Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

NAMSENS RO:
Roer Egil Aslak Aursand Hagerup med kurs rett inn i tåkedisen midt på elva, hvor storlaks uredd plasker i vannet og viser seg frem fra sin beste, sølvglinsende side. Ivar Kvaal les mer

De garanterer at du får napp

Bak enhver suksessrik laksefisker på Namsen sitter en roer.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– I svarte, hørte du plasket?

Klokken har passert midnatt, luften har kjølnet. Ut av tåkedisen kommer en robåt til syne. Med årer i nevene styrer roeren Egil Aslak Aursand Hagerup båten mot midten av lakseelven Namsen, der han og fiskeren akkurat har sett tre-fire vak. Så skjelver den ene stangen lett, før det smeller: Snellen begynner å hvine, linen dras ut i en voldsom fart: Det er laks på kroken. Hagerup ror med kraftige drag for å holde linen stram og laksen på kroken.

– Sitter’n? Sitter’n?

 

Sikksakkroing. Namsen – 229 kilometer med nordtrøndersk elvevann, fra den spede start i Børgefjell og til den renner ut i Namsfjorden ved Namsos.Bare slått av Tanaelva i Finnmark og de to sørtrønderske lakseparadisene Gaula og Orkla, holder Namsen plassen som Norges fjerde beste lakseelv.

Men den tidligere tømmerfløtingselven er så visst ingen novise hva relakserende matauk angår. På 1830-tallet oppdaget engelske lorder elvens enorme forekomster av stor atlanterhavslaks, og snart kom de reisende med både familie og tjenere for å tilbringe måneder ved Namsens bredd. Siden har laksefisket i Overhalla i Nord-Trøndelag foregått relativt uendret.

Lakselordene forsvant i 1914, men husene de lot bygge står fortsatt, og teknikken de lærte bort til namdalingene – harlingfisket – er den samme i dag: Å holde båten i strømmen og ro sakte i sikksakk nedover elven, med stengene montert i akterenden.

1. juni markerte startskuddet for laksefisket i Overhalla. Her er Namsen for bred til at man kan fiske laks med flue, båt er en nødvendighet. Det gjør lokalkjente roere til en etterspurt hop under de hektiske sommerukene.

 

En luring. Arne Eidesmo (81) er pensjonert skogsarbeider og en legende i Namsens roerkretser – med armmuskulatur en 20-åring vil misunne ham. Han plirer med himmelblå øyne og peker med en grov finger på øyeeplet.

– Jeg er relativt nyoperert for grå stær, så det er ikke blitt så mye roing på meg denne sesongen – fire dager så langt. Jeg får si meg fornøyd med det, sier Eidesmo.

Morfaren hadde laksevald et stykke opp i Namsen-vassdraget, og Arne Eidesmo var med på fisket fra seksårsalderen. Rodd på elven har han gjort siden han gikk av med pensjon. Av de andre roerne blir han karakterisert som en luring, som alltid støter på fisk. De ser ikke ut til å bli helt kloke på hva hemmeligheten til Eidesmo er.

Selv skisserer han noen enkle grunnsetninger:

– Skal du bli en god roer, må du først og fremst ha interessen. Det lønner seg å ha fisket en del selv. Det finnes jo dem som ror først og fremst på grunn av pengene, men da tror jeg aldri du blir flink, sier Eidesmo.

God kjennskap til elven er en forutsetning: å vite hvor laksen går ved de forskjellige vannstandene, kjenne til stener, dyprenner og strømmer.

– Og så må du ha god fysikk, da. Det blir fort til at du bytter skjorte et par ganger om dagen, sier Eidesmo og stryker seg over skjortebrystet.

 

Ti pluss. Under laksefisket er parkeringsplassen til Overhalla Hotell en skueplass for rådende biltendenser. Her står eldre, velholdte suv-er, gjerne med grønne skilter og mer enn nok plass til en 20-kilos rugg.

Ved hjelp av et sugekoppsystem plasseres fiskestengene fra panseret og over frontruten, «for lettere tilgang», men systemet gjør det også lettere for fiskerne å spionere på andres utstyr.

Noen fiskere spiller taktisk, for hva laksen tas på er minst like viktig som hvor.

Agnetha Fältskogs 1983-hit «The Heat Is On» siver ut på parkeringsplassen og inn det halvåpne vinduet til peisestuen hvor pensjonist, investor, jeger og fisker Fridtjof Jebsen sitter og titter ut på sommerværet. Klokken har bikket tolv, solen er på sitt sterkeste og laksen på sitt mest folkesky.

– Enkelte fiskere vil ikke sitte i en båt for sitt bare skinn. De fine fluefiskerne kaller det litt nedlatende «å bli rodd på fisk». Så jeg må nok si at når du fisker fra båt, så er det roerne som fisker. Vi som har fisket en stund kan jo selv bestemme fargen på wobbleren og lignende, men jeg tror nok de fleste gjør lurt i å høre på de lokale, sier Jebsen.

Den 73-årige fiskeren sier han ikke kunne fisket i Namsen uten roerne og deres lange erf#229.

– Du merker godt hvem som har interesse for fisket, hvem som vil ta storlaks, sier Jebsen.

– Jeg erkjenner det; når du reiser hit de første fjorten dagene i juni, så reiser du hit for å ta en storlaks. En på ti pluss.

 

En av de beste. Den lave kveldssolen speiler seg i vannet idet tre båter beveger seg sakte nedover elven ved laksevaldet Krukårn. Roerne holder båtene i strømmen, fiskerne sjekker med jevne mellomrom stengene i akterenden.

En fjerde båt bryter bevegelsesmønsteret ute på vannveien. Jo Birger Furulund fossror tvers over elven, i et tempo som tilsier at strømmen ikke gir ham nevneverdige problemer. Han er sent ute til avtalen med Heinz Hahn (78), som han har rodd på de siste 23 årene.

– Typisk tysker, vet du. Punktlig. Og så har han fisket her i sikkert 50 år, sier Furulund, mens han fortøyer båten og skuer utover overflaten.

Furulund er selv en erfaren fisker og storviltjeger, og skal ha felt nærmere 500 dyr.

– Rekordåret mitt var i 1992, da jeg rodde på 286 kilo laks. Sankthansaften det året tok jeg og Hahn en på femten kilo. Jeg hadde jo fått krøkk i siden om jeg hadde fått en sånn sværing nå.

På vei ned mot bredden kommer Hahn: i cap, de obligatoriske gummistøvlene – og fiskevest dekorert med tøymerker og pins. De småpludrer om en laks de hadde på kroken dagen før, men som kom seg unna.

Hahn ruller en rullings, bukserer seg opp i båten og synker ned i sin faste stol – et skinnovertrukket plastsete med ryggstø. Han fester fiskestengene, de samme han har brukt siden sekstitallet, og er klar for den forestående firetimersøkten.

– Hvor lenge har du fisket i Namsen nå? 50 år? spør Furulund.

– Nein, vierundvierzig Jahre, korrigerer Hahn.
 


Lite småprat. Kveldens siste økt er nylig avsluttet.

Sammen med tre kollegaer har Ayna Heilong (20) rodd en russisk delegasjon fire timer på Namsen. Økten resulterte i en laks på fire kilo, men lite småprat.

– Han snakket jo ikke et ord engelsk. Men han hadde med seg en radio, som han skrudde på midtveis utpå, sier hun.

– Så... det var jo koselig.

Heilong er et sjeldent syn i det mannsdominerte roermiljøet: Hun er ung og en av to kvinner som tar årene fatt for å oppfylle laksedrømmene til tilreisende fiskere.

– Dette er fjerde sesongen jeg ror gjester. Før det rodde jeg mest på venner og kjente. For å få det inn, kan du si.

Heilong ser dermed ut til å oppfylle roerlegende Arne Eidesmos kriterier til punkt og prikke: Hun studerer friluftsliv, har gått Grong videregåendes sportsfiskelandslinje, har kjennskap til elven og god fysikk – selv om det er blitt satt spørsmålstegn ved sistnevnte.

– Enkelte lurer nok på om vi får det til. De tenker at vi ikke har muskler, mer fiskeboller. Men så gjennomfører vi fire- og åttetimersøkter uten å bli dødsslitne, hvor vi kanskje får fisk, også. Da merker du jo at folk forandrer holdning. De blir nesten ekstra fornøyde.

 

Hvem fisker? På disken i resepsjonen på Overhalla Hotel, ligger lakseloggen – hotellets til enhver tid mest leste publikasjon. Her loggfører fiskerne nøyaktige data over laks som tas: Tyngde, ved hvilket vald den ble tatt, lufttemperatur, vanntemperatur, redskap – og hvem som rodde båten. Denne noteringen understreker det evig aktuelle spørsmålet omkring laksefisket på Namsen: Hvem er det som egentlig fisker?

– Nå skal jeg passe meg litt, men jeg holder en knapp på at det er roerne som gjør grovjobben, sier Olav Lian, og legger en porsjonspris under snusleppen.

Lian er grunneier med laksevald ved Bjøra, en av sideelvene til Namsen. Han deler laksetiden mellom å ro for andre og å fiske selv.

– Noen har fisket her i ti år, så de kan jo si at de er kjent på valdet. Men i løpet av to sesonger har en roer rodd mer på elven enn fiskeren har fisket i den på ti år, sier han, og forteller om Namsens dynamikk; om hvordan den forandrer seg etter vannstandene, hvordan kulpene og steinene trer frem når det er lite vann i elven, og hvor forskjellig det er når vannstanden er to meter høyere.

– Laksen har sine veier på forskjellige vannstander. Det er fiskeren som får fisken ..., sier Lian og drar på det.

– ... men de har jo ikke rodd båten selv.

 

Videoer fra D2