De to sunnmøringene hadde benket seg til i gymsalen på Etterstad i Oslo. Dommerpanelet var på plass. Det samme var konkurrenter fra hele landet. Det var oktober, 2006.

Ett år var gått siden de ansatte ved spekematfabrikken Spis på Stranda hadde fått beskjeden om at det ikke lenger var behov for dem. Nå hadde de 20 gjenværende fabrikkarbeiderne tømt sparekontoen for å satse på eget fag.

Ville dommerne gi spekematbedriften Tind den nødvendige støtten?

Ny tid. Fra fabrikkvinduet på Stranda kan man skimte Storfjorden og høyreiste, snødekte fjelltinder. Produksjonsansvarlig Gisle Teigen har kun blikk for den neste ladningen han er i ferd med å velte over i den sølvblanke industrikvernen.

Storfe- og svinekjøtt iblandet malt spekk og en hemmelig miks av salt, pepper, urter og startkulturer går en iherdig runddans i maskinen.

– Vi har jo lekt oss litt, men vi er kanskje ikke de mest kreative, sier Teigen beskjedent.

Da Tind deltok i sitt første NM i Kjøttprodukter, kunne ikke dommerne vært mer uenige i det.

De tildelte den nyetablerte spekematbedriften gull og sølvmedaljer i samtlige tolv kategorier. Kjøttproduktene var ennå ikke å få andre steder enn i noen få lokale matbutikker. Likevel stakk den ferske spekematprodusenten til slutt av med kveldens gjeveste pris: Norgesmester i klassen for spesialprodukter.


Familie og arv. Tind er historien om familien Ringstad, og nok stahet til å bygge opp landets aller største spekematfabrikk. Etter to generasjoner og nærmere 100 år med vekst, ble Ringstad Pølsefabrikk solgt ut av familien. Nye 30 år med skiftende eiere, nedbemanninger, omstruktureringer førte til slutt til den dramatiske beskjeden 31. mai 2005:

– Jeg husker det som om det skulle vært igår. Spiskonsernet besluttet at de skulle legge ned fabrikken, sier Rune Lødøen, den gang nestkommanderende på fabrikken, i dag Tind-sjef.

– Vi sutret i to dager, så begynte vi å tenke på hvordan vi kunne redde bedriften.

Innen høsten farget fjellsidene ned mot Stranda i rødt, hadde de ansatte samlet sammen 300.000 kroner, og startet sitt eget selskap.

Tanken var å produsere spekemat etter eget hjerte, uten å tenke lavest mulig pris. Inspirasjonen var en bærepose full av det beste Norge og Sør-Europa hadde å by på av spekemat. Innsatsen var eget fag og mye fantasi.

– Vi måtte sparke folk litt, sier Lødøen og humrer.

Lam fra fjellbeite, griser fra Jæren, fennikel, rosmarin, karve og marinering. Avlagte akevittønner som spon til røyking. Skinker fikk henge for tørt, for fuktig, for kort og for lenge. Etter ni måneder satt Stranda-gjengen igjen med 18 produkter de selv var stolte av. Med hjelp av tre toppkokker fra Oslo ble utvalget redusert til seks.

Nå hadde norske spekepølsetradisjoner fått smak av Sør-Europa. Lammelårene var speket og marinert, slik at kjøttet smeltet som smør i munnen, og skinkene var passe søte, uten alt saltet som ellers ødelegger så altfor mange norske spekeskinker.

I dag har tilsammen 900 dagligvarebutikker tatt produktene inn i hyllene sine. Produksjonen av Tind-produkter har økt med 20 tonn hvert eneste år. I år er håpet å få solgt unna 70 tonn spekemat.


En hjelpende hånd. – Kome da! Kome da!

Ingvild Nystad står med brede ben og skjeve hofter. Sauene vil ha kraftfôret hun har i bøtten under armen, og er bare et par puff fra å dytte henne overende. Jordene er så bratte at mannen bruker piggsko når han slår gresset. Nede i dalbunnen står frukttrærne i blomst, og solen lyser opp det blågrønne isbrevannet i fjorden.

Ingvild Nystad og ektemannen Martin er blant de siste småbrukerne i fjellskrenten i Norddal på Sunnmøre som fortsatt holder fast på drømmen om et fjellgårdsliv. Selv om gårdsdriften med 50 vinterfôrede sauer i beste fall går i null.

– Alt dette, det er jo ikke noe vi lever av. Vi får det så vidt til å gå rundt. Men nå får vi litt mer for kjøttet, og det hjelper, sier Ingvild Nystad.

Hun er en av 14 Tind-bønder. De har alle beitemark i området som har fått verdensarvstatus av Unesco, og avtale om å selge alt de kan av lammekjøtt til nisjematprodusenten.


Testing, testing. – Jeg har det i hendene, sier Jan Pedersen, og viser hvordan han kjenner når en skinke er ferdig modnet.

Han har vært med siden før Tinds tid, og bruker egen erfaring og fagkunnskap for å sikre at produktene får modne i riktig fuktighet og tilstrekkelig lang tid. Arbeidsplassen hans lukter stramt av speket lammekjøtt. Røyklukten fra røykeovnen i naborommet setter en ekstra spiss.

– Før var det hvor mange kilo per time, og hvor mange pølser per uke vi kunne produsere. Nå er det andre ting som gjelder, sier han.

– Smak, kvalitet, finne frem til nye produkter. Folk er blitt stolte av det de driver med, selv om de ikke sier det, sier Pedersen.

Bak ham henger marinerte lammelår sortert etter opprinnelsesgård, og merket med dato for slakting og produksjon. I løpet av hengingen har hele 40 prosent av vekten forsvunnet. Nå er de klare for vakuumering, og snart skal små brosjyrer om verdensarvområdet og bonden som er ansvarlig for akkurat dette lammet, knyttes på for hånd.

Slik produksjon koster. Så mye at Tind ennå kan se langt etter fete overskudd, og fortsatt klamrer seg til en økonomisk redningsplanke som er å leieprodusere spekemat for andre.


Revansj. Denne høsten håper Tind å reise kjerringa når kjøttbransjen igjen møtes til dyst. Det er fire år siden debutkvelden, da outsideren gjorde rent bord. For to år siden ble det fire medaljer, noe Bjørn Ringstad – tredje generasjon Ringstad, i dag styreformann på heltid i Tind – forklarer som en teknisk glipp:

– Vi hadde ikke fått med oss at produktene ble målt opp mot produktbeskrivelsen, og hadde ikke gjort en god nok jobb.

I år stiller de med sitt nyeste produkt, en spekeskinke som kan måle krefter mot den berømte fetteren i Parma. Med lagring i 18 måneder har utviklingen vært tidkrevende. Foreløpig er ikke produksjonen større enn at restaurantmarkedet kan mettes.

Etter fire år er Tind fortsatt ikke lønnsom butikk, men for sunnmøringene er pengene ikke alt.

– Akkurat nå er det artigste at vi har klart å skape kvalitetsprodukter med tradisjoner og røtter, sier Bjørn Ringstad.

– Så får pengene heller komme senere.

Flere artikler