Reisende i Flekkefjord-området opplever av og til et underlig skue på himmelen. Langs stupbratte fjellsider, som en prikk høyt på skiftende skydekker, kan de få øye på et fremmedartet objekt.

Er det en bortkommen tropisk rovfugl? Et modellfly? En liten kveldsvisitt fra det ytre rom? Den lille konstruksjonen kan kanskje minne om en båt? Er det – hjelpe oss – et lettvektig barn hvis gummibåt er fanget av lumske oppdriftsvinder?

Svaret finner man på en strand like ved småbyen. Her står Trond Dugan og Ingve Flikka og er 99 prosent sikre på at de har blandet olje i bensinen. Foran dem ligger det som øyensynlig er en standard ti fots gummibåt, utstyrt med hangglidervinge, en naken propell og det som egentlig er en snøscootermotor.

– Denne kan vi gå opp til 10.000 fot med, sier Ingve Flikka og sparker lett i gummipølsene.

– Vi hadde egentlig tenkt å fly langs Amazonas, men der kan man jo støte på hva som helst. Plutselig risikerer vi å bli skutt ned med pil og bue!

Midtskrogs i båten finner man en førerposisjon. Over denne, nesten over hodet på føreren, rett under vingen, er fartøyets eneste passasjermulighet. Noen naturlige håndtak å klamre seg til finnes ikke.

– Dropp setebeltet i tilfelle vi havarerer i vannet, befaler Flikka D2.

Makker og medeier Trond Dugan står og smiler:

– Skal du ut og fly med Ingve?

– Eh, ja?

Han flirer igjen:

– Vel, det har vært hyggelig å møte deg.

Bløde konsonanter, harde aktiviteter. Da Ingve Flikka hadde tatt mikroflysertifikatet for land, totalhavarerte han på sin første tur alene, før han fikk kommet skikkelig opp i luften. Luftsportinteressen levde imidlertid videre.

Iført hangglider og paraglider hadde han sammen med kvinesdøling Trond Dugan kastet seg utfor de fleste av nærområdets mange luftige klipper. Makker Dugan hadde en gang gått ut i så hardt vær at klærne rett og slett blåste i filler. Flikka var vekk fra jobb et år etter et ublidt møte med bakken. De var sånne typer. Bløde konsonanter, harde aktiviteter. I et ledig øyeblikk kjørte de en gang en elleve fots Hurricane – en miniatyrisk speedbåt, mer beregnet på kioskbesøk enn utenlandsturer – til Danmark og hjem. Det blåste friskt på returen.

Da en politikollega av Flikka hadde vært i Italia, visste han at fotografiet han tok med hjem ville appellere til den frihetshungrige betjenten: Avbildet var en såkalt «flyboat», en italiensk inkurie som tar av og lander på vann.

– Jeg har litt spesielle interesser. Man kan få adskillig finere og mer manøvrerbare fly for prisen, men denne måtte vi ha, sier Flikka.

Noen måneder og 260.000 kroner fattigere, sto Flikka og Dugan igjen med et egenimportert halvfabrikat, et byggesett. Siden er det blitt mange turer, også helt til Kristiansand og Stavanger. Båten styres i prinsippet som en hangglider.

– Etter tre timer i luften er det ikke noe gøy mer. Da er man fullstendig kjørt. Utslitt, sier Dugan, for tiden uten lisens på grunn av formaliteter med fornyelse.

En vinterflygning holdt i sin tid på å gå over styr:

– Ja, jeg frøs noe helt vanvittig. Jeg hadde gått litt høyt. 70 kilometer i timen, nærmest ubeskyttet i bitende kulde. Jeg klarte ikke komme meg ned fort nok. Det var langt over den frosten jeg tåler.

To ganger har dessuten motorer skåret seg under flyvning. Det har vært piratfabrikkerte motordeler og feilinstruksjoner fra produsenten. Full reklamasjonsrett. Motoren dønn fast. Da er det greit å ha litt høyde å hente seg inn på, et vann å lande på.

– Motsatt av hva mange ser ut til å tro, er det farligste å fly lavt. Er man skyhøyt, har man god tid til å hente seg inn, finne vann og gli ned, sier Flikka.

Flyet har sunket en gang. Kombinasjonen oppjaget passasjer fra kristen ungdomsorganisasjon og propellfeil viste seg skjebnesvanger og kostbar, bare noen usle meter ut fra bryggen. Også Kvinesdals ordfører, Odd Omland, har vært nær det ulykksalige i den italienske viderverdigheten. Han ble sendt opp som passasjer under et bygdearrangement i Kvinesdal: Formodentlig litt oppesen, litt tilvendt sin posisjon der bak ved motoren, ville han vinke til bygdas innbyggere, til potensielle velgere nede på bryggen. Se på meg! Bak ham flerret den ubeskyttede propellen.

– Vi så det på video etterpå. Han var millimeter fra å kappe av seg hele hånden! hutrer Flikka og Dugan under bensinfylling.

– Flyr dere to sammen noengang?

– Ikke nå, nå som jeg ikke flyr, sier Trond Dugan.

Han ser bort på Ingve Flikka som står klar med en hjelm å låne bort til D2. Fortsetter:

– Jeg nekter å sitte på med han gærningen der.

Himmelmotorsykkel. På stranden er flybåten klar til take off. Skyene ligger alvorstunge over det storslåtte landskapet. Et forbipasserende helikopter gir uvelkommen turbulens. Mumlet de to eierne nettopp noe om et bøyd stag der oppe på vingen? Sa Flikka «Hysj! Ikke vis dem det!»? Det hørtes slik ut. Men kanskje ikke. Ble det sagt noe om at båten tok inn litt vann? Hvilke konsekvenser har det så for flyvningen, attpåtil med passasjer?

Og så var det denne oljen, da.

– Altså. Jeg fyller jo nesten alltid olje når jeg fyller bensin, sier Flikka.

Sekunder senere får det stå til. Båten er på vei ut i sundet. Bak øreflippene danser propellbladene.

Etter å ha planet en stund, begynner konstruksjonen å lette. Den steiler bratt, føles nesten som den står stille på himmelen, før Flikka endelig kan snu, hente inn mer høyde. Når den flater ut, står hjelmen som en fallskjerm i motvinden. Flikka snur seg litt, signaliserer at hjelmen må strammes inn. Fyker den inn i propellen bak, kan det ha fatale konsekvenser.

Rundt den vesle gummibåten, rundt stålkonstruksjonen som utgjør et luftig sete, åpenbarer det seg fjell. Grønne åssider. Stup. En lastebåt midtfjords. Hav. Femknopssonen Flikka ikke kan lande på: Flekkefjord sentrum.

Det er makeløst. Nakent. Svimlende.

En kraftledning er spent mellom to stup, gummibåten må legge seg over, snu.

– Det føles som å fly på himmelen med en motorsykkel, sier en misunnelig Dugan trygt nede på bakken etterpå.

– Frihetsfølelsen er fantastisk, supplerer Flikka.

– Bare slå av motoren, ligge og seile i luften, kanskje lande ved en eller annen nærbutikk og kjøpe en is.

– Har dere vært helt oppe på 10.000 fot?

– Jaja. Måtte jo prøve det også, sier Flikka. – Men det er ikke spesielt gøy. Det tar en evighet, minst en time, å komme opp. Luften er tynn og dårlig, det er kaldt og uvennlig der oppe.

Han smiler.

– Du føler deg som en forlatt liten mygg, langt oppi verdensrommet.

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler