Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Ivar Kvaal
Ivar Kvaal les mer

Pastorisert

I Munkeby Mariakloster gjør munkene mer enn å be. Brødrenes rødkittost får osteklokkene til å ringe for kjennerne.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Alle lurer på hva slags ost vi lager. «Er det... brie? Er det... camembert?».

Broder Joël (55) ler sin lyse, rullende latter bak det grånende skjegget, mens han etterligner nordmenns spørrende tonefall og rister på hodet.

– Finnes det bare to typer ost i Norge? Vi lager Munkeby!

For et halvt år siden kom de, fire franske cisterciensermunker, stuet i en hvit, liten Peugeot, fra det 900 år gamle moderklosteret Abbaye de Cîteaux i Burgund, Frankrike. På et lite berg i jordbruksbygda Munkeby utenfor Levanger sto et nytt kloster klart. En enkel, men arkitektsignert bygning i tre og stein. Dette var stedet de nå skulle bo, be og arbeide – livet ut.
 
Norsk råmelk. Med seg til Norge hadde de imidlertid mer enn munkekutter og gjennomførte norskkurs; de hadde med seg oppskriften på moderklosterets eksklusive rødkittost, som også bærer dets navn.

Den myke, kremete osten, lagd med melk fra de omkringliggende bondegårdene siden 1920-tallet, er så skjør at den sjelden lar seg oppleve utenfor Frankrike, på grunn av sin lave toleranse for uvøren frakt.

Men nå finnes altså spisskompetansen i ysteriet til Munkeby Mariakloster. Både broder Joël og broder Cyril (82) har flere tiår bak seg i Abbaye de Cîteaux’ osteproduksjon. De to yngre brødrene, Arnaud (32) og Bruno (34), skal læres opp etterhvert. Salg av ost skal nemlig sikre munkenes livsopphold i Norge, som i Frankrike.

Med melk fra nabobøndene i Munkeby er produksjonen allerede i gang. Her i Norge skal osten hete nettopp Munkeby.

– Jeg tror kanskje vår ost er litt bedre enn Cîteauxosten, ymter broder Jöel, som også er det nye klosterets «superior».

– I Frankrike måtte vi nemlig slutte med upasteurisert melk. Vår produksjon her kommer til å være så liten at det går bra, men vi holder fortsatt på med å finne balansen med den norske råmelken. Det er litt vanskelig.
 
Ved klosterruinene. Det er ikke første gang det har vært munker i Nord-Trøndelag.

Spol tilbake 800 år. En munk sparker til en småstein, tar på seg hetten og tråkker over gresset i Munkeby for siste gang, orker ikke å se seg tilbake. På 1100-tallet etablerte cistercienserordenen hele 500 klostre, hvorav fire i Norge – ett av disse i Munkeby. Men dette ble altså forlatt allerede i år 1207. Ruinene står fortsatt igjen, halvannen kilometer fra nye Munkeby Mariakloster.

Ordenen middelaldermunken tilhører, cistercienserne, ble etablert i 1098. Som cisterciensermunk vil han leve mer i pakt med Sankt Benedikts regler fra 500-tallet enn sine samtidige benediktinerbrødre: Et liv i enkelhet, felles bønner til faste tider, bibelmeditasjon, arbeid med hendene og gjestfrihet. Men nå går det ikke lenger, av grunner vi vet lite om i dag.

– Bevisstheten om munkelivet er fortsatt sterk i bygda her. Folk sier «de kom tilbake» om oss, forteller broder Jöel.

Ideen om et nytt kloster i Norge fikk han under opphold i 2006 hos ordenssøstrene på Tautra, ikke langt fra Munkeby. Det skulle ta ett år å overbevise brødrene i Frankrike, men til slutt ga abbeden sin velsignelse til å etablere det første klosteret ut fra Cîteaux siden 1400-tallet, og fire brødre ble valgt til å dra til Norge.

– For meg er cisterciensernes røtter viktige. Å bo i nærheten det gamle klosteret betyr mye. Men det var nok strengere på den tiden.

Det nye klosteret kommer til å koste 36 millioner kroner, finansiert av gaver og støtte. Foreløpig er det bare det fremtidige gjestehuset som er ferdig, og som de bor i. Om et par år håper munkene å ha den permanente klosterbygningen klar. Da vil de også begynne å ta imot overnattingsgjester.

– De gamle munkefedrene sa at et kloster er en kjærlighetsskole. Vi lærer å sette til side vårt eget ego, som Kristus gjorde. Det var én mann for alle, sier broder Jöel.
 
Lagring på gran. Broder Cyril har dratt på seg støvler og hvit oljefrakk. Joël også. Kjellerysteriets våtromsinnredning, ulike kjøleskap og måleinstrumenter, osteformer i hvit plast, melkekar i aluminium og lysstoffrør slår imot en, i all sin kliniske prakt, som en brutal kontrast til klostertradisjonens ellers stearinlystente, dunkle middelalderresonans.

– Osten vil variere mye i smak, fra en sesong til en annen. Det kyrne spiser, og hvor de spiser, har en effekt, sier Cyril, som begynte i Cîteaux’ ysteri i 1974.

Alderen har tvunget frem en slags vagging i gangen hans, men det skal nesten ingenting til før ansiktet med den ruvende, franske nesen åpner seg i et sjenert, glødende smil.

– Den største forskjellen til annen ost er lagringen i kjelleren. I industrien tar de ikke jobben med å lagre i fire uker eller mer, forklarerer Cyril.

Broder Joël tar osten opp etter en halvannen times saltlakebad. Det er saltet som gir den rødlige skorpen, som igjen er opphavet til betegnelsen rødkittost.

Han prikker lett på de ferske skorpene med pekefingeren.

– Ah, det er bra. Fin skorpe, sier han, uten å se opp.

Han legger ostene på granfjøler.

– Vi bruker grantre under lagring. Treverket tar og gir fuktighet til osten. Duften av grantreet virker også godt inn.

Men det er den upasteuriserte melken som står for det virkelige særpreget i smaken. Forskjellen til pasteurisert melk, den du drikker om morgenen, er at bakteriekulturen har fått leve.

– Du må la bakteriene arbeide i osten, men ikke for mye. Du må holde dem i tømmene og styre utviklingen med temperaturjusteringer. Går bakteriene for langt, kan de ikke bremses og hele produksjonen er ødelagt. Som en atombombe! skrøner Jöel.

Han setter granfjølene med ostene inn på modningsrommet.

Nå skal mugget gjøre sin gjerning.
 
Ikke på sofaen. Munkeby Mariakloster er sparsomt innredet. Det er ikke mye på veggene, heller ingen oppholdsrom med myke stoler å synke ned i. Kjøkkenet, med peisvarme, er det nærmeste man kommer noe slikt.

– Sofa er ikke for munker, sier broder Bruno og må le litt.

Joël leter etter et norsk ord han har lært seg.

– Ah... slappfisk! Du blir en slappfisk. Det kan være bra for andre, men munker er svake, sier han.

Personlige eiendeler er heller ikke for munker, bortsett fra det aller nødvendigste. De brune hverdagskuttene de bruker har broder Bruno sydd. Bøker har de i sitt arbeidsrom, som de kaller «scriptorium». Film ser de kanskje én gang i året.

– Alt er felles. En bror eier ingenting selv. Vi diskuterer alle innkjøp og alle får det de trenger. Vi har ski, men de fikk vi av naboene, sier Jöel.

Lys, derimot, det er det masse av i Munkeby Mariakloster.

– Vi har mange, store vinduer. Det naturlige lyset henger sammen med det åndelige lyset. Du lever bedre i skjønnhet, fortsetter han.

Middagen i dag serveres klokken fire av broder Bruno: Raspede gulrøtter, soltørkede tomater, en vinaigrette med dijonsennep og brød til forrett. Hovedretten er laks og couscous med svisker. Et ovnsbakt eple til hver er desserten.

Dette er dagens siste måltid. Etter completorium, den avsluttende kveldsbønnen klokken halv åtte, er det i seng.
 
Tidebønn. Den mørke natten ligger mykt inne i klosterets kapell. Klokken er litt over fire. Broder Cyril, kledd i en vid og hvit bønnekutte, sitter knelende nedenfor stolen sin. Lett subbing høres, det er de andre brødrene som kommer.

Det er tid for vigilien, den første av den nye dagens syv tidebønner. Kvart over fire dimmes lyset opp av broder Jöel. De fire munkene reiser seg og står vendt mot hverandre, to og to på hver sin side av rommet. Bruno gnir litt søvn ut av øynene. Arnauds joggesko stikker ut under lange bønnekutten.

– Herre, løs min tunge, så min munn kan forkynne din pris, sier de i kor, på norsk.

Så begynner sangen. Enkel, uakkompagnert, svøpt i kontemplasjon, tradisjon og en beskjeden, men vakker klang.

Etter en liten time er det over, lyset dimmes ned igjen. Nå er det «lectio divina», dyplesning av Bibelen, før det er en ny tidebønn klokken syv og frokost halv ni.

Deretter venter arbeidet.
 
Et enkelt liv. Broder Arnaud er Munkeby Mariaklosters yngste bror med sine 32 år. Han studerte til å bli ingeniør og jobbet to år i Elfenbenskysten som mattelærer, men 25 år gammel begynte han sitt liv i Abbaye de Cîteaux. Etter en periode først som gjest ved klosteret, så «postulant», deretter «novise», avla han ifjor «de evige løfter». Arnauds livslange forpliktelse slår merkbare gnister i møte med bylivets flyktighet, selvrealiseringsidealer og valgfrihetsfetisj.

– Jeg kan ikke forklare forpliktelsen. Men jeg kan ikke forklare kjærligheten, heller. Og fra den kommer alt, sier han.

– Men noe med dette livet måtte vel tiltrekke deg?

– Generelt: Livet er enkelt. På den ene siden har du bønnen og nærheten til Gud, på den andre siden arbeidet.

Arnaud går med lange skritt opp bakken til klosteret. Han snyter seg litt, den norske kulden har bitt seg fast i den tynne kroppen.

– Jeg oppdaget etter hvert at jeg får mer enn jeg mister i dette livet som munk. Det blir ikke så mange turer på kino, og kontakten med familie og venner er mindre, men den har samtidig blitt sterkere og dypere. Gud er stor nok til å fylle et liv.
 
Perfekt modnet. Yngve Tingstad (28) ved spesialforretningen Fromagerie på Majorstua i Oslo blir stille noen sekunder, ser opp igjen og smiler litt forlegent. Tingstad har akkurat smakt Munkeby for første gang.

– Dette er skikkelige saker. Det er ingen som lager en tilsvarende ost i Norge. Det er mange som prøver seg, men ingen som kommer i nærheten av dette, sier han og varsler en kollega.

– Den er perfekt modnet. Det er sjeldent her til lands. Den ligner en god del på Reblochon, en annen fransk rødkittost... Litt kjelleraktig aroma i skorpen... En lett eim av fjøs, slik det skal være... Den er nærmest smøraktig, med en nøttaktig aroma, og selv om det er en relativt mild ost, har den en fyldig smak.

– Det går ikke an ikke å like dette, sier han til slutt. Kjennere fra Trondheims restauranter har også fått prøvesmake.

– Jeg er forbauset over at det er så stor interesse for osten! Jeg forstår ikke hvorfor. Vår ost? sier broder Jöel.

For øyeblikket produserer Munkeby Mariakloster drøyt 250 oster i måneden, men etter hvert vil de opp i 600. Det er det de tror de trenger å selge for å sikre klosterets drift på lang sikt. Men de bekymrer seg for frakten. Det er utfordringer med å få osten helskorpet ned til for eksempel hovedstaden.

Tre uker senere har Gunn Hege Nilsen, butikksjef på Fromagerie, gode nyheter:

– Vi får den inn i dag eller i morgen.
 
Det beste svaret. Det gjaller ut fra det lille klokketårnet. Tre og tre slag. Det er midt på dagen for munkene nå. Klokken er tolv. Broder Bruno venter til de siste vibrasjonene stilner, før han drar i tauet en siste gang. Så går han inn.

Innenfor døren venter den kjente lukten av småskarp ost.

– I sted, da du spurte meg om hvem Gud er, så ga jeg ikke det beste svaret, sier han.

Bruno hadde tidligere tenkt seg godt om og til slutt sagt at Gud er kjærlighet.

– Det beste svaret er: Jeg vet ikke. Hadde jeg visst det, ville jeg dratt herfra.











Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Hold deg oppdatert på D2:

Videoer fra D2

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør