Det er noe med lukten. En blanding av tjære og peis. Lukten av varme markastuer.

I den fine foajeen i Grefsenkollen restaurant henger to store fotografier i svart-hvitt. Begge viser staben i trappen utenfor. Men det ene er fra 2011, det andre er tatt like etter at sportsstuen åpnet i 1927.


Dunkelt. Spisesalen er romslig og høy under taket. Svarte vegger, svarte dekketallerkener og svart januarkveld gir et dunkelt inntrykk. Det åpne kjøkkenet lyser opp.

Men utsikten! Det blinkende lyshavet fra hovedstaden ligger langt der nede og fungerer minst like bra som kostbar kunst.

På bordet kom en kaffekopp med blomkålsuppe, fyldig og god, med mykt kamskjell og smak av trøffel.

Servitøren presenterte menyen, som kan fås som åtte, fem eller tre retter. Salt skulle ønske det ikke var nødvendig å spørre for å få vite hva det koster. For det gjør det. Fra 1050 kroner for åtte retter til 495 kroner for tre.


Ta en potet. Kveldens åtteretter begynte med foie gras, med små salatblader og søte, syltede frukter med et overraskende hint av anis. Vinmenyens søte Gewürztraminer fra Domaine Ostertag passet perfekt til den fete gåseleveren.

Andre rett var noe så hverdagslig som stekt potet. Med smak av trøffel og dekket med en potetkrem, sprø potetchips og små biter sylteagurk, ble det luksuriøst.

– Morsomt at poteten kan bære en hel rett. Nydelig, mente Pepper.

Lettrøkt sei var langtidsbakt og flaket seg perfekt. Hollandaisesaus og artisjokk-krem konkurrerte kanskje litt om oppmerksomheten. En Chardonnay fra Hautes-Côtes-de-Beaune med frisk syre sto godt til smørsausen.


Tradisjon. Menyen har mange tradisjonelle ingredienser, i en litt moderne innpakning. Det kler det historiske stedet. Svinekjake, for eksempel. Salt fikk først ikke med seg hvordan den var tilberedt og spurte en av servitørene. Hun sjekket på kjøkkenet.

– Den er braisert, hørte de kokken si.

– Hva er det? repliserte servitøren.

Braisert betyr kokt over lang tid. På et så ambisiøst sted burde vel servitøren vite det. Svinekjaken var uansett veldig smakfull. Vaktelegg rundet fint av den kraftige maken, mens sennepskrem ga en deilig spiss. Mellom rettene fikk de en liten flaske med frisk, oransje hjemmelaget brus, gjort på det ikke veldig kjente bæret tindved. Et tykt stykke andebryst var imponerende mørt. Bitter endive sto godt til den søte honningglacen. Men etter flere ganske tunge retter ble det for mye med potetterrin til.

– Det er perfekt håndverk og gode smaker hele veien. Men det er noe med sammensetningen som ikke fungerer helt, syntes Pepper.

På Grefsenkollen får man lite annet for 1050 kroner enn de åtte rettene. En appetittvekker og en hvilerett var det eneste som kom i tillegg. Likevel ble Salt nesten ubehagelig mett her.


Vasketid. Salt kjente plutselig en kraftig såpelukt. Inne på det åpne kjøkkenet ble gulvet svabret grundig. Salt og Pepper hadde ennå ikke fått dessertene.

Den første var frisk: sprø, søt marengs formet som pommes frites, med skum av limonade og hylleblomstsorbet. Lekkert og originalt, syntes Salt.

Pisket rømme servert med blåbæris og mørk sjokoladekrem var en tyngre avslutning.

I baren sto servitørene og småpratet med ryggen til. Pepper vinket for å få regningen på 4000 kroner. Nivået er høyt, men Salt og Pepper ble ikke slått i bakken av helhetsinntrykket på toppen av Grefsenkollen.

Flere artikler