med en karbonduk på hver side. Det gir dårlige odds når verdenshavene byr på 20 meter høye bølger, lumske isfjell og forræderiske «værbomber». Et lite sammenstøt, en minimal lekkasje, og skroget vil kollapse.

– Båten er rett og slett ikke konstruert for å tåle påkjenningene som venter. Den må seiles for å ikke gå i stykker, sier Aksel Magdahl.

Vektjaget har ført til at alle detaljer er strippet bort. Inne i skroget er det ingen lyse farger (ville krevd noen liter maling), ingen vifter (drar strøm) og så få køyer (tar stor plass) at mannskapet må sove på skift. Videre er bunnen av cockpiten alltid dekket av sjøvann og kjøkkenet er ikke annet enn et gassbluss. Verst er likevel toalettet. Det trange kottet er lite annet enn et hull i veggen og fire stropper til å spenne fast armer og ben: I høy sjø er det umulig å holde seg på plass ved egen kraft.

– Jeg har én stor fordel som navigatør, sier Magdahl:

– Jeg kan planlegge dobesøkene etter værvarselet.

Lagkamerat og svensk havseilerlegende Magnus Olsson (59) har en annen tilnærming:

– Vi har jo ingen hygiene! Vi pusser aldri tenner! Vi vasker oss aldri! Vi skal bare seile fort!

Og fort går det. For få år siden drømte storhavsseilerne om å gjøre 200 nautiske mil på et døgn. I år kommer båtene i Volvo Ocean Race til å bryte 600-milsgrensen. Det gir en snittfart på oppunder 50 kilometer i timen sammenhengende gjennom et helt døgn. En helt vill hastighet gitt at ti mennesker skal oppholde seg ukevis ombord.

– I åpent hav må sengene vippes opp slik at de som skal sove klemmes fast mot veggen. Når bølgene virkelig slår kan vi ikke engang sette hos ned. Da knekker ryggraden, sier Magdahl.

Skrekkhistoriene er akkurat hva arrangør Volvo trenger.

Alle for en. «Jeg ruller» er den latinske betydningen av Volvo. Assosiasjonene som den svenske folkevognen gir er om mulig enda traustere. Medelsvensson-imaget betyr trøbbel i et marked hvor kundene helst bør være frihetselskende, fartsglade individualister av kjøpesterk 2008-årgang. Greit da, å kunne slå i bordet med slagordet «Life at the Extreme» og bilder av seilere nær drukningsdøden.

Hva Ericsson – leverandør av brorparten av klodens mobilmaster – har å tjene på sin gigantinvestering er vanskeligere å skjønne. Inntil Karl-Einar V. Jensen – Helly Hansens markedssjef for seiling og selv tungt inne som leverandør av bekledning og sko – dumper ned ved restaurantbordet.

– Du finner ingen olympisk ånd i Volvo Ocean Race. Dette er business for alle pengene. Hele sirkuset er skreddersydd for å pleie innflytelsesrike forretningsforbindelser når båtene legger til kai, sier han.

En titt på globusen er bevis godt nok: Etappene i årets Volvo Ocean Race går innom hjembyene til absolutt alle deltagerbåtene – i tillegg til raskt voksende markeder som India, Kina og Brasil. At det innebærer seiling i temperaturer, strømforhold og farvann som knapt noen av havseiler har besøkt tidligere gjør årets Ocean Race til det mest ekstreme noensinne. Knapt noen vet bedre hva seilerne skal utsettes for enn 61 år gamle Eva Korsæth fra Moss.

Bildeserie: Verdens hardeste båtløp

Våt til skallet. – Dette er Aksel Magdahl. Eller rettere sagt en halv en, sier kvalitetskontrollør Eva Korsæth.

Med en trykkluftsslange pumper hun Ericsson Racing Teams oransje og blå tørrtopp til bristepunktet. Deretter pensles seilerjakken, som nå ligner en gigantisk heliumballong, med såpeskum for å sjekke at stoff og sømmer holder hva produsent Helly Hansen lover: Potte tett. Spørsmålet er hvor lenge det holder.

– Seiling er blitt veldig mye våtere på få år. Det skyldes ikke klimaendringer, men at båtene seiler så vilt mye fortere, sukker allestedsnærværende Karl-Einar Jensen.

Mens polfarere, fjellklatrere og andre ekstremister sverger til trelags bekledning for å beskytte seg mot elementene, er Ericsson Racing Team oppe i seks lag på de verste etappene.

Hos sponsor Helly Hansen, som har beskyttet sjøfolk mot elementene i 130 år, har de aldri vært borti maken.

– De siste to årene har vi vært i konstant unntakstilstand. Hvis gutta føler at vi ikke utvikler klærne raskt nok, tilter de helt, sier Jensen.

Bare i løpet av det siste året har Helly Hansen måttet utvikle to-tre generasjoner ny bekledning. Til gjengjeld får mossebedriften testet klærne under klodens verste forhold. En måneds etappe i åpen sjø sliter like mye på stoff og sømmer som ti års normalt bruk.

Det er dårlig nytt for Martin Krite.

Uriasposten. Baugmannen – stakkaren som har sin arbeidsplass helt fremst på dekket – er alltid blant besetningens yngste i internasjonale havseilaser. Årsaken sies å være at selv ikke en idiot lar seg frivillig lemleste mer enn en gang. Martin Krite (27) er baugmann.

– Allerede på den første treningsturen innså jeg at dette er en helt annen sport enn all annen seiling. Adrenalinet skyller gjennom kroppen. Du hører deg selv skrike, sier Kritte.

Han gjør lurt i å spare på pusten. Monsterbølgene som venter i Atlanterhavet, Sørishavet, Gulehavet og Stillehavet gjør det nødvendig å bruke hjelm og stroppe seg fast med sikkerhetsline. Selv da holder det hardt. Da kraftige brottsjøer tidligere i sommer traff «Ericsson 3» under trening utenfor kysten av England, sto kaptein Anders Lewander i veien. Det hjalp ikke at den gjennomtrente 43-åringen klamret seg langflat til rorpidestallen: Lewander ble rykket løs og hamret bevisstløs i karbondekket.

– Å bli truffet av bølgene er som å bli sparket av en hest. Med farten vi holder kjennes det som å renne hodet inn i betong, sier Krite:

– Likevel er jeg overlykkelig når jeg våkner til meg selv på akterdekket. Det betyr at jeg ikke har truffet masten.

Er det rart at indiske ministre rydder timeplanen for å være med ham på tur?

På innsiden i India. Øst-Europa var erobret. Kinesisk mobiltelefonbrukere ga allerede stor fortjeneste. Vinteren 2005 ville Ericsson bygge telefonmaster i India. Men hvordan få fatt i den ansvarlige ministeren?

– De gutta der har vært med på noen eksklusive middager før, for å si det sånn. Men å bli invitert på seiltur i en Volvo 70-båt med klodens beste seilere er en unik mulighet som eksisterer kun i noen få dager der og da, sier Karl-Einar V. Jensen:

– Vi snakker det absolutt ypperste innen vip-oppvartning uansett disiplin. En fantastisk plattform for å snakke business.

Da Ericsson hadde investert et hundretall millioner i sitt Volvo Ocean Race-lag, takket den indiske ministeren ja til et par timers ekskulsiv seiltur. Snart ville han ha mer. I et par dager satte Ericssons sjefer sjøben sammen med nøkkelen til verdens siste, jomfruelige telekontinent. I dag er India Ericssons nest største marked.

– Globale konserner får snakket med dem de vil på et eller annet vis uansett, sier Jensen:

– Men det er jo sympatisk av Ericsson å bruke millionene sine på seiling.

Spektakulært skippertak. Svartsvidde vulkaner kaster lange ettermiddagsskygger over Lanzarote, men for Ericsson Racing Teams støttemannskap på land har arbeidsdagen bare så vidt begynt. Nok et skippertak venter i det den nordiske båten fortøyer til de messingpullertene i eksklusive Puerto Calero.

– Er den virkelig totalt ødelagt? himler seilmaker Jean-Martin Grisar i det restene av spinnakeren til 150.000 kroner slenges i land.

Arbeidsuhellet betyr at en håndfull personer må jobbe natten gjennom for å få seilet reparert. Det er slett ikke første gang. Med et totalbudsjett på 300 millioner kroner har Ericsson latt de ti nordiske og 10 internasjonale seilere knive mot hverandre i et helt år for å spisse form, utstyr og kompetanse ombord i tvillingbåtene «Ericsson 3» og «Ericsson 4».

– Utstyrsutviklingen går så fort at to båter er nødvendig for å teste ulike løsninger opp mot hverandre, forklarer visekaptein Magnus Olsson.

Alt i alt nærmere 100 mennesker som det neste året flys fra havn til havn verden rundt for å løfte Aksel Magdahl og resten av Ericsson Racing Team til en prestisjefylt seier. Seilmakere, meteorologer, båtbyggere, mekanikere, personlige trenere, kokker og mediefolk. Men hvilken av de to båtene trekker det lengste strået til slutt? Den internasjonale, under ledelse av femdobbelt OL-medaljør Torben Grael? Eller den nordiske, med en 29 år gammel luring under dekk? Knut Frostad øyner en sensasjon.

– Båtene som stiller til start i Alicante ser jevnere ut enn på flere år, så en tilfeldig skade på et av mannskapet vil få store utslag. Seilasen går dessuten gjennom mange helt ukjente farvann, noe som gjør at gamle helter ikke kan seile på gamle meritter. Begge deler taler til Aksels fordel, sier Frostad:

– Erfaring har alltid en verdi, men den nordiske båten drar fordel av at navigatøren deres er en kløpper på kommunikasjonsteknologi.

I det gustne lyset fra lcd-skjermene gjør Magdahl de siste forberedelser i sitt flytende «war room». Å summere tall, analysere grafikk og stake ut raskeste kurs under daglige treningsøkter er en ting. Noe ganske annet er det å tenke klart i temperaturer som veksler mellom ti minusgrader og sprengfyrt badstue; å besinne seg i den klamme dampen av urin, svette og skvalpende sjøvann; å utholde søvnmangel, sult, den evige hamringen fra bølgene og de skjærende lydene av vinsjer og tauverk; å presse sitt eget hode til det maksimale under forhold hvor de fleste andre ville kollapset.

– Om vi kan vinne? Jeg valgte dette prosjektet fordi det så veldig sterkt ut, og i forberedelsene har jeg gjort alt som er mulig for å gi oss fordeler i racet, Men vi er ikke favoritter, sier Magdahl.

– Skulle dere bli hektet av går det et nytt tog om tre år?

– Isåfall kunne det være interessant å lodde stemningen for et norsk prosjekt. Men ærlig talt: Jeg er vel smart nok til å innse at jeg bare gjør dette én gang.

Flere artikler