– Vi skal gjøre oss fortjent til folks støtte

Før var Vinmonopolet et utskjelt symbol på overformynderi og dårlig utvalg. Nå har de et vininteressert Norge på sin side.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Gamlebyen, Fredrikstad: Den skarpe, klare høstluften dirrer av en behersket, nesten lavmælt forventning. Som om hvert åndedrag bærer bud om nær foranstående moro, om hygge, om kriblende forhåpninger. Det er fredag, tidlig ettermiddag og Norge har snart fri. Og denne friheten må benyttes: En bøtte libanesisk rødvin og bena godt trukket opp i sofaen. En voldsforbrytelse og en halvflaske Hammer Vodka. Bristne ungjentedrømmer marinert i Bailey’s og tårer.

Det er her – på polet – de møtes, de håpefulle. Dørbjellen på det pittoreske utsalget i Færgeportgate står nesten ikke stille. Ut blant brostenen bæres stadig nye svarte, løfterike poser. Utsalget er det eldste i Norge, og har distribuert alkohol over disk siden tredvetallet.

Som ett av to unntak er Polet i Gamle Fredrikstad fremdeles ikke selvbetjent. Men det er slutt nå. Det er vannstand i kjelleren, handelslekkasje til Sverige, og setningsskader i veggene. Polet i Færgeportgate skal legges ned. Det er ikke lenger representativt for servicebedriften Vinmonopolet.
 
Fra forvaltning til service. – Når jeg snakker med folk om vin, det være seg legfolk eller bransjefolk, sier de stadig det samme: ‘De er blitt så flinke på polet!’ Det er blitt et slags mantra, sier Ole Martin Alfsen, ved Kulinarisk Akademi i Oslo.

– Det er godt gjort å røre opp i en så stor og tung statlig bedrift!

Da Norsk Kundebarometer BI i mai i år offentliggjorde sin liste over kundetilfredshet, lå Vinmonopolet på fjerdeplass, kun slått av sedvanlige Flytoget og to bilforhandlere. Plasseringen gjør den statlige monopolbedriften til en av Norges mest populære faghandlere. En oppsiktsvekkende plassering i et land der markedsliberalisme, hverdagsdrikking og privatisering lenge har vunnet ny grunn.

Påstander om undertrykkende overformynderi synes erstattet med entusiasme overfor biodynamiske viner fra Jura og glede over 05-årgangen fra Burgund. Eller for å si det med Norsk Kundebarometers ord: «Vinmonopolet har utviklet seg fra å være en traust forvaltningsbedrift til å bli en serviceorientert virksomhet som setter kundene i fokus.» Den verste kritikken har stilnet, og den politiske viljen til opphevelse av monopolsituasjonen virker dessuten liten.

Robert Lie er sommelier og vinansvarlig på den Michelin-bestjernede restauranten Bagatelle i Oslo. Han bifaller Ole Martin Alfsens entusiasme.

– Jeg hører absolutt til tilhengerne. De siste årene har Vinmonopolet hatt enormt mye å si for den jevne nordmanns vininteresse. Meg bekjent finnes det ingen vinbutikker i verden med samme utvalg. Det er dessuten nokså gode priser på dyrere viner. For veldig ettertraktede viner må du betale mye mer i London.

Generalsekretær i Vin- og brennevinsleverandørenes Forening, Ingunn Jordheim, har ingen problemer med å slutte seg til begeistringen.

– Utviklingen har vært formidabel. Fra å stå med lua i hånden og pent vente før man stotret frem noe man ikke kunne uttale, har Vinmonopolet klart å følge med på hva som skjer i moderne varehandel.

 



Et hav av gode viner

DN.nos vineksperter om novemberslippet:


Flaue flaskebærere. Vinmonopolets historie er imidlertid lang og broket. Opp gjennom årene har det vært streiker, politisk motstand, mobbing fra avholdsfolk med kamera, dårlig utvalg, påstander om korrupsjon og til tider semmer service. Journalist og mangeårig profilert polkunde Torkjell Berulfsen kan huske tiden da polkøene kunne strekke seg gatelangs, som til allmenn bespottelse.

– Da jeg vokste opp, sto det politimenn ved inngangen. Lørdager, på slaget ett, klippet de foten av deg i døra!

Ole Martin Alfsen trenger ikke mimre med gru lenger enn til nittitallet:

– Det finnes fremdeles pol som står og pusher de to vinene de selger mest av, men dengang skjedde det helt uten unntak. «Denne er veldig populær», var standardsvaret på enhver henvendelse. Det hele var katastrofalt, og en vits for sånne som oss som bryr oss om vin.

Så sent som i 2005, etter avsløringene om importøren Ekjords påståtte smøring av polansatte, var Vinmonopolets omdømme igjen i krise. Grensehandelen stiger dessuten hver eneste måned.

– Som et monopol møter man ikke krav fra noen. Man kan bare dure avgårde som man vil, og i mange år gjorde jo polet nettopp dét, sier Ken Engebretsen, president i Norsk Vinkelnerforening.

– De har kapasitet til å bli en av verdens ledende vinbutikker, men det gidder de jo ikke, nettopp fordi de ikke trenger det.

 



Sjekk Vinguiden for nyheter og anmeldelser

Lagerfrakker og pekefingre. – Det ligger i vårt mandat at vi skal drifte så godt at en monopolordning kan opprettholdes, sier Vinmonoplets administrerende direktør Kai G. Henriksen til D2.

– Vi skal gjøre oss fortjent til folks støtte.

Henriksen sitter ruvende langvokst på et sparsommelig kontor i Oslo sentrum. Gardinene har et fylkeskommunalt 1992-preg. Det henger et norgeskart på veggen. Han snakker om tall. Pene tall. Prosenter. Kvinneandel blant butikksjefer. Fornøyde ansatte. Økende oppslutning de siste årene. Det allerede nevnte kundebarometeret. Han snakker om «kunnskapsstigen». Om å erstatte den manglende eksterne konkurransen med intern. Om «fokusområder», «kjerneverdier» og «revitalisert fokus på sosial kontroll». Om hvorfor tanninrik vin kolliderer med fettet i laks. Om at ordet «høyremann» klinger noe gammelmodig. Han er det selv. Uten at han mener politisk ståsted kolliderer med hans nåværende jobb.

– Nei, det lever jeg godt med. Jeg husker jo selv 1967 – blå lagerfrakker og pekefingre – og jeg skal ikke legge skjul på at jeg var skeptisk mens jeg selv var politisk aktiv på åttitallet. Men det var et helt annet vinmonopol da. Det handlet bare om kontroll, ikke om produktet som sådan. Du trekker ikke frem vinforespørsler til en syvretters bryllupsmiddag etter å ha stått en halvtime i kø. Senere, mens jeg har utdannet meg vinfaglig, har det skjedd mye: De selvbetjente butikkene kom, og kompetanseøkningen har vært enorm. Ikke minst har det skjedd formidable ting med utvalgsbredden – opphevelsen av importforbudet har vært en lykke. I dag har vi 210 importører som kappes om å finne de rimeligste, beste og flotteste vinene i verden. Det er blitt en fantastisk ordning! Som Høyre-sympatisør og ikke minst småbarnsfar er også polets sosiale kontroll viktig for meg.

Henriksen ble hentet inn etter Ekjord-fadesen i 2005.

– I en slik situasjon er det viktig å igjen skape glød og motivasjon i organisasjonen. Legge fortid bak seg. Folk glemmer fort.
 

Sjekk Vinguiden for nyheter og anmeldelser

Som himmelriket! Glemme fort gjør nok gjengen som har samlet seg utenfor polet på Oslo City. Med sviktende knær og svømmende, myrbløte øyne kaster de lange, håpefulle blikk inn mot reolene.

– Her er en utrolig variert kundegruppe. Det er et knutepunkt i Norge, med alt det innebærer. Her får vi absolutt alt!

Ordene tilhører Tove Vestby. Hun er litt av en veteran i Vinmonopolet med 27 år på uniformsbaken. I 1995 begynte hun på Oslo City.

– Det er mye forskjellig her. Du har jo en del av dem som er litt slitne. Av og til en del forsøk på tyverier. En gang gikk det helt over styr. En som ble nekta kjøp, knuste flasken og begynte å true en kollega av meg. Vedkommende slipper ikke inn her lenger.

Hun tar imot på bakrommet, omgitt av motiverende, konkurransefremmende skriblerier, ikledd pins fra sin lange karriere. For to år siden fikk hun en gullklokke av direktør Kai G. Henriksen.

– De fleste er enige om at han er den beste sjefen vi har hatt. Kontakten mellom butikk og hovedkontor er blitt mye bedre.

Hun skotter ut mot hylleradene.

– Å gå over til selvbetjent pol var som å komme til himmelriket!

Det er kun én liten ulempe, slik Vestby ser det.

– Det er nok litt lettere å få tak i ting. Kontrollen blir litt mindre. Man slipper å si noe. Her kjenner vi imidlertid de fleste så godt at vi ser når de har fått nok.

Stumme, stupfulle handlende er derimot ikke det eneste av polets problemer med selvbetjening. Flaskene må ut av lageret. Ut i lampebelysning, ut i varmen, ut i lyset fra butikkvinduene – alt sammen dårlige nyheter for oppbev#229 av vin.

– Dette med temperaturkontroll er litt mer ymse, sier Ole Martin Alfsen og fortsetter:

– Hos ordentlige, seriøse vinhandlere på kontinentet står de jo og hutrer i ulljakke, røde på nesen. Men polet tar nok dette alvorlig. Man var for eksempel nødt til å skifte lyspærene da lyset fra de opprinnelige forringet kvaliteten på vinen.

– De er blitt oppmerksomme på problemet nå, og de gjennomfører tiltak. Det blir stadig bedre, registrerer Arne Ronold fra Vinforum.

Ifølge Kai G. Henriksen har tiltakene blant annet gått ut på å legge film på glassflater og vinduer, for å senke temperatur og uv-stråling, og å utstyre alle butikker med svalskap.

Norsk Vinkelnerforenings Ken Engebretsen er ikke i tvil om at det var riktig å rive diskene utover 2000-tallet, redusert kontroll med snøvling eller ei.

– Nå får folk delta! Det har hatt enormt å si. Tidligere var det jo nesten flaut å gå på polet!
 
Europeisk endring. Vinmonopolet er ikke de eneste som øver kontroll – de blir også selv bevoktet. I 1994 fastslo Esa, Eftas overvåkningsorgan, at statsbedriftens importmonopol var i strid med EØS-avtalen. Norske regler måtte harmoniseres mot et markedsliberalt Brussel. Resultatet? En opphevelse av importforbudet på vin og sprit i 1996. Arcus ble etablert og private importører begynte å dukke opp.

– Den åpne konkurransen på vinimport var enormt viktig. Tross navnet er det jo kun i selve detaljhandelen det nå dreier seg om et monopol. Bak utvalget der inne skjuler det seg full konkurranse. Denne har nok stimulert polet enormt, sier Ingunn Jordheim.

Knut-Espen Misje er vinimportør, restauratør og tidligere ansvarlig for vinutdannelsen ved nå nedlagte Gastronomisk Institutt. Han er prinsipielt imot en monopolordning.

– Jeg må likevel berømme dem for fleksibiliteten. De kan skaffe mye. Ledelsen har endret seg. Det blir hele tiden mer kundeorientert, mer kvalitativt fokus, mer satsing på kompetanse.

Torkjell Berulfsen blir rent religiøs over telefonluren.

– I dag priser jeg Vinmonopolet opp i skyene. Velsigner det! Jeg tør ikke engang tenke på at en eller annen kvisete, halvhjertet 25-åring skal være «rødvinsansvarlig» på Rimi!
 

Sjekk Vinguiden for nyheter og anmeldelser

Kefir og Chianti. På midten av nittitallet og senest i 2002 viste flere meningsmålinger klart flertall for opphevelse av monopolordningen. Folk ville ha sin merlot blant vaskemidler og svinekjøtt.

– Drar man til land som Danmark eller Storbritannia, er det et forbausende godt utvalg i supermarkedene, fastslår Arne Ronold fra Vinforum.

Knut-Espen Misje lar seg forbløffe over hva han stadig møter ute blant folk:

– Jeg driver en del kursing. Det er en påfallende utbredt oppfatning at Vinmonopolet er et bedre alternativ enn supermarkeder. Det må komme av en eller annen generell mistro til kjøpmannsstanden. Hvis butikkjeder tar over vinsalget, vil man bare bli solgt søl, synes å være inntrykket. De glemmer jo at det ville oppstått spesialbutikker. Slik situasjonen er nå, er utvalget veldig godt for noen, men ikke-eksisterende for andre. Hadde markedskreftene fått virke ordentlig, hadde folk fått bedre utvalg der de bor. At dyre viner er billige på polet er jo en positiv bieffekt av at markedet ikke virker, men dette kommer jo ikke den jevne forbruker til gode.

Robert Lie har ikke samme troen på et frislipp:

– For mannen i gata hadde det bare blitt kronglete med masse vinbutikker. Det hadde blitt vanskelig å orientere seg i markedet. Hos dagligvarebutikkene har du dessuten ingen kvalitetskontroll.

Ole Martin Alfsen har kurset både polansatte og private.

– Prinsipielt sett er det jo muligens litt vanskelig med et monopol, men sammenligner du med hva som ville blitt alternativet – europeiske, billige bordviner på Rimi og Ica – er det ikke så ille. Resultatet ville blitt en forsøpling av vin-Norge, via dagligvarekjedenes kampanjer, sier Alfsen og fortsetter:

– Men det har nå også Vinmonopolet skjønt: Skal de ha monopol, må de levere noe private bedrifter aldri ville klart. Tar du med folk fra Australia – en av verdens mest alkoholliberale vinnasjoner – på polet, lar de seg imponere. En sånn bredde finner du ikke noe annet sted!

Ingunn Jordheim tok med seg en EU-delegasjon til statsbedriften.

– For disse er jo «monopol» det reneste fyord, men de ble kjempeimponert over butikken.

Den eneste innvendingen de hadde, og noe som for dem fremsto som helt uforståelig, var at kundene jo ikke får prøvesmake, men regelrett kjøper i blinde!

Arne Ronold er den eneste i Norge med en master i vin. Han ser positivt på den økende bredden.

– Det er et helt annet vareutvalg i dag. Det er nærmest en revolusjon at vi i dag har mer enn 10.000 produkter tilgjengelig. 10.000 – det er jo fabelaktig!
 
Spyttelyder og munnsurkling. I et knøttlite hvitt rom på Vinmonopolets hovedkvarter sitter seks menn i hvite frakker foran hver sin datamaskin. Det sterile lyset, de hvite veggene, de sparsommelige skilleveggene og den mektige alkoholdunsten sender tankene mot et akuttmottak natt til søndag, snarere enn til statlige kontorer og kjernetid. Rommet er stille, det eneste man hører er knastring på datamaskiner, avbrutt av små spyttelyder og munnsurkling. En alvorstynget forsamling.

De seks mennene er såkalte smaksdommere, ansatt, kurset og regelmessig testet av Vinmonopolet. Til daglig har de andre jobber i kjeden. De smaker blindt, og deres nedtegnelser avgjør hva som slipper inn i basislisten.

I dag skal de, etappevis, smake seg gjennom nærmere 35 viner innen spesifikasjonen «Rødvin, Spania, DO Ribera del Duero Joven, Roble eller tilsvarende, uten eller med diskret preg av fat, årgang 2006 eller yngre, pris under 150». Målgruppen for vinen rubriseres som «ganske interessert» i vin.

Den ønskede vinens egenskaper er formulert av Vinmonopolets egne spesifikatører, basert på ulike tendenser i markedet. Importørene finner så produkter som de mener passer innenfor den aktuelle beskrivelse. I dag ønsker man å tilføre Rioja-utvalget bredde ved å etterspørre unge viner uten eik. «Rioja er i utvikling og vi ser positive endringer,» heter det i markedsplanen. Folk som er ganske interesserte, kan med andre ord glede seg til januar. Prosessen har møtt en del kritikk.

– «Denne vinen er tredje best, men den er billigere så vi tar den,» hermer Knut-Espen Misje.

– De aller beste vinene taper, gang på gang. Resultatet blir at man får mye middelmådig i listene. Det bra havner i bestillingsutvalget.

Arne Ronold har sagt at anbudenes resultatlister ofte hadde blitt mer korrekte om man hadde snudd dem på hodet.

– Jo, jeg skrev det. Det er noen år siden nå, men det er fortsatt en del eksempler på anbud der resultatlisten ikke er så god.

Han forteller om et svakt innkjøp av 20 år gammel tawny-portvin nå nylig.

– Innkjøpssystemet er veldig krevende. Spesielt i basislisten er det et forbedringspotensial, og stadige eksempler på at direkte feilkjøp slipper gjennom. Men det gjør ikke meg stort, jeg kan jo bare bestille i stedet!

– Du har vært nokså skeptisk til Vinmonopolet tidligere?

– Jeg har nok vært blant de argeste kritikerne, ja. Men jeg har mildnet litt. Jeg er helt greit fornøyd med Vinmonopolet slik det er nå. Men de har fremdeles et stykke å gå når det gjelder moden vin og annenhåndsmarkedet. Her er tilgangen dårlig.

Tross sin entusiasme har også Ingunn Jordheim fremdeles problemer ved polordningen.

– Tilgjengelighet, pris og åpningstider er alle utfordringer for monopolet i fremtiden. Helseaspektet, og prisnivået må hele tiden måles mot alternative alkoholkilder i nærheten: smugling, egenbrenning, taxfree og den konsekvent økende grensehandelen. Vi er prinsipielt for Vinmonopolet slik det forvaltes i dag, men på disse områdene balanserer de hele tiden på en stram linje med tanke på deres egen berettigelse.
 
Hest og kjerre. I Gamle Fredrikstad rødmer husveggene sakte. Korker skal snart knirke seg ut av flasker. Fredag ettermiddag nærmer seg kveld. Polets nærmeste nabo, Ola Jensen, lener seg nysgjerrig ut av vinduet. Han er født rett overfor det gamle polutsalget, og har bodd i gaten i 40 år.

– Det er ikke noe godt naboskap. Biler står på tomgang mens folk løper inn og ut – et evig mas. Polfolka bryr seg ikke.

Det har vært mye å se på gjennom årenes løp.

– Kunstnere. Alkoholikere. En masse gærninger. Og de gamle krigsseilerne: De sto i kø på morgenen og satt hele dagen og drakk på vollen ved festningen. De passet på ungene som lekte der, passet på at de ikke beveget seg for langt ut på kanten. Så stakk de hjem i firetida. Det gikk i 40 og 60 prosent, kanskje en og annen «hest og kjerre». Nå er det bare junk som gjelder, vet du. Vi har ikke de samme køene her.

– Ja, utsalget skal visst legges ned?

– Tssk, det har de sagt i mange år, det er bare for å stilne oss naboene.

Han bøyer seg ut mellom potteplantene, gliser:

– Polet overlever!
 

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør

Klassiske baguetter

Baguetter er ikke så mystiske som franskmenn skal ha det til.