Skraphandlerfirmaet Brødrene London i Oslo har en nådeløs maskin som knuser bilvrak til kompakte terninger av stål som kan selges til resirkulering.

Men like før karosseriene blir ugjenkjennelige, antar de sitt livs form. Volden som utøves er ikke uten skjønnhet. Den kraftige pressen starter med å gi de utrangerte familiebilene lekker kupéform: Taket blir tvangssenket, vinduene blir dramatisk smalere. Resultatet er at bilene ser lenger ut, og langt mer elegante enn da de kom fra fabrikk. Det er bare å nyte synet, så lenge det varer.



Nisjebil. Brødrene Londons effektive maskin greier imidlertid ikke presse sidelinjer og hjulbuer som er like gromme og oppsiktsvekkende som dem vi finner på høstens nye kupé med fire dører: Mercedes-Benz’ andre generasjon CLS. Denne eksentriske nisjebilen, som er basert på storselgeren E-klasse, kjennetegnes nemlig av en rekke markerte streker som går på kryss og tvers langs sidene.

På internasjonalt kosmetikkspråk kalles det «fine linjer», på norsk heter det «rynker». Så regner jeg da også med at inspirasjonen til dette designgrepet er hentet fra 1930-tallets Mercedeser, de med langstrakte skjermer over hjulene. Bilindustriens retrokvote er jo, som alle vet, forlengst oppbrukt, så her har designsjefen i Stuttgart, Gorden Wagener, vært nødt til å søke i Mecedes’ eget antikvariat for å finne på noe «nytt».

Således kan vi umiddelbart konkludere at nye, stilige CLS er for folk som egentlig ønsker seg en ekte, støvete veteranbil fra tiden da oldefar røkte og drakk – helst bak rattet. På ganske heldig manér forener den ny teknikk, som ledlys i hovedlyktene (for første gang hos Mercedes, foruten den fortsatt staselige toppmodellen S-klasse), med linjeføring som må sies å være klassiske, i samme familie som greske søyler.

Til tross for nitid detaljering og et åpenbart ønske om å inkorporere designmessige godbiter fra Mercedes formhistorie, er CLS-designen altså hverken barokk eller rokokko, slik enkelte konkurrenter nå streber mot, men bare lettere antikvarisk i uttrykket.



Mansjettknapper. CLS er Mercedes’ særeste bidrag til bilindustrien. Der merkets andre modeller fyller tradisjonelle behov for normal sittestilling, fornuftige motoralternativer og akseptabel, innvendig plass, prioriterer CLS å få orden på stil og proporsjoner.

Mercedes oppgir hele 170.000 kunder siden introduksjonen for seks år siden. Suksessen er bevis på at folk ikke lenger lar seg lure til å tro at et bilkjøp må være en fornuftssak, med den etter hvert så utbredte kasseformen som garanti for lykke. CLS er et aldri så lite korstog mot vanetenking, og burde fortsatt appellere til folk som ikke nøyer seg med å vise sin nyvunne rikdom via et par stakkars, overvektige mansjettknapper.



Ferrariinflasjon. Dermed blir en diskusjon om designdetaljer ved CLS en sikker blindvei. Bilens oppgave er uansett å synes. Den er og blir en rullende reklame for både deg og Mercedes, enten fargevalget faller på fiolett eller «diskret» sølv. CLS finnes ikke diskret, og det plager meg slettes ikke i en tid da bilisme nulles.

I 1950-årenes Norge snudde folk seg etter enhver bil, i dag skal det mye til for at folk på Karl Johan snur seg etter en Ferrari. Og på Aker Brygge, som mange andre steder, er bilkjøring slett ikke tillatt.

Lyden av 514 hk. Her er dagens toppmodell CLS 63 AMG:


Eselfart. Jeg er derfor glad for at enkelte fabrikker fortsatt bygger langstrakte, sammenpressede kjøretøy som CLS. Med lav takhøyde, smale sidevinduer, på grensen i forhold til EU-direktiver for godkjent bildesign. Slett ikke alle drømmer om et kort, høyt og økonomisk kjøretøy med fremdrift som et esel.

Hvis du har et sterkt behov for å vise frem pengene dine, også de lånte, så mener jeg oppriktig at nye CLS langt på vei er den triveligste av alle vulgære valg.

Hold deg oppdatert på D2: Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler