Jeg oppdaget tidlig at faren min innerst inne er en Ford. Oppveksten var nemlig en pågående mental kniving om bilmerker. En gang fikk jeg lurt ham inn døren til en Citroën-forhandler i håp om at han ville fatte interesse for en GS eller CX. I stedet led jeg et ydmykende nederlag. Det eneste han sa til selgeren var: «GS er for liten og CX er bare et leketøy.»

Etterpå dro vi til den andre siden av byen og kjøpte en Ford Taunus 1.6. Mang en bilferie ble tilbragt i de sølebrune stoffsetene som matchet eksteriørfargen. Å bli kjørt rundt i en Taunus nærmest mot min vilje styrket imidlertid Citroën-entusiasmen. Den tok form som et prepubertalt opprør og lenge forble jeg enfoldig.

Holder seg godt. Far hadde selvfølgelig rett. En Ford er et fornuftig kjøp. Den holder seg godt. Forhandlere og verksteder finnes over hele landet. Den overlater til andre merker å være uselviske eller jålete og prangende.

Det er til og med folk som vil ha den når du skal selge den. Ja, for Ford er en av få slagerne fra syttitallet som fortsatt ligger i teten på Norsktoppen.

Såpestykke. Det å være en Ford rommer også langt mer enn først antatt. Et av personlighetstrekkene går ut på å opptre moderne og avantgardistisk når folk minst forventer det. Forskning i diverse billitteratur avslører at Köln ofte har påvirket Detroit.

Den europeiske filialen satte blant annet standard med en ny designretning på starten av åttitallet. Sierra var en brå og sjokkartet avløser til Taunus.

Den tyske såpestykkedesignen fra 1982 var moren til den amerikanske storsuksessen Taurus som ble sluppet to år senere. Sierra var sterkt omdiskutert i starten. Men det varte bare i ti år; da kom konkurrentene endelig etter med lignende såpestykker på hjul, der de mest kontroversielle elementene riktignok var vasket vekk. Paradoksalt nok hadde Citroën forlatt de karakteristiske aerodynamiske formene og gått over til kantete design gjennom BX, shoppet hos Bertone i Italia.

Ufo-design. Etterhvert henfalt Ford tilbake til normalen, med unntak av raringen Ka. Først nylig tok tyskerne styring på eget utseende igjen. De mest vellykkede resultatene heter Fiesta, Focus, Mondeo og S-Max. Ka og Kuga er mildere variasjoner. Uansett revolusjonerer ingen av dem måten vi tenker på, men det er i alle fall ryddet kraftig opp i formspråket. De ser bra ut, og enda viktigere: De ser ut som biler, ikke ufoer. Og jeg tror det var bil faren min ville ha.

Fords amerikanske halvdel er i ferd med å bli friskmeldt fra sykesengen. Medisinen har vært det nevnte europeiske designretningen. Nå har Ford USA nettopp sluppet en rekke Köln-inspirerte modeller. Historien om Sierra og første Taurus gjentar seg.

Fotside sideskjørt. Ford viser altså tidvis veien, men opptrer også ufornuftig i kontrollerte former. RS-linjen til Escort og nå senere Focus er bevis på at det bor mye godt i merket. 2009-modellen er allerede prøvekjørt av alle motorjournalister som vil ha en morsom dag på jobben. Alle merker som retter seg mot familiebilsegmentet forventes å ha noe lignende i stallen, men akkurat nå slår Ford dem ved hjelp av en 2,5 liter turbomotor på 305 hester. Med utagerende hekkspoiler og fotside sideskjørt synes det lang vei at dreiemomentet er 440 Nm mellom 2.300 og 4.500 omdreininger.

Miljøalibi. En slik bil har selvsagt ingen eksistensberettigelse i miljøtider, men den er her altså likevel. Og dét i samme salgshall som Fords mange miljøalibier. Nå ventes produksjonsversjonen av konseptbilen Iosis Max, som blir en passe stor bil som man kan putte familien og sånt i. Det hadde kanskje vært noe.

Jeg er muligens en Citroën. Og stolt over at faren min er en Ford, men nå kjører han Audi.

Flere artikler