– Dette er det beste stoffet du kan få, sier «Torbjørn», som er student ved Universitetet i Trondheim, har diagnosen ADHD, og blir behandlet med det reseptbelagte medikamentet Ritalin.

I flere år har han tjent gode kroner på å selge pillene sine til venner og kjente. Torbjørns kunder er helt vanlige, friske studenter, som ønsker å være ekstra våkne, energiske og konsentrerte. Over lang tid.

Ritalin er et sentralstimulerende legemiddel som inneholder det amfetaminlignende virkestoffet metylfenidat. For de med ADHD-diagnose virker medikamentet beroligende, for andre har den en helt annen virkning. I Norge klassifiseres det som et narkotikum, og kan bare skrives ut av leger med spesialtillatelse. Det skaper et marked for Torbjørn.

– Jeg tar 200 kroner per pille. Det syns jeg det er verdt. Men jeg har en kompispris også, de nærmeste slipper unna med 100 kroner.

Å selge videre reseptbelagte medikamenter er ulovlig og straffbart. Derfor snakker Torbjørn med D2 under løfte om anonymitet.

– En del kjøper piller når de er slitne etter en lang uke på studiet, og trenger krefter til å feste, forteller han.

– Andre bruker det når de er slitne etter mye festing og trenger krefter til å studere. Når de har store oppgaver eller eksamener foran seg.

Lenge har de bare eksistert i et fjernt fremtidsscenario: små piller som kan gjøre oss til smartere, mer utholdende og dyktigere mennesker. Nå er «smartdopet» her.

For Torbjørn og kundene hans er ikke alene om å bruke legemidler på nye måter. Uten at de helt vet hvilke omkostninger de utsetter seg for.

Slik påvirkes hjernen:

I pannelappen (oransje felt), hele fremre halvdel av hjernen, skapes mye av menneskers personlighet. Pannelappen knyttes også til fornuft og kontroll, og samtlige smartdop virker også her. - Men selv om man forsåvidt oppnår økt våkenhet og bedre konsentrasjon og kontroll i en periode, er det en risiko ved disse medikamentene at du blir mer ukritisk, sier Espen Dietrichs, avdelingssjef og professor ved Nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet.

Tradisjonelle rusmidler, ADHD-medisiner og narkolepsimedisiner virker på lystsenteret i hjernen (blått felt). Her produseres nevrotransmitteren dopamin, som spres utover i hjernen og skaper en følelse av glede, lyst og motivasjon.

Like ved siden av lystsenteret ligger området som produserer nevrotransmitteren acetylkolin (grønt felt). Alzheimermedisiner bidrar til større frigjøring av acetylkolin, og gir dermed bedret hukommelse og bedre intellektuelle funksjoner. Ihvertfall hos mennesker som er i ferd med å bli demente. Når friske mennesker tar alzheimermedisiner for å prestere bedre, er de ute etter samme effekt. Foreløpig finnes det ikke grundige studier som sier hvor stor virkningen av medisinene er på friske hjerner.

I bakkant av hjernestammen (rødt felt) ligger en samling hjerneceller som skiller ut nevrotransmitteren noradrenalin, som bidrar til å aktivere hjernen. Fra dette området går det nervetråder ut til hele hjernen, og ved å frigjøre ekstra noradrenalin settes hjernen «i høygir». Alle medikamenter som alles smartdop virker også her.

Piller for enhver anledning. Narkolepsimedisinen Modafinil er sentralstimulerende, og får brukerne til å føle seg mer våkne og opplagte. Medisiner mot Alzheimer og demens antas å styrke overføringen av impulser i hjernen, og bedrer dermed læreevnen. Hjerte- og blodtrykksmedisinene kjent som betablokkere, brukes for å hanskes med plagsom nervøsitet. Disse stoffene blokkerer reseptorer i kroppens nervesystem, slik at skjelving eller spenninger dempes. Medisiner mot ADHD er stort sett varianter av det narkotiske stoffet amfetamin eller lignende stimulanter. De øker dopaminnivået i hjernen, og gir ekstra energi.

– Ideen om å kunne kjøpe seg smarthet i en liten flaske appellerer til studenter av helt åpenbare grunner, uttalte Vince Cakic, forsker ved institutt for psykologi ved Universitetet i Sydney, til avisen The Guardian i begynnelsen av oktober. Til D2 utdyper han:

– Akademiske prestasjoner avgjør folks karriere, inntekt og fremtid. Folk er villige til å gå langt for å bedre resultatene sine, for å skaffe seg det lille «ekstra» som gjør dem best.

– Hadde jeg vært ung i dag, og hatt mye å utrette, ville jeg sannsynligvis brukt prestasjonsfremmende medikamenter selv, sier John Harris.

Han er professor i bioetikk ved Universitetet i Manchester, og har tidligere argumentert for at alle som ønsker det skal få tilgang til smartdop.

– Vi har faktisk vurdert disse medisinene som trygge nok til å bruke på unger med ADHD i over 30 år. Hundretusenvis av unger. Jeg ville ikke hatt noe imot at min egen sønn brukte dem om han valgte det, sier Harris.

Vidunderlige nye verden. – Vi lærer stadig mer om hvordan hjernen virker. Det gjør oss i stand til å designe mer spesialrettede medikamenter, som er effektive og har få bivirkninger, sier Vince Cakic.

Han ser for seg at fremtiden vil bringe medikamenter som forbedrer minne, oppmerksomhet, reaksjon, motivasjon, evne til gjennomføring, kreativitet og søvnkvalitet.

Det tror også Steven Rose, professor i nevrobiologi ved Universitetet i London.

– Jeg kan ta et eksempel fra mitt eget laboratorium. Vi jobber mest med Alzheimers sykdom, og undersøker for tiden et lite molekyl som ser ut til å kunne bedre hukommelse og læring hos forsøksmusene vi tester det på. Medisinen vi utvikler vil virke på mennesker med Alzheimers, og også på friske mennesker. De fleste interessante nye medisiner som utvikles gjør det. Nettopp derfor er det så viktig at vi skaffer oss kompetanse til å håndtere alle de stoffene som vil være tilgjengelige i fremtiden.

En verden hvor alt som er ubehagelig kan kureres ved hjelp av piller ser unektelig annerledes ut. I 2025 finnes piller mot grådighet og egoisme, som politikere er forpliktet til å ta, spår det amerikanske magasinet Popular Science. Alkohol vil bli unødvendig, det vil finnes en pille som gir alle de gode ruseffektene uten ulempene. En annen pille gjør deg edru igjen på få minutter, så du kan kjøre hjem. Traumer er en saga blott, siden nye medikamenter fjerner angsten forbundet med vonde minner.

Fremtiden kommer snart. I 2005 ble det lagt frem tall som viste at nesten syv prosent av amerikanske studenter har tydd til såkalt ikke-medisinsk bruk av medikamenter for å prestere bedre, og at opptil 25 prosent av studentene ved enkelte eliteuniversiteter er brukere.

En fersk undersøkelse fra Teknologirådet viser at en av seks norske medisinstudenter vet om noen som har prøvd prestasjonsfremmende medikamenter, mens åtte av totalt 587 spurte innrømmer å ha brukt dem selv.

– Bruken av ADHD-medisin i Norge er allerede ti ganger så høy som for ti år siden. Det innebærer en normalisering av bruken, og sannsynligvis at mer finner veien til det svarte markedet, sier Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet.

Stoffene brukes allerede av friske mennesker, påpeker Vince Cakic.

– Folk som ikke har søvnforstyrrelser spiser modafinil, menn som ikke er seksuelt tilbakesatt bruker Viagra. Så lenge det finnes et marked vil produsentene levere medikamenter.

Dop på resept. – Hadde jeg gått på Adderall da jeg studerte, tror jeg ikke jeg ville hoppet av studiene, sier Maureen Tkacik (31), tidligere student ved University of Pennsylvania.

– Med Adderall hadde jeg fått bedre karakterer, hatt mer tro på mine intellektuelle evner, og taklet papirmøllen bedre.

I dag arbeider Tkacik som frilansjournalist i New York, blant annet for næringslivsavisen The Wall Street Journal. De siste to og et halvt årene har hun skjerpet prestasjonene sine ved hjelp av legemiddelet Adderall.

Det er et sentralstimulerende medikament som skrives ut som behandling av både ADHD og søvnproblemer, og skal bedre både våkenhet og oppmerksomhet hos pasientene.

– Først kjøpte jeg pillene fra en venninne, men nå får jeg dem av psykiateren hennes. Det virker som de fleste psykiaterne nå om dagen nærmest er statsautoriserte doplangere.

Tkacik bruker 20 mg av stoffet på en arbeidsdag, og mener selv at hun får betydelig effekt.

– Stoffet hjelper meg å fokusere, det holder meg våken og i godt humør. Det var fantastisk da jeg først tok det, fordi jeg kunne jobbe uten å føle meg overveldet.

Fit for fight. I løpet av Andre verdenskrig inntok amerikanske styrker alene mellom 250 og 500 millioner amfetaminpiller, skriver Nicolas Rasmussen i boken «On speed: The many lives of amphetamine». Det markerer den første store organiserte bruken av prestasjonsfremmende medikamenter, i offentlig regi. Senere ble amfetaminpiller også delt ut under krigføring i Korea og Vietnam. Amerikanske piloter bruker fortsatt stoffene under lange flyvninger i Irak og Afghanistan.

Det amerikanske militæret er blant de som har forsket lengst og mest på bruk av medisiner på friske mennesker. De har funnet at amfetaminer i lave doser ikke medfører noen betydelig prestasjonsbedring, men at de kan heve trette flygere til normalt funksjonsnivå. Soldater på amfetaminer utviser også en mye bedre «militær innstilling», skriver Rasmussen i sin bok fra 2008.

– Når en bombeflypilot er så trett at han ikke kan fungere, og likevel må fortsette, da kan han bruke amfetamin for å holde seg gående. Men han vil huske veldig lite av det som skjedde, sier Holger Ursin, professor emeritus ved Unifob helse, Universitetet i Bergen.

Ursin sier han kjenner til at studenter brukte amfetamin allerede på sekstitallet, da stoffet fantes i slankepiller. Men slik anvendelse er meningsløs, etter hans mening.

– For piloten, eller nødkirurgen som opererer i et kriseområde, spiller det ingen rolle om han ikke husker hvem han opererte. Men for en student er det liten vits i å holde seg våken om han ikke senere husker hva han har lest.

Kjemisk mattehjelp. – Jeg hadde problemer med matte, og begynte å bli temmelig oppgitt, sier «Leif».

– Men med Ritalin og Concerta ble jeg mye mer motivert, energisk, og klar for å lære. Selv de kjedeligste fagene fikk jeg en viss interesse for.

Leif går nå på videregående skole. Han vil være anonym, og sier at sin egen medikamentbruk er noe han «holder veldig tett om». Han brukte ADHD-medisin første gang i en alder av 14.

– Skole blir sett på som viktig og nødvendig, både i familien min og miljøet ellers: klassen min hadde et snitt på over fire.

Han fant ut om stoffene via internett, og gjorde grundig research før han bestemte seg for å prøve.

– Jeg brukte det ikke ofte, siden jeg bare var tenåring, og ikke visste hvor stor risikoen for avhengighet var.

Smartdop vs. sportsdop. En av de hyppigst brukte innvendingene mot smartdop er at det kan sammenlignes med doping i idrett.

– Selv om sentralstimulerende medikamenter og andre medisiner som skjerper hjernen er lovlige preparater, tilsier all erfaring at større tilgang vil føre til større misbruk og større forskjeller mellom menneskers muligheter, skrev direktøren for det amerikanske National Institute on Drug Abuse, doktor Nora Volkow, i et leserbrev til magasinet Nature tidlig i år.

– Urettferdige forskjeller har alltid eksistert, sier Vince Cakic.

– Kognitive evner er cirka 50 prosent medfødt, dermed kan man si at noen studenter er utstyrt med fordeler fra naturens side. Andre studenter kommer fra ressurssterke hjem som bidrar med topp teknisk utstyr eller arrangerer privatundervisning, de er utstyrt med miljømessige fordeler. For meg blir det dobbeltmoralsk å akseptere privatundervisning, men være motstander av prestasjonsfremmende medikamenter. Smartdop er ikke mer juks enn andre kognitive forbedringsprosesser.

Bioetiker John Harris mener bekymringer om rettferdighet og juks er basert på feilslutninger.

– Doping i sport er juks fordi reglene sier det er juks. Vi kan lage reglene i sport som vi vil, fordi sport ikke er viktig. Men at vi løser klimaproblemene, eller finner en kur mot kreft, dét er viktig.

Det spiller ingen rolle hvilke midler som hjelper forskerne til å løse disse problemene. Det viktige er at de løses.

Professor i nevrobiologi, Steven Rose, ser det annerledes:

– Er vi i ferd med å utvikle medikamenter som blir så effektive at de kan brukes som kontrollmekanismer? Blir det sånn at heller enn å løse de sosiale problemene i samfunnet, så tar vi en pille som gjør at hjernen tilpasser seg en urettferdig verden? Selv foretrekker jeg å ta tak i problemene i den virkelige verden. For å gjenta et gammelt slagord fra studentkampene i 1968: «Do not adjust your mind. The fault is in reality.»

Varm i toppen. – Når jeg skriver på Adderall kan jeg bli mer entusiastisk enn jeg ellers ville vært, og får en tendens til å putte for mange tanker inn i hver setning, sier Maureen Tkacik.

– Kroppen min tørker ut, jeg får utslett, blir mer utsatt for infeksjoner og får dårlig ånde. Jeg mister appetitten, og må ofte drikke alkohol for å sove. De dagene jeg ikke skal skrive prøver jeg å la være å ta Adderall.

For smarthet koster. Steinar Madsen, avdelingsoverlege ved Statens legemiddelverk mener de negative effektene Tkacik beskriver er helt typiske.

– Økt puls og blodtrykksstigning er vanlige bivirkninger. Noen opplever også tankeflukt og forvirring.

Madsen er uttalt skeptisk til bruk av prestasjonsfremmende medikamenter. Men det er ikke de kortsiktige virkningene som bekymrer ham mest.

– Hjernedopet er per i dag ganske uspesifikke medikamenter. De virker på store deler av hjernen. Noe forenklet kan man si at de heter opp hjernen så den blir litt glødende. Hvor sunt det er over lang tid, vet vi ikke helt sikkert. Vi har ganske enkelt ikke oversikt over hvordan disse medikamentene virker over lang tid, på friske mennesker som ikke har medisinsk behov for dem.

– Hva er det verste slike medikamenter kan tenkes å føre til?

– Man kan tenke seg at hvis man begynner å bruke disse medikamentene før man er 20 år, vil man ende opp med å bruke dem så lenge at hjernen kan bli påvirket og forandret. At du tenker veldig raskt i en periode, men at hjernen går i stå når du er 50 på grunn av slitasje. Kanskje det blir som å brenne lyset i begge ender. Som sagt; vi vet ikke. Det er ikke det at han er livredd for medikamentene som kalles prestasjonsfremmende, understreker Madsen.

– Det er en grunn til at de reseptbelagte. De har alle et avhengighets- og misbrukspotensial. Brukt av pasienter på riktig måte er de trygge. Men før man begynner med dem må man vite hva man gjør, så man ikke blir avhengig eller på sikt påfører hjernen skader.

Kaldt hode. Men når det er mulig å justere hodet, er det fristende å gjøre det.

Da svenske «Wanda» skulle ut i arbeidslivet i 2006, etter å ha vært hjemme med små barn i noen år, kjente hun at det skortet på selvtilliten.

– Jeg visste at jeg hadde kvalifikasjonene. Jeg visste at jeg ville gjort en god jobb i de stillingene jeg søkte. Men når jeg kom på jobbintervju låste alt seg. Jeg følte meg helt korka og klarte ikke svare på spørsmål. Det gikk bare ikke.

En venninne av Wanda tipset henne om et medikament hun kunne prøve. Det reseptbelagte legemiddelet Inderal.

– Det er en medisin som senker blodtrykket. Men den har også den effekten at den klipper av nervøsitet, for å si det sånn. Jeg tok en halv pille før jobbintervjuet, og opplevde at hjernen fungerte iskaldt, uten å bli satt ut av spill.

I jobbsøkerprosessen brukte Wanda Inderal tre ganger, med godt resultat. I dag jobber hun med kommunikasjon i et stort svensk selskap i Malmö.

– Jeg syns det var en underlig situasjon, at jeg skulle behøve å bruke et slikt preparat. Og jeg syns det er noe ubehagelig ved et samfunn som krever at man må ty til den type grep for å lykkes. I dag er jeg sikrere på meg selv, og om jeg skulle søke en ny jobb ville jeg prøvd å gå i et par intervjuer uten å ha tatt noen pille. Men hvis situasjonen krever det, gjør jeg det kanskje igjen. Jeg vet jo at det fungerer.

Kilder: The Guardian / The New York Times / Forskning.no / Teknologirådet / Journal of Medical Ethics / Nature, «Metamphetamine: Its history, pharmacology, and treatment» / Ralph Weisheit og William L. White, 2006 / Nicolas Rasmussen: «On Speed: The many lives of metamåhetamine». NYU Press 2008.

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler