De e hjortejakt og det e eit fole styr.
Ja då dette der både hesta,
grisa, saude og kyr.
25 liter brennevin på fire mann,
de e hjortejakt, og de e nåke dei kan.
Fra «Hjortejakt», Vassendgutane

Gjærende kumøkk, brunstig urin og blodstenkte kadavre: Sarte sjeler legger sjelden høstferien til Byrkjelo. Eimen er en pikant påminnelse om livets skjeve gang. Hastig unnfangelse, tøylesløse drifter og brutal sorti. Et passende bakteppe for hjortejakten – kraftprøven som herder gutter til menn og forvandler kvinner til nyfrelste drapsmaskiner.

Blant dem Ingvild Ulvik (35), tannlege, tobarnsmor og tungt bevæpnet medlem i jaktlaget Gasellene.

– Da jeg ble mor, fryktet jeg at hjortejakten skulle oppleves annerledes. Bli litt for brutal. Men jeg er akkurat like giret. Jeg skyter så sant jeg får sjansen.

Helt vilt. Aldri har mer storvilt ruslet rundt i norske skoger, aldri har de levd farligere.

Denne høsten kjemper 100.000 storviltjegere om å komme på skuddhold av en halv million rådyr, hjort og elg. Solid rekord alt sammen – men den virkelige bomben sprang ifjor. Da kruttrøyken la seg etter endt jakt, lå for første gang flere hjort enn elg igjen på slagmarken. Skogens suverene konge var tvunget til å abdisere, etter at hjorten hadde tredoblet bestanden på få år.

Nå har norske jegere virkelig fått noe å bryne seg på.

Rådyr hjort. Skjøre antroposofer og rabiate vikinger deler sjelden tankegods, men når det kommer til hjorten er de skjønt enige: Den firbente er knapt til å bli klok på. Sjefantroposof Rudolf Steiner hevdet hardnakket at kronhjortens blære er en tro kopi av kosmos. Vikingene mente geviret var en åndelig antenne for direkte kontakt med gudene. Siden har hypen avtatt noe, men smygjakt på de aller største trofébukkene holder like fullt stand som den mest eksklusive jakten i norsk utmark. Det er dårlig nytt for den eneste arten i norsk natur som vokser like raskt som hjorten: kvinnelige jegere.

Da damen dro. Damene i Åsane skytterlag slet med å komme på skuddhold. Årsaken til at storviltet unnslapp var hverken laber innsats eller ustø skyting.

– Det hjelper fint lite at jenter synes storviltjakt er superspennende, når mannlige jaktlag ikke vil ha dem med, sier Jertrud Eikås Eide.

Sommeren 2005 fant hun løsningen som siden har dannet skole: I brevs form inviterte hun alle lokale kvinnelige skyttere med på hjortejakt. Kort etter inntok jaktlaget Gasellene vestlandsbygda Byrkjelo med svært alvorlige hensikter. Fem tungt væpnede damer som i seg selv var et langt sjeldnere syn enn hjorten de jaktet på.

– De første døgnene skjedde det lite, minnes Ingvild Ulvik:

– Men da jeg ålet meg opp mot posten den tredje morgenen, hadde flere dyr blitt sett litt lenger oppe på jordet.

Ved en lav steinmur trakk hun pusten. Løftet hodet ulidelig sakte over kanten. Munn og øyne knapt åpne. 50 meter unna beitet tre-fire hjort i skumringen. Så forsvant dyrene bak en busk.

– Helt perfekt. Helt uforstyrret kunne jeg tenke gjennom alle forholdsregler vi hadde lært på jegerkurset. Da en velvoksen kolle dristet seg ut i åpent lende igjen, lå Ulvik klar med fingeren på avtrekkeren.

– En hjort kan visstnok løpe ganske langt med en kule i kroppen. Denne falt bare rett ned. Så ble den liggende helt stille.

Ulvik også. Med adrenalinet skyllende gjennom kroppen klarte hun ikke å stable seg på bena. Etter gjentatte forsøk klarte resten av jaktlaget til slutt å tyde den innette hviskingen på radioen: «Eg har skutt en hjort!»

Nå er hjortejeger Ulvik og resten av gasellene tilbake i Byrkjelo. I lommene ligger fire ferske fellingstillatelser. Men denne gang er det kvinnelige jaktlaget ikke lenger en severdighet.

Kvinnelig kule. Hver tiende nordmann håndterer jevnlig et gevær. Knapt noe land har en større andel jegere. Men hos den kvinnelige halvdelen av befolkningen har det vært langt mellom tomhylsene. Nå roper Norges jeger- og fiskeforbund (NJFF) varsko for det største trendskiftet siden kruttet.

– Jentene kommer som en kule, sier informasjonssjef Espen Farstad.

Gjennom storsatsingen «Opptur – jenter, jakt og fiske» arrangerer NJFF drøyt 200 årlige aktiviteter myntet på kvinnelige medlemmer. For som Farstad sier:

– Jakt er årsaken til at vi i det hele tatt befolket dette landet. Viltet har mettet oss i 10.000 år. Da bør vi forhindre at jakten utvikler seg til sosial utmarksgolf for finanseliten.

NJFF er godt på vei. Siden årtusenskiftet har antall jaktende kvinner doblet seg. Hver fjerde nye jeger er av hunkjønn. Men fortsatt gjenstår storviltjakten. Utmarkens indrefilet er en like urokkelig mannsbastion som alltid.

– Tradisjoner er vanskelig å endre på, og norske menn har jaktet uavbrutt siden siste istid, sier Farstad:

– Organisering av jaktlag, kunnskap om viltets trekkruter og kjennskap til lokale jaktposter er informasjon som gjerne går i arv fra far til sønn.

– Det er fortsatt få jenter som får rifle i konfirmasjonspresang?

– Akkurat det kan kanskje være et godt tips.

Alternativet er å ta saken i egne hender.

Øyne i nakken. Klokken er ennå ikke passert 04.30, men Jertrud Eikås Eide er forlengst ferdig sminket. Kinnben, hake og panne er holdt i grønt og grått, øredobbene kamuflert i netting. Ganglaget og bekledningen nesten lydløs. Ingen detalj er for liten når mørkets firbente fyrste skal utfordres. Mens 60.000 elgjegere i disse dager stabber bredbente og brautende ut til bålkos og matauk i grøftekanten, må hjortejegeren underkaste seg spilleregler på grensen til askese. Mens elgen har dominert norske bygder, middagsbord og ekteskap siden norrøn tid, har hjorten kommet som en kule de siste 30 årene. Jertrud Eikås Eide gir nykommeren en varm velkomst.

– Jeg kommer aldri til å glemme den første hjorten. For et kick!

En søvnløs natt for to år siden tumlet hun alene ut i grålysningen. Fant posten og duppet av flere ganger. Så ruslet tre–fire dyr ut på en myr 70 meter foran henne.

– Jeg kunne sikkert skutt bukken også, den ble bare stående og virre da skuddet gikk. Men da jeg så kollen falle om kull, ble jeg bare så ekstremt glad. Jeg hoppet og danset over myren mens jeg veivet med geværet og jublet vilt.

Nå huser bekmørket over Byrkjelo nye dyr, nye drømmer. På vei til posten høyt oppe i en li må Eikås Eide ha hjelp av en lyssvak lommelykt. Hjorten holder seg med en kronglete hjemmebane.

– Se! Dyr!

Det svake lyset reflekteres i to hvite prikker. Så to til. Hjorteøyne. Sannsynligvis en kolle med kalv. På vei til fjells etter å ha vært i dalen for å gjøre seg fete. Med grålysningen en knapp time unna er fortsatt beiting i dalbunnen russisk rulett for ettertraktet storvilt. For jegerne haster det nå med å snike seg i skjul før hjorten for alvor slår på radaren.

Litt lengre ned i lien er barneskolelærer Hilde Sørgard Skjold (49) forlengst på plass.

Bill. mrk: hjort. – På skytebanen slenger mannlige jegere i vei kun de skuddene de trenger for å bestå storviltprøven, deretter ser vi dem aldri. Jenter blir værende og terpe detaljer, sier Sørgard Skjold:

– Det er min tur til å felle hjort denne gang. Jeg kjenner det på meg.

Knut Ove Førde (46) nikker anerkjennende. Nordfjordingen har 236 hjorteliv på samvittigheten. Nå vil han dele godene. Gjennom selskapet Breim Jakt, Fiske og Friluftsliv selger han 45 fellingstillatelser årlig. Jaktterrenget på 20.000 mål er blant landets ypperste. Kvinnelige jegere prioriteres.

– En kamerat hevder at tilbudet er tidenes kontaktannonse, men jeg er faktisk overbevist: Alle tjener på å få flere jenter på hjortejakt.

– Fordi?

– Kvinner treffer ofte bedre enn menn på skytebanen. I skogen er de tålmodige og utholdende. Dessuten evner de å glede seg over naturopplevelser, og har gjerne mer fokus på jaktfellesskap og mindre på felling.

Mon det. Fremme på posten et par kilometer utenfor Byrkjelo enser Hilde Sørgaard Skjold knapt nok jaktfølget. Bak buskene 150 meter unna beiter en hjortekolle. En halvtime går. Så enda en. Til slutt tripper kollen tilbake i skogen nøyaktig samme vei som den kom.

– At det går an, freser Sørgaard Skjold.

Vil hjorten virkelig heller ende som lokal kjøttdeig?

Bygdedyret. Nær 18 hundre tonn hjort slepes årlig ut av norske skoger. Kjøttverdien alene anslås til 200 millioner kroner ved salg. Men ytterst få kilo når kassaapparatene: Brorparten av viltkjøttet går med til å smøre Bygde-Norges bytteøkonomi. Godbitenes skjebne får slakter og muntrasjonsråd Arne Johan Vereide til å fortvile.

– Altså... det finnes ikke et dyr i norsk fauna som er i nærheten av hjorten. Viltsmaken er helt eksepsjonell. Kjøttet mørt, fettfritt og velsmakende, en unik råvare. Og likevel får jeg hver høst beskjed om å kverne opp hele dyr til kjøttdeig. Se det for deg! Indrefilet, ytrefilet og resten av godbitene – hakket opp og stekt ihjel som kjøttdeig!

I medfølelse med de tilreisende gasellene har han nå tatt geværet i egne hender. Resultatløs posteringsjakt morgen og kveld har fått veiviser Knut Førde til å trekke et velbrukt ess ut av ermet: drivjakt. Enkelt beskrevet dreier det seg om å gå manngard for å skremme hjorten i retning utposterte jegere. Ikke så helt ulikt elgjakt.

– Ha! Elgen er jo rene husdyret. En stor, treg blink blottet for fantasi, freser slakter Vereide.

Så mykner blikket.

– Hjorten er ekstrem. Den sanser hver bevegelse, skvetter for den minste lyd og tar seg frem uansett hindring. Se dere rundt, dette er jo jaktterreng for markmus og lemmen!

På hjortebane. Ferske hjortespor tråkket tett som hagl. Naturens mosaikk kilt inn mellom steinblokker og røtter. Så er det fortsatt håp. En kilometer ut i dalen er tre innbitte gaseller gått i ett med terrenget. Selv om en hjort skulle bli skremt opp i de kvinnelige jegernes retning, må de sitte urørlige.

– Et blunk med øyenvippen, og hjorten ser dere. Vent til dyret løper bak en stein eller i et søkk før dere hever geværet, instruerer Knut Førde.

Først når hjorten dukker frem igjen i åpent terreng, er det jegerens tur til å gripe regien. Med et brøl.

Lyden får hjorten til å bråstanse. Da trekker dere av.

Så er drevet i gang. Radiosamband for å holde manngarden samlet. Oransje signalvester for å gi en illusjon av trygghet. Hender til å gå med. På alle fire, tidvis på to, beveger driverne seg gjennom terrenget. Sviende brennesler og såpeglatte rotvelt avleder tankene fra skvetne jegere og skarpe våpen et sted der fremme. Hele tiden skimtes avtrykket av hjorteklauver. Tett som hagl viser de vei gjennom blokkura. Men så:

– Hallooo! Over her!

En kamuflert kvinnehånd vinker i lyngen, et sukk går gjennom skogen. Drevet er over.

Null dyr. Søren òg. Hvor i all verden har skogens skybert stukket seg vekk?

Bomtur. Et drønn runger mellom breer og fjell. Var det Jostedalsbreen som kalvet? Gikk startskuddet for nye runder med Byrkjelo Games? Smalt champagnen for nok en vannkraftutbygging? På vei hjem etter helgens siste bomtur vet fem skuffede damer mye bedre: hjort. Felt utenfor deres jaktmarker et sted høyt oppe i motsatt side av dalen.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Nå kan gasellene ihvertfall vende hjem til sønner og ektemenn med Jertrud Eikås Eides ord i behold:

– Helt utrolig! Så ekstremt mange spor, men dyrene er rett og slett ikke å finne.

– I så fall ville dere felt dem?

Grågrønn kamuflasje sprekker i et varmt smil:

– Ja.


Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Flere artikler