Det er 15 år siden Harald Busterud, skolelærer og supermosjonist, for første gang opplevde at hjertet fusket.

– Jeg kjente at hjertet begynte å slå veldig raskt og i utakt. Jeg forsøkte å finne pulsen, sier han og legger to fingre mot håndbaken.

– Det var helt umulig å finne et system i slagene.

Harald Busterud skulle snart feire 50-årsdagen sin. Han hadde tatt merket i Birkebeinerrennet hvert eneste år siden han var 21, og hadde en kropp han trodde var i toppform.

– Jeg ble redd, sier han med et forsiktig smil.

Status i sporet. I dag trener mer enn hver tredje nordmann seg svett tre til seks ganger i uken. Det er en økning på hele 40 prosent på ti år.

– Det gode liv er i dag et aktivt liv. Det er status å ha god helse, en pen kropp og vise mestring gjennom trening, fastslår professor Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole.

Rekordpåmelding til konkurranser som Birkebeinerrennet, Sentrumsløpet og sykkelritt forteller at trenden er å konkurrere og å oppnå resultater. Ifølge Breivik er det personer med høy lønn, høy utdannelse og krevende karrierer som trener mest. Det er de under 25 som trener aller mest, men ser man på gruppen 25 til 65 år, er det de høytlønte som ligger på treningstoppen.

– Det er de som har ressurser til å skaffe seg utstyret og kunnskapen som skal til, og til å realisere seg selv.

De har også viljen til å trene så hardt at det kan gå galt.

Unoter. Harald Busterud bøyer seg forsiktig frem og spenner på seg skiene. Hendene skjelver lett i kulden. 65-åringen tar noen raske tak over jordet der enorme snømengder er måket unna. Han er i startområdet til Birkebeinerrennet. Skiltet viser 54 kilometer til Lillehammer.

Busterud tester løypen, som så mange ganger før. Men på grunn av et hjerte som av og til løper løpsk, kan han heller ikke i år stille som deltager. Tøff og langvarig kondisjonstrening har sikret ham et tinnfat som bevis på 35 merker i «Birken». Treningen har trolig også sikret ham et sykt hjerte.

– Legene konstaterte at jeg hadde rytmeforstyrrelse i høyre forkammer, sier Harald Busterud.

Han hadde trent en til to timer dagen, fire til fem ganger i uken i hele sitt voksne liv. Mellom 300 og 350 treningstimer i året.

– Du presser deg så hardt som du klarer. Når du er blitt bitt av treningsbasillen, gir du deg ikke så lett.

Det ble til slutt for mye.

– Jeg fikk ikke treningsforbud, men beskjed om ikke å drive så intenst. Hard intervalltreningen fungerte ikke lenger for kroppen min, sier Busterud.

Alarm! – Er dette i ferd med å gå over alle støvelskaft?

Håkon Lie, lege, forsker og førstemann til å gjennomføre en studie av Birkebeinernes hjerter på 1970- og 1980-tallet har begynt å tvile på om Birkebeinerrennet virkelig er så sunt. For 25 år siden konkluderte han med at veltrente Birkebeinere har mindre risiko for hjerte- og karsykdommer enn befolkningen ellers. Nå synes han det er på tide å advare.

– Konkurransepresset blant hobbymosjonister er blitt for hardt, sier han og ramser opp lidelser som hjerteinfarkt i sporet, idrettsastma, skjelettplager og utmattelse.

Han advarer mot å presse inn for mye i døgnets 24 timer.

– Jeg ser jo hvor mye tid folk bruker på å trene seg opp. Når det kommer i tillegg til jobb, oppfølging av barn og andre interesser, så kan det vel bli for mye?

Lie advarer mot at trening og konkurransepress blir nok en stressfaktor i tillegg til tidsklemma og arbeidsstress, og mener at det er fult mulig å få den helsebringende effekten av trening på langt lavere nivåer enn hva et Birken-løp krever.

– Å ta merket i Birken blir av mange oppfattet som en inngangsbillett til suksess i næringslivet. Men en helprogrammert treningsnarkoman er vel ikke alltid en suksessfaktor i organisasjonen. Noen hver bør kanskje stikke fingeren i jorda og spørre seg selv om Birken er helt nødvendig.

Tilfeldig? Det var stadige historier om Birken-løpere med hjertetrøbbel som pirret nysgjerrigheten til lege Jostein Grimsmo ved Feiringklinikken. Kunne det være tilfelle at hardtrening over lang tid skadet hjertet?

Svaret fikk han ved hjelp av Håkon Lies studie av 122 birkebeinerhjerter. 78 av testpersonene lot seg oppspore, og ble testet på nytt, 30 år senere.

– Vi begynte å teste de eldste, uten å finne mange. Så dukket det plutselig opp flere og flere tilfeller med hjerteflimmer, særlig i de yngre gruppene.

– Hvordan forklarer du det?

– Vi tror at det har blitt tøffere krav, og at flere av testpersonene i de yngre gruppene fortsatt konkurrerer aktivt.

En til to prosent av befolkningen antas å få hjerteflimmer, en tilstand der hjertet i perioder banker ukontrollert og tapper kroppen for krefter.

I verste fall kan tilstanden føre til blodpropp og hjerneslag.

Da Birkebeinerne ble undersøkt viste det seg at hele 13 prosent hadde hjerteflimmer.

– Og vi tror nok at det kan bli enda flere fremover, ettersom så mange flere 40 og 50-åringer trener så hardt.

Det er likevel lyspunkt. Grimsmos doktoravhandling, som ferdigstilles etter påske, viser at Birkebeinerne i snitt lever åtte år lenger enn resten av befolkningen.

– Men, hadde de trent litt mindre, ville de kanskje levd enda lenger.

Take a break. Terje Halvorsen, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, har i mer enn 15 år tatt imot overtrente, overbelastede og utmattede kropper på legekontoret sitt på Oslo-klinikken for idrettsmedisin, Hjelp24 Nimi. De siste årene har han fått stadig flere supermosjonister inn døren.

– Hvordan skal jeg si det? Det er sjelden de med lavere sosioøkonomisk status som kommer.

Ifølge Halvorsen er det karrieremenn med familie, krevende arbeid og lite erfaring med hvordan man bør trene og restituere for å nå et mål, som oftest møter veggen. Et faktum få av de berørte er villige til å snakke åpent om.

– Vi ser at de setter seg harde mål, akkurat som i næringslivet, og de forventer av seg selv at de skal innfri.

– Å bli fysisk overtrent er ikke i seg selv et problem. Det må du bli, om du ønsker å bli bedre, men du må ha tid til restitusjon og hvile. Først da får du et løft, sier Halvorsen.

Problemet ifølge Halvorsen, er at døgnet har for få timer, det blir for hardt press og for lite hvile.

– Det begynner ofte med at man kjenner seg veldig sliten, men det er jo ikke uvanlig. Så begynner man å se at resultatene ikke kommer, selv om man har trent mye. Da trener man kanskje enda mer, men effekten blir bare dårligere.

Da er det tid for ett enkelt spørsmål:

– Føler du deg rett og slett aldri helt uthvilt?

Da er man ifølge Halvorsen trolig i faresonen, og bør snarest ta seg en pust i bakken.

Løpesmerter. Blikket er festet i et punkt på veggen. Det strammer seg i kjevene. En tynn pust slipper så vidt ut i det Kristina Steinset (24) løfter vektene enda en gang. Kroppen er veltrent og tynn. I dag trener hun kun overkroppen. Bena trenger en pause, selv om benhinnebetennelsen er i ferd med å heles.

Det var sommeren for ett år siden at Kristina Steinset begynte på et løp som endte i smerte. Store smerter.

Den tidligere danseren har alltid trent mye, men variert. Ifjor sommer satte hun seg ett mål – å klare Birkebeinerløpet. 21 kilometer i kupert fjellterreng fra Sjusjøen til Lillehammer.

– Allerede i oktober begynte jeg å merke ubehag i bena, men tenkte ikke så mye over det. Jeg har hatt smerter i kroppen før, og tenkte at det hører vel med å ha litt vondt, sier Steinset.

Etterhvert ble hun nummen i bena når hun løp. Fem økter i uken, hvorav tre–fire på tredemølle i en time av gangen, begynte å slite på kroppen.

– I julen hadde jeg vondt fra føttene og opp til hoftene. Det gjorde vondt å stå og å gå.

Resultatet var en benhinnebetennelse og behov for et helt nytt treningsregime.

– Målet mitt er bedre utholdenhet og å bli i bedre form på en sunn måte. Da er det jo ille at akkurat jeg klarte å trene feil og bli skadet!

Steinset innså at hun trengte hjelp. Hun fant det i form av en personlig trener og en kiropraktor som jobber i team for å bygge opp igjen kroppen hennes på en trygg måte. Hver uke samtaler de om progresjonen hennes, og jobber videre med et kombinert regime av trening og behandling.

– Jeg liker å trene mye og å presse meg selv. Utfordringen er å holde igjen, og det hjelper de meg med. De har fått meg til å innse at det er kvalitet og ikke kvantitet som er viktig.

Det koster Steinset flere tusen kroner i måneden å få kyndig hjelp til å trene seg tilbake i form. Det er hun ikke ett sekund i tvil om at det er verdt.

– Selv om man har lysten og engasjementet, så trenger man av og til ekstra hjelp.

Bjørgen-wannabe. Det er når de ikke lenger aner råd, at manuellterapeut Torgrim Tønne møter dem. Da kommer de til Trondheims-klinikken Tiller Fysioterapi og Manuellterapi for hjelp, de overtrente mosjonistene.

Som karrierekvinnen i midten av 40-årene med 800 treningstimer i året.

– Det er like mye som Marit Bjørgen, forskjellen er at min pasient trente hardere, forteller Tønne.

Symptomene var at hun ikke ble i bedre form, til tross for at hun stadig økte intensiteten i treningen. Hun stivnet fort, og treningsøktene var utmattende.

Ved å teste melkesyreterskelen, oksygenopptaket og makspulsen hennes, så Tønne at det kun var én løsning. Hun måtte roe treningen betydelig, og klarte til slutt sitt opprinnelige mål; å sykle Trondheim-Oslo. I vinter trente hun seg inn i en ny nedtur, og er igjen i gang med tvungen treningsnedtrapping.

– Min viktigste oppgave er å samtale med pasientene. Å få dem til å sette treningen i perspektiv. Er hele poenget å konkurrere eller er det gleden over å være i god form? Er det virkelig verd å stå opp klokken fem for å sykle som en tulling i to mil bare for å slå en kollega?

Tønne har selv konkurrert i ung alder, har trenerutdannelse fra Olympiatoppen og full forståelse for at utøvere vil komme på pallen.

Konkurransejaget blant 40-50-åringene har han derimot lite til overs for.

– OL-medaljene er jo delt ut forlengst! Det blir noe patetisk over det. Hva er det egentlig de jager etter?

Til liten nytte. Det er fortsatt noen uker til langrennsesset Jørgen Aukland skal gå Birken, men bare dager før Vasaloppet.

Nå tar han seg en hviledag på sofaen, for å sikre at kroppen er klar for å yte maks når det trengs. I ti år har han konkurrert i skiløypa, og fått en stadig lengre hale bak seg av hobbymosjonister som ivrig forsøker å konkurrere på hans nivå.

– Jeg er veldig imponert over å se hvor mange som trener så mye. De siste ti årene er det blitt mye mer oppmerksomhet rundt det å prestere, sier Aukland.

Han gleder seg over alle hobbymosjonistene som har detaljkunnskap om smøring, ski og teknikk på nivå med proffene. Men han frykter at enkelte strekker strikken for langt.

– En del trener veldig mye til å ha full jobb og familie ved siden av. Skulle jeg trent like mye som i dag, i tillegg til å jobbe fra åtte til fem, så hadde jeg nok klart det. Men jeg hadde gått mye saktere på ski, sier han.

Isteden råder han heller de ivrigste til å roe ned tempoet litt.

– Det er typisk at folk trener ett og to år, uten å bli så bra som de håpet. Så gir de litt opp, roer ned tempoet et år og presterer plutselig mye bedre.

Tapt terreng. Tilbake på Rena serverer Harald Busterud kaffe i små porselenskopper og konas hjemmebakte boller. Nå gleder han seg til hjemstedet fylles av tusenvis av adrenalinfylte kropper, klare for mannjevning over fjellet.

For fjerde år på rad er han kun tilskuer. Han gikk sitt siste renn i 2006.

– Jeg sakket akterut i forhold til de jeg konkurrerte med. Tapte terreng og ble dårligere. Jeg ville gjerne fortsette, men det ble ikke så artig etterhvert.

Rekorden er tre timer og 20 minutter. Mot slutten brukte han over fire timer på de 54 kilometerne fra Rena til Lillehammer.

Busterud kjenner mange birkebeinere med hjerteflimmer, men er ennå ikke helt overbevist om at hjerteproblemene skyldes langvarig hardtrening.

– Jeg har flere i familien som har fått hjerteflimmer, selv om de ikke har trent som meg. Kanskje har det ligget der latent hele tiden, men at treningen har gjort at jeg fikk det tidligere?

– Hva tenker du om at du trolig har trent deg syk?

Harald Busterud tenker seg om et øyeblikk, og smiler så vidt.

– Hadde jeg ikke hatt et så aktivt liv, så hadde jeg kanskje hatt andre problemer.

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler