Til mitt eget bryllup lykkes jeg å få låne Citroëns mest marginale og verdifulle klassiker, en DS Cabriolet, som fabrikken bygget i 1278 eksemplarer fra 1960 til 1971.

Men da den store dagen opprant, og jeg skulle stige inn i Padda, fikk jeg øye på lillebror og familien hans som kom kjørende i en splitter ny Lancia Delta. Ønsket han å stjele showet? Psyke meg ut? Knuse meg sønder og sammen? Ødelegge vårt gode forhold?

Italofile. Nei da, gutten ante knapt at de blide damene på bilutleiestasjonen hadde gitt ham nøklene til en Lancia. Han hadde sannsynligvis vært vel så fornøyd med en Ford, Opel eller Toyota.

Lancias uvanlige problem er at de lager usedvanlig vakre kjøretøy som veldig få får se på veiene, med mindre man bor i Italia. Årsaken er at Fiat-divisjonen virker lite interessert i å selge varene sine. Det er tydeligst i Norge og en del andre europeiske land, samt store deler av verden forøvrig: Merket importeres rett og slett ikke, og produsenten overlater til søsterbedriftene Fiat og Alfa Romeo å ivareta italofile. Man kan mistenke styret for å tenke: «Bilene våre er for vakre for virkeligheten – la oss beholde dem selv.»


Machoidealer. I så fall har de langt på vei rett. De nær kunstnerisk utformede linjene er for avanserte til å bli satt tilstrekkelig pris på. I mine øyne er karosseriene utpreget feminine, til nød unisex, og faller dermed utenfor bilindustriens machoidealer.

Vi skal takke bilgudene for at noen fortsatt gidder å stå imot presset om å tegne kjøretøy med stadig mer aggressivt utseende.

Et mulig unntak er den støyende relansering av rallyklassikeren Stratos. Det er vanskelig å unngå å kalle modellen «aggressiv», men likevel benytter designen selvstendige koder som ikke finnes hos Ferrari, Lamborghini eller Maserati. Kombinasjonen spiss nese, buet frontrute og spoiler i b-stolpen, gir den originale Stratos fra 1972 et unikt utseende som har gitt den en haug med fans.

Men så til salgstallene: Til tross for at kjøretøyet er blant bilhistoriens absolutte høydepunkt, og at den nevnes hver gang viktige milepæler listes, gadd ikke Lancia å bygge mer enn noe over 400 eksemplarer. Det lave antallet skyldes målet om å få den registrert til rallybruk, der grensen er 500. Visstnok fikk Lancia senket grensen med 100 fordi de mente 400 måtte være nok.

Resultatet er at Lancia Stratos er blant klodens mest ettertraktede samlerbiler.


Frustrasjoner. Enda verre stilt er den nye utgaven, som mest sannsynlig blir vist på bilutstillingen i Paris i starten av oktober.

Som vanlig er det lite å utsette på designen. Den er griselekker, og tro mot originalen, men frustrasjonen inntreffer når vi hører Lancia-ledelsens unnvikende svar på spørsmål om bilen vil bli produsert i mer enn et par eksemplarer. Informasjonen fra Torino er forvirrende og knapp: Som noen kanskje allerede har fått med seg, er det den tyske industrilederen Michael Stoscheck som er opphavet til modellens reinkarnasjon. Det er denne bedriften som skal ha bilen, og de er foreløpig eneste talerør. Informasjon finnes kun på deres nettsted, ikke Lancias.

Her har likevel Lancia allerede fått enorm publisitet rundt et produkt de mest sannsynlig ikke kommer til å selge. Forestillingen hadde vært logisk om merket med nye Stratos forberedte oss på en mer alminnelig bil. Men alle kan se at Stratos former mangler genetiske trekk med den øvrige familien, som min lillebrors nevnte leiebil, Delta. Stikk i strid med alle markedsføringsregler. Man kan bli lykkelig av mindre.


Knockout. For meg personlig forblir Lancia en kilde til optimisme. Mens flere og flere merker av forståelige grunner skuer til Audis designspråk, er enhver Lancia en knockout i gatebildet.

Er det rart jeg ikke ville ha den i bryllupet mitt?

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler