• Tweet

I sommerferien er det ikke oppstemte nordmenn, kledd for konsert eller kick-off, som svirrer rundt i Operaens foajé. Utenlandske turister, kledd for kald norsk sommer, tar over. Det var mange allværsjakker og guidebøker å se da Salt og Pepper fulgte strømmen over gangbroen fra Oslo S til den hvite, vakre bygningen.

– Der er hun programlederen fra NRK. I dunjakke! sa Pepper mens de speidet etter betjeningen, som ikke så ut til å legge merke til at Salt og Pepper stod og ventet. Utenfor gjorde NRK klar til opptak av kveldens «Sommeråpent» på Operataket.


Goldt. Bjørn Tore Furset, som driver blant annet Ekebergrestauranten, Havsmak og Grilleriet, står bak begge serveringsstedene i Operaen: Sanguine Brasserie og den «finere» restauranten, Argent, som holder sommerstengt.

Utsikten fra Sanguine Brasserie er storslått, om man snur på hodet. Fjorden ligger rett utenfor på én side, bølgeveggen i eik inne i foajéen ruver på den andre siden. Likevel følte Salt og Pepper seg en smule utilpass. Det er gjort lite for å gjøre brasserie-delen av foajeen intim, og hvite metallstoler og hvite duker mot hvit marmor gjør inntrykket ganske kjølig.

Sanguine tilbyr en «Sesongens meny» til 435 kroner for tre retter eller 350 for to, men Salt og Pepper ville plukke fra den ganske begrensede à-la-carte-menyen.

Pastrami er en New York-spesialitet, som regel av oksekjøtt, lagt i saltlake, tørket, krydret og røkt. Sanguine byr på «pastramigravet laks» til 158 kroner, som Salt ville prøve. Tynne lakseskiver hadde et tykt krydderlag i kantene, som mest smakte pepper.

- Dette har ikke mye med pastrami å gjøre. Og godt er det ikke, sa Salt. Laksen kom med litt kald spinatkrem, eplebiter og pepperrot, som ikke klarte å konkurrere med peppersmaken.

Pepper prøvde anderillette, som vanligvis er revet andekjøtt i en posteivariant. Her var kjøttet tørt, og den bakte skiven med Chèvre var kjøleskapskald.

– Min far, som sitter i regjeringen, begynte en mann på langbordet bak dem å fortelle på engelsk med tysk aksent.

Rått. Kremet fiskesuppe virket passende når de satt nede ved sjøen, og Pepper fikk en stor bolle med reker, kamskjell og et raust stykke ørret tronende på toppen. Den kunne gjerne ha vært litt mindre stekt. Suppen hadde god smak, men virket ikke som den var tilberedt med kjærlighet. Store, tykke biter av rotgrønnsaker var i overkant «al dente» . Servitøren hadde glemt brød, og beklaget forsiktig. Brødet hun kom med var tørt.

– Det virker som om det går litt fort og enkelt for seg på kjøkkenet her, synes Salt.

Det hadde gått fort med Salts Stange-kylling også, som delvis var rå.

– Rart at kokkene ikke har sett det, fileten er jo skåret i skiver, sa Salt. Den gjennomstekte delen av kyllingen smakte godt sammen med Pommes Anna, en rødvinssaus med honning og ingefær, syrlig løkkompott og bakt fennikel, som også var lite stekt.

Til dessert valgte Salt sommerlig rabarbraclafoutis med en frisk, elegant rømmesorbet. Clafoutis, en pannekakelignende kake, smakte godt, men rabarbra var det lite av i den, og rabarbrakompotten smakte mest jordbær.

Peppers ostetallerken inneholdt deilig fruktbrød, tre varianter god marmelade og tre typer ost- en bit blåmuggost, litt Taleggio og Jarlsberg.

– Det er litt kjedelig å få det samme på restaurant som jeg har i matpakken. Men for turistene her er det sikkert stas, sa Pepper.

1650 kroner føltes mye for en treretters middag av middels kvalitet, pluss seks glass vin og kaffe. Det blir feil å si at ambisjonsnivået burde senkes. Kanskje det er så enkelt som at prestasjonsnivået må opp.

Flere artikler