Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Nikolai Jakobsen
Nikolai Jakobsen les mer

Cognac med bismak

Det er slutt på de store familiefestene på Braastads slott i Cognac. Fornyelsen av cognachuset har hatt sin pris.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Alle er ikke like gode venner, nei.

Antoine Braastad ser ut som ut som god, gammeldags slottsherre. I blå skjorte, linbukse og stråhatt farter han rundt i sin kremfargede kabriolet-boble for å være en ambassadør for familieselskapet. Sammen med broren Pascal og fetteren Jan, styrer han nå den daglige driften av cognachuset Tiffon, som lager cognac under familienavnet Braastad. Nordmenn er på verdenstoppen når det gjelder cognacdrikking. Braastad har over 30 prosent av det norske markedet.
 
Familieslottet. Slottet i landsbyen Triac har en historie som går tilbake til 1200-tallet. Men det er ikke bare familieidyll hos Braastad. Antoine Braastad nikker gjenkjennende på hodet når vi snakker om familien Vanger på Hedestad, kjent fra det første bindet av Stieg Larssons «Menn som hater kvinner». I boken styrer Henrik Vanger et familieselskap hardt presset av familiære intriger.

– Det er litt som oss, sier Antoine Braastad.

Han ler av sammenligningen, men bak latteren ligger det et alvor.

Årets høydepunkt og store drama for familien Vanger var den årlige familiefesten medpåfølgende generalforsamling. Det var også tilfelle for familien Braastad. De møttes i tillegg også hver søndag i familieslottet.

– Disse familietreffene på slottet var som en drøm da vi barn, sier Richard Braastad. Han er familiens Master Blender, kjellermesteren som blander familiens cognacer.
 
Selfmade. Bestefaren Sverre Braastad var litt som virkelighetens Henrik Vanger.

– Han var streng og autoritær, men generøs, minnes Richard.

Frem til sin død i 1979 var Sverre familiens patriark etter å ha bygd seg opp i hjertet av Cognac. I 1899 kom han til vindistriktet fra Gjøvik og studier i Tyskland og England. Den språkkyndige nordmannen begynte jobbe for sin onkel i cognachuset Bisquit. I 1913 giftet Sverre Braastad seg med arvingen til Tiffonhuset, Edit Rousseau. Fire år senere tok han over driften. På 1940-tallet kjøpte han slottet Le Château de Triac, der familien flyttet inn.
 
Alle ville bestemme. Hans barnebarn husker at Sverre Braastad fortalte at han hadde hatt flaks i livet. At han hadde hatt et fantastisk liv. At det eneste som hadde skuffet ham var endel menneskelige relasjoner.

Historien er like gammel som glasset med X0 superior som Richard Braastad har nesen nedi, en blanding han fikk en sølvmedalje for på en spritmesse i London i 2007. Richard prøver å huske detaljene om et spesielt familiemøte. Det var et slottstreff hvor diskusjonene om selskapets ve og vel gikk heftig for seg. Bestefaren var da 85 år gammel og hadde fulgt debatten. Til slutt sa han: «Nå orker jeg ikke mer. Jeg forstår ikke hva dere nå holder på med.» Sverre Braastad lot barna sloss videre. Han hadde åtte av dem.

– Jeg husker at alle ville bestemme, sier Richard.

– Det var ikke lett å drive et selskap som var eid av 41 familiemedlemmer, legger broren Antoine til.
 
Fordeling. Sammen med fetteren Jan begynte de derfor å tenke nytt. Skulle familieselskapet overleve, måtte driften endres.

I 1998 lanserte Tiffon sin første cognac under familienavnet Braastad. Samtidig kjøpte den norske sprit- og vinimportøren Arcus rundt 15 prosent av aksjene.

– Sverre Braastad lovet en gang Tiffon-familien at han aldri skulle selge en cognac i sitt eget navn. Men nå er det hans navn som redder selskapet, sier barnebarnet Richard.

Familiemedlemmer angret. Selv om Arcus kjøpet seg inn i 1998, var antallet familiemedlemmer som eide aksjer ikke redusert. I 2003 var det syv igjen. I tillegg til de tre i den daglige driften eier også Jans søster Ingrid og broren Pascal sin del. Patrick driver i dag familiegården Kastad på Gjøvik. Også fedrene til de to søskenflokkene er i dag deleiere i familiebedriften.

– Noen opplevde oss nærmest som tyver. Pengetransaksjonene gikk fort, og vi sto der med sjekken i hånden og ba om raske avgjørelser. Endel har i ettertid angret på at de solgte, noe som har skapt strid. De store familiefestenes tid er nok over i vår familie.

Antoine har et visst vemod i stemmen. Richard sier at det ikke var noen stor plan om at de skulle kuppe familieselskapet. Det bare ble sånn.

– Vi hadde ikke noe valg om vi skulle overleve den harde konkurransen. Vi måtte tenke annerledes om driften, sier han.
 
Cognackonkurrenter. Det norske flagget veier ved hovedkvarteret i Jarnac, 15 minutters biltur fra familieslottet Triac. Her ligger alle de store cognachusene langs elven Charente. Konkurransen er tøff. Finanskrisen er merkbar.

– Vi har ti prosent mindre salg i antall liter i år sammenlignet med ifjor, sier administrerende direktør Jan Braastad.

Braastad selger én million liter cognac i år. Men kjøpemønsteret har endret seg:

– Akkurat nå kjøper nordmenn billigere cognac. Mindre XO og VSOP og mer VS, sier Jan.

Fremtidens levebrød. Jan viser oss rundt i lokalene der sur vin blir til cognac. Det er komplisert prosess. Reglene er mange i Cognac for at man skal ha lov til å kalle druebrennevin for cognac. Destilleringen foregår i to runder.

Først destilleres brouillis, som inneholder 25–30 alkohol. I andre runde produseres eau de vie med en alkoholstyrke på 72 prosent. Prosessen gir forskjellige deler: Et «hode», et «hjerte», en «hale». Kvaliteten ligger i «hjertet», men det er blandingen av de urene og rene delene som er selve kunststykket. Så skal det lagres på eikefat i kjelleren i Tiffon-huset. Etter to år får man den yngste cognacen man selge som VS. Og det er som lagres nå som blir det neste generasjon Braastad skal leve av. Det er som oljefondet: Fremtidens pensjoner. Nå er det 13.000 lagret tønner med cognac fra forskjellig vinavlinger og alder.
 
Kubistiske flasker. Det er fetteren Richard som blander. Litt gammelt, litt ungt. Litt forskjellige cru. Stadig kommer med nye merker på produktlisten. Tiffon kom inn på det norske markedet ved å levere cognac til Vinmonopolets klassiske tre stjerners billigcognac.

Huset har nå en rekke produkter på det skandinaviske markedet. Det knives heftig med norske konkurrenten Bache Gabrielsen om å være størst.

Braastad håper at nye flaskeformer skal få trofaste BG-drikkere til å vende blikket mot den norske naboen. Til høsten går Braastad fra runde flasker til firkantede flakser. De ønsker å skille seg ut fra sin argeste konkurrent.

– De nye flaskene vil gi en følelse av at vi er litt mer eksklusive, sier Jan Braastad.

Den eksklusive følelsen er viktig for å komme inn på nye markeder, som USA, Kina og Russland. Antoine er stadig på reise i russiske storbyer for å lansere Braastads cognacer. Sentrale restauranteiere og bartendere inviteres stadig ned på familiens cognacslott for å bli gane-forført.

Det er slik det foregår i cognacens verden; man blander, man lagrer, man smaker og man snakker om slekten.

Neste generasjon Braastad består av 11 barn. Men om noen vil overta er ennå for tidlig å si.

– Ingen ting er avklart. Noen studerer økonomi, andre teknologiske fag. Men sånt må de finne ut av selv. Om vi får en ny Master Blender i familien, tviler jeg litt på. Ingen har ennå begynt å trene på å blande i kjelleren så vidt jeg vet. Men det er ennå ikke for sent, sier Jan Braastad, vel vitende om at man kan ikke hete Dupont for å drive Braastad.

Til det er familiehistoriene for viktig.

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Videoer fra D2