Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Tegneseriens gourmeter

Vi ba noen av Norges beste kokker sette sammen en drømmemeny for Donald, Obelix og Dagobert.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Man dør hvis man spiser et helt villsvin, sier Even Christiansen og skjærer av et lår av det 50 kilo tunge dyret med sverdet sitt.

Kjøkkensjefen på Kampen Bistro liker skarpe kniver, og han liker «Asterix». Det er 42 år siden norske lesere for første gang ble kjent med de tapre gallerne i den franske tegneserien. Eventyrene til Asterix og Obelix avsluttes alltid med en overdådig villsvinfest. Da er Obelix så sulten etter harde kamper med romere, gotere og vikinger at han fortærer et helt svin på egen hånd.
 
Christiansen har lest «Asterix» siden han var en Obelix-neve stor. Tegneserielesingen var eneste research før han stekte det 50 kilo tunge villsvinet fra Trysil.

Det er ikke så lett: Svineskrotten holder på å falle fra hverandre, og må surres i ståltråd.

Det drypper, ryker, og lukter like surt som fiskehandleren Hermetix’ råtne fisk. Tregulvet rundt grillen er såpeglatt av svinefett, men utfordringene til tross, Christensen tror virkelighetens gallere også helstekte villsvin over bål.

– Med et stort nok bål over lang nok tid, er ikke dette noe problem. Afrikanerne bruker stadig kokehull hvor de helsteker ting, sier Christiansen, og skriver opp dagens rett på menytavlen: Helstekt villgris med boulangérpoteter, rotgrønnsaker og syltede rødbeter til 235 kroner.

Men Christiansen selger ikke alle de 20 kiloene med spiselig kjøtt fra det middels store svinet. Favorittretten til Obelix kunne ha mettet 100 mennesker denne kvelden, anslår kokken. Vel å merke med tilbehør, noe Obelix aldri har vært særlig opptatt av.

– Gallernes tilbehør besto av det de fant. Det som var nærmest. Urter, nøtter og sikkert grynvelling. De var jo ikke så raffinerte og kultiverte som romerne.
 
Signaturretter. Tegneseriehistorien har mange signaturretter å vise til: Skipper’ns spinat rett fra hermetikkboksen, Pusurs lasagne, Donalds evige kalkunjakt, Fiinbecks sprengte oksebryst med spisskål, for ikke å glemme at Tommy i den aller første «Tommy og Tigern»-stripen fanger kosedyret sitt med et deilig tunfisksmørbrød.

Også dagens norske seriesuksesser har sine favoritter: Pondus’ pølse med absolutt alt (minus sylteagurk), Nemis godte- og sjokoladeorgier og den kruttsterke chiligryten til Mounir i «Kollektivet».

I dag åpner den årlige tegneseriefestivalen Raptus, som varer til søndag, i Grieghallen i Bergen. Raptusgeneral Trond Stien har ikke satt sammen noen festivalmeny i år, men tegneseriemat har han et forhold til. Størst inntrykk gjør Asterix’ villsvin, og gåsestekene fra Andeby:

– Donald Duck spiste gås. Han var en kannibal! sier festivalsjef Stien, som også merket seg Tjoms i «Skipper’n» og hans deilige hamburgere, for ikke å glemme det meterhøye smørbrødet til Dagobert i «Blondie». Dagobert kan sin mat, og vant faktisk sin Blondie takket være en 28 dagers sultestreik.

– En dag tok jeg bare alt jeg hadde i kjøleskapet og klasket det på en masse brødskiver. Jeg hadde ingen «Blondie»-blader, og visste ikke akkurat hvordan det skulle gjøres. Men det ble i alle fall høyt og stort, sier Stien.
 
Fråtsing på høyden. – Vi skal lage det høyeste smørbrødet vi noengang har laget, sier tidligere kokkeverdensmester Bent Stiansen mens han stokker sju skiver loff, like mange typer kjøttpålegg og en hel blomkål.

– Det blir et fint smørbrød, men et helvete å spise, sier Stiansen og spidder den høye stabelen med en grillgaffel for at den skal holde balansen. Bare en liten paprikabit sklir ut fra dynene av skiver, like lydløst som Dagobert når han forsvinner ut av ektesengen om natten, tømmer kjøleskapet og lager en syndig kaloribombe så deilig at den har fått plass i engelske ordbøker og inspirert den amerikanske sandwichkjeden Dagwood’s Sandwich Shoppes.

Da danske bønder fikk nattebesøk av dyrlegen, serverte de «dyrlegens smørbrød»; et smørbrød bestående av «alt» bonden hadde i kjøleskapet: Danske kjøleskap skal til enhver tid ha leverpostei, ribbe med sjy, saltkjøtt og noe skinke.

– Norske smørbrød er en skive brød med litt smør og en skive salami. Salamien rekker ikke over hele brødet, derfor flytter man salamien rundt ettersom man spiser. Pålegg var jo så dyrt i Norge, sier Stiansen, og setter den obligatoriske olivenen på toppen av brødberget.

Stiansen lager en krysning mellom Dagoberts og dyrlegens smørbrød, og holder seg til kjøtt.

– Sild og gravlaks er blant favorittpåleggene mine, men jeg er forsiktig med å blande kjøtt og fisk. Ellers er alt lov, sier han om resultatet der gåselever og tartar slåss om smaksløkene mot roastbeef, stekt ribbe og parmaskinke.

– Når maten kommer i magen blander alt seg likevel, sier Stiansen, som anslår at smørbrødet ville ha kostet 500-600 kroner om han satte det på menyen i Statholderens Krostue.
 
Kjøttromantikk. Trond Moi ser henført inn i øynene til cocker spanielen Maud, idet de slurper i seg en spaghettitråd fra hver sin kant. Moi har dekket opp til en romantisk pastamiddag i bakgården til Bølgen&Moi på Briskeby, mellom fiskekasser, tomflasker og fluesurr, i et forsøk på å gjenskape det mest romantiske øyeblikket i Disney-historien: Lady og Landstrykerens stevnemøte under måneskinnet på Tonys italienske restaurant. Middagen går overraskende bra, og Maud glefser i seg både spaghettien fra Mois munn og kjøttbollene han triller mot henne.

– Jeg har sett filmen mange ganger, en flott kjærlighetshistorie, sier Moi, som kan anbefale andre hundeeiere å invitere kjæledyret på en romantisk middag.
 
– Hemmeligheten er en enkel meny, som ikke er for varm. En biff som er godt stekt på utsiden og blodig på innsiden er kanskje det aller beste festmåltidet for en hund, men med Maud er snarere problemet å få henne til å stoppe og spise da hun fikk smaken på spaghettien.

Dagobert og Asterix får ha oss unnskyldt, men ingen i tegneserieverden har hatt større innflytelse på norsk kosthold enn Walt Disney. Donalds kalkunmiddager i Apalveien 111, Mikke Mus’ kokebok, Bestemor Ducks kaker for ikke å glemme den lettere berusende brusen Bobleslurp.

Trond Moi leste selv Donald som barn, men reagerte ikke på maten de spiste i Andeby. Hvorfor skulle han det, med foreldre oppvokst i USA? I barndommen spiste Moi som Ole, Dole og Doffen, med kalkun på julaften, pizza, paier, milkshake, hamburgere og sandwicher.

– Jeg tenkte overhodet ikke på at dette var uvanlig mat, jeg var mest opptatt av å spise akkurat det samme som faren min, sier Moi, som derfor slurpet i seg rå eggeplommer med like stor iver som faren.
 
Nebbete matvaner. Det var få kulinariske nytelser på de 20 sidene i det aller første nummeret av «Donald Duck & Co», da det kom ut i et opplag på 40.000 eksemplarer i desember 1948. Langbein er riktignok på både ande- og kaninjakt, men ender med å servere en lokkefugl av tre til middag. Men i 1949 og 1950 ses både pølse i brød, hamburgere og digre kuleis, samt spesialiteter som Bestemor Ducks fristende pai og gigantiske kaker, Ole, Dole og Doffens limonade (oversatt til sitronsaft) og Donalds endeløse jakt på kalkun.

– Det er klart tegneserier har hatt innvirkning på norske matvaner, sier Annechen Bugge ved Statens Institutt for folkehelse.

Hun forsker på matstoff i ungdomsblader, og slår fast at også barn og ungdom er opptatt av mat. Og de er særlig utsatte for påvirkning fra tegneserier. Den amerikanske påvirkningen på norske matvaner kommer i kjølvannet av Donald-bladene og ungdomsopprøret på 1950-tallet. Vi fikk pølseboder på 1950-tallet, Peppes Pizza i 1970 og McDonald’s i 1985.

I 2008 topper kalkun nyttårsmenyen i norske hjem, mens fem–åtte prosent spiser det som hovedrett på julaften. 30 prosent av befolkningen spiser faktisk hel kalkun minst to ganger i året Norske leseres første møte med Donalds kalkuner er imidlertid preget av problemer.

I juli 1949 fyller den hissige anden en kalkun med fyrverkeri for å hevne seg på nevøenes pek, men fortere enn du kan si «sprengt oksebryst med spisskål» ender planen i katastrofe da Dolly setter seg til bords akkurat idet kalkunen eksploderer.

Slik fortsetter Andebys gastronomiske historie. Mat er forbundet med luksus og velvære, men de store ambisjonene strander ofte på grunn av økonomi, overmot og medlidenhet med slaktofferet.

Donalds forsøk på froskelårjakt ender i et dypt vennskap med frosken B-36, bestemor svindles for pai av en sulten sjarlatan og – ikke minst – onkel Skrue gir resten av Andeby et grunnkurs i inflasjon da en storm i 1952 ødelegger Pengebingen og gjør alle innbyggerne rike. Ingen gidder å arbeide mer, bortsett fra Skrue, som på kort tid innhenter formuen sin igjen med matpriser som 200.000 kroner for et kålhode og en million kroner for et egg. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen brukte historien som illustrasjon under sin tale ved Norges Banks 175-årsjubileum.

Tradisjonelle kjønnsroller. Lise Finckenhagen setter opp et anretningsbord i en glissen granskog bak huset sitt ved Skedsmokorset. Hun har en bolle froskelår og sneglesuppe i den ene hånden, og gusjegrønn urtemos i den andre. Det lukter hvitløk nok til å skremme onde ånder helt til Bloksberg. «Kokkelise» lager sin versjon av Magica fra Trylls heksebrygg.

– Jeg valgte froskelår, snegler, persille og hvitløk fordi jeg spiste en rett med disse ingrediensene en gang. Den smakte godt, sier Finckenhagen.

Magica fra Tryll er den mest selvstendige kvinnen i Disney-universet. Der Dolly bare er et objekt Donald og Anton konkurrerer om, Minni er en pyntedukke og Bestemor Duck lager mat, så er Magica effektiv, intelligent og målbevisst i sin jakt på Skrues lykketiøring. Og hun er en heks. Fremskrittspartiets Siv Jensen jublet da hun fikk skrive om Magica i forordet til 1961-årgangen av «Donald Duck & Co: De komplette årgangene».
 
«Magica har satt seg et mål som hun akter å forfølge, selv om hun gang på gang mislykkes i sine forsøk, » skrev Jensen, som også var storfornøyd med at hun er utropt til politikkens Magica – for sin utrettelige kamp for å sette klørne i Oljefondet – finansministerens versjon av Onkel Skrues lykkeskilling. Magica er utvilsomt den største kvinnelige personligheten i Andeby, og også Lise Finckenhagen synes hun er en spennende dame. Men når en liten edderkopp nærmer seg anretningsbordet, blir det litt for spennende for Lise Finckenhagen.

– Ingen edderkopper i suppen! sier hun, som er livredd for edderkopper, men innledet kokkekarrieren med å flå levende åler i Frankrike. Men mot tiden da ålene snodde seg i kramper rundt underarmene hennes, er froskelårsuppen bare barnemat.

Og det er barnemat som gjelder: Finckenhagen bestemte seg for å bli kokk etter gode matopplevelser som barn, etter svære buffeter på barndomsturer til høyfjellshotell og etter timene på kjøkkenet med storebror og «Mikke Mus’ kokebok».

– Favoritten var Shere Khans vitamindrikk med vaniljeis og appelsinjus. Den skilte seg helt forferdelig, sier Finckenhagen, som har prøvd å få tak på et nytt eksemplar av boken uten hell.

Nå lager hun sin egen kokebok for barn. Den er ikke inspirert av Mikke Mus, og uten fiskepudding lagd i pepperkakeform.

– Det er ordentlig mat med tydelige oppskrifter. Hvis man får unger engasjert i matlaging, så er sjansen større for at de vil spise også.
 
Kraftig dessert. – Jeg leste Donald hver uke da jeg var liten, og det jeg husker aller best er Bestemor Ducks blåbærpai. Derfor har jeg laget min versjon, sier Tom Victor Gausdal, sølvvinner i kokke-VM og mangeårig kaptein på det norske kokkelandslaget. Han har tatt på seg dobbeltrollen som både Bestemor Duck og den tyvaktige latsabben Guffen, gårdsgutten som gjerne rapper paien mens den kjøler seg ned i vinduskarmen. Å jobbe for maten er Guffen ikke så interessert i. Guffens appetitt har klare paralleller i Etterkrigs-Norge.
 
Førsteamanuensis Rebecca Scherr tror en ny familiestruktur kan være en grunn til at nordmenn spiser mer fastfood, godteri og snacks – og derfor blir fetere.

– Nordmenn i dag har en mer amerikansk livsstil, det vil si at de drar på trening og andre organiserte aktiviteter rett etter jobb. De spiser oftere mens de er på farten, ofte fastfood, og sjeldnere middag sammen som en familie, sier hun.

I Andeby har kjernefamilien vært i full oppløsning siden 1948. Nevøer bor hos onkler, nieser hos tanter og antallet single er overraskende stort. Kostholdet er heller ikke spesielt sunt, for det er ingen grenser for hvor mye pai Guffen kan fortære, eller hvor mange pannekaker Ole, Dole og Doffen klarer å trøkke i seg til frokost. Etasjekakene er som skyskrapere, iskremen har 20-30 kuler og spisekonkurransene er tallrike.

På samme måte er norske matvaner også blitt mer maksimalistiske med årene.

– Det har vært en eksplosjon av amerikanske snackbarer, kiosker og fastfoodkjeder. Fett- og sukkerholdig mat er mye mer tilgjengelig på grunn av døgnåpne kiosker som Deli de Luca og 7-Eleven. Det spises mer kaker, brownies og cookies. Ikke bare flere, men også større stykker, sier Annechen Bugge.

Et besøk på Deli de Luca er som å tre inn i Ole, Dole og Doffens villeste drømmer.

– Hovedtrenden i norske matvaner er å spise mer kjøtt, mer iskrem, mer texmex, mer snacks, chips og popcorn, oppsummerer Bugge.

Riktignok tror hun kalkunens popularitet har like mye å gjøre med et ønske om å være sunn, som påvirkning fra Andeby.

– Nordmenn ønsker å være sunne, men det er et sprik mellom interessen, og det faktiske forbruket. For eksempel viser undersøkelser en enorm interesse for japansk mat. Men spisefrekvensen er mindre. Med amerikansk mat er det motsatt. Interessen er lav, og spisefrekvensen kjempehøy, sier hun.

Tilbake i vinduskarmen smatter kokken Tom Victor Gausdal i seg blåbærpai så skjegget blir blått og klissete.

– Slik har jeg ikke spist pai før, sier Gausdal.

– Men det får helt klart måltidet til å føles mer syndig.

Jeg føler meg litt som Guffen, som aldri har gjort seg fortjent til maten han spiser.
 

Videoer fra D2