Han er på besøk hos en underleverandør, en marmorworkshop, utenfor Jaipur i India. På uteplassen hamrer arbeiderne på store blokker så steinen spretter. Bak den eneste maskinen står en kar med et lilla skjerf som beskyttelse foran ansiktet. Ledningene er stukket rett inn i uttaket - uten støpsel. På gulvet sitter en gutt og pusser på lysestaker som snart skal sendes til noen av verdens mest anerkjente varehus og designbutikker.

- Det er mange som mener at jeg er modig - at bærekraftig design er et høyrisikoprosjekt. Men for meg handler det egentlig ikke om å tjene penger. Dette er noe vi som nasjon må gjøre for oss selv. Vi trenger ikke veldedighet. Vi trenger kunnskap, sier Kasliwal.

Han snur seg mot Deependra Singh, som eier workshopen.

- Han der er ... mindreårig. Ikke sant? sier han og nikker mot gutten som pusser.

Singh smiler.

- Det er vanskelig å finne dyktige folk, og han vil arbeide. Han får bare de enkleste oppgavene.

- Det er ikke bra nok, sier Kasliwal og går mot Niranjan, som gutten heter.

- Jeg vil ikke se ham her igjen.

Bærekraftig design. Da møbelmessen ble arrangert i Milano for tre uker siden, var temaet for utstillerne i Salone Satellite «Go Green». I Finland har den legendariske møbelprodusenten Artek introdusert 2nd Cycle som en del av sin miljøstrategi, hvor de kjøper tilbake sine gamle stoler, fikser de som er blitt ødelagt, og selger dem på nytt. Iittala har lansert slagordet «against throw away-ism». Og på World Design Conferance i San Fransisco ifjor var det én ting alle designerne snakket om: «Do good. Go green. Be ethical.»

Her hjemme har de fleste norske møbelprodusenter de siste årene gjort tiltak for miljøet. Og på designskolene er bærekraft til stede i nesten hvert eneste kurs.

Det er blitt snakket mye om miljø og design. Men noen går enda lenger.

- Bærekraft handler også om bedrifters samfunnsansvar, sier David Carlsson, som står bak Designboost i Malmö - en konferanse om temaet bærekraft.

Han ville sette temaet i et større perspektiv. Og i oktober ifjor var for første gang 100 nordiske og internasjonale designere, arkitekter og forelesere samlet på Designboost.

- Det handler om transparens - at du skal kunne følge et produkts historie og se at verken miljø eller mennesker blir skadet på veien.

En av deltagerne på konferansen var danske Mater. De uttalte at bærekraftig design ikke er en trend, men noe som er kommet for å bli - det er uunngåelig.

Tre måneder senere lanserte de sin første kolleksjon designobjekter til hjemmet på messen Maison de Objets i Paris. Slagordet var «The sustainable home accessories brand».

Siste tilskudd i Mater-stallen er Alfredo Häberli. Han har designet denne kleshengeren. (Foto: Kimm Saatvedt).

Visjonæren. - Business og samfunnsansvar går hånd i hånd. Vi er først i verden med det vi gjør. Vi så at det fantes et hull i markedet. Danske Noir laget bærekraftige designerklær, men ingen laget bærekraftige designobjekter til hjemmet.

Henrik Marstrand (38) lener seg tilbake i stolen på kontoret i København. Etter jobb som forretningsutvikler og leder i blant andre Kraft Foods, Diageo og norske Arcus ville han starte noe selv, og for snart to år siden fikk han ideen: Å koble etisk, bærekraftig og sosialt ansvarlig produksjon med skikkelig gode designere.

Marstrand brukte ett år og egne penger på å reise verden rundt og finne fabrikker. Han kontaktet konsulentfirmaet Oeo som hentet inn danske og internasjonale designere. En kolleksjon på 30 produkter ble lansert, og i januar fikk Mater Wallpapers pris for «Best Debut Design Brand 2007». I dag selges produktene blant annet på Le Bon Marché i Paris og ABC Home i New York. Mater har nettopp signert kontrakt med en av Amerikas største interiøragenter, de har fått med seg toppdesigneren Alfredo Häberli på laget. Og flere banker på døren.

- Fem måneder etter starten er vi allerede i en posisjon hvor noen av verdens mest kjente designere vil samarbeide med oss, sier Marstrand.

- Og jeg bruker designernes navn for alt det er verdt.

Luksus og etikk. Den amerikanske designeren Todd Bracher har vært med fra starten. Etter å ha arbeidet for blant andre Zanotta, Fritz Hansen og vært seniordesigner hos britiske Tom Dixon, kjente han fabrikkeieren Ayush Kasliwal i Jaipur.

Mater sendte ham avgårde og etter to uker med de lokale håndverkerne kom han hjem med en rekke prototyper i tre og marmor.

- Jeg skjønte fra starten av at Mater ville bli det første firmaet som klarte å gjøre alt riktig i forhold til økobevegelsen i min bransje, sier Bracher.

- Vi har sett mange økoprodukter det siste året, men som designer av luksusobjekter opplevde jeg at de var 'hippieprodukter'. Økologiske, ja, men ikke noe mer. There was no sex ... no desire. Det var heller ingen som snakket om økologi og etikk. Mater har skjønt at begge er viktige for å skape gode produkter.

Fordi Mater fortsatt er et lite merke, kan de ta risker. Jeg har fått mye frihet, noe de fleste oppdragsgivere ikke tør å gi en designer, sier Todd Bracher. (Foto: Simon Skreddernes).

Hollywood-omvisning. I Kina fant Marstrand et hyggelig taiwanesisk par som eide en porselensfabrikk. De skrev under kontrakten. Så lå plutselig en melding på Maters hjemmeside:

November 2007: Rett etter at vi evaluerte porselensfabrikken i Kina, skjedde det beklagelige at de to eierne forsvant. Ifølge det lokale politiet er de enten blitt kidnappet eller likvidert.

- Jeg fikk en telefon fra vår representant i Kina som fortalte at vi hadde et 'etisk dilemma'. Rundt fabrikken sto 100 politimenn med maskingevær, som skulle forhindre arbeiderne fra å stjele, sier Marstrand.

- Jeg måtte jo bare si: Finn en annen fabrikk. Dessverre har vi aldri fått vite hva som skjedde med eierne.

Han rister på hodet.

- Kina er det vanskeligste landet å produsere i. De driver med Hollywood-omvisninger og skryter av at de er blitt 'Wallmart-sertifisert'. Det betyr at de har et medisinskap, en brannslukker og noen tapebiter på gulvet som viser hvor maskinene skal stå. Men hva med alt det andre - lønn, forsikringer, arbeidstider, sikkerhet, barnearbeid?

Marstrand mener at det er det vanskeligste temaet i bransjen.

- Ikea kan si: Vi skal produsere en million tallerkener, men vil ikke ha noe barnearbeid. Problemet er bare at barna i for eksempel Kina bor med foreldrene på fabrikken. Hva skjer når de blir skjøvet ut? De havner på gaten, og må jobbe på en annen fabrikk hvor mindre produsenter ikke kan stille de samme kravene. Jeg vil ha barna i nærheten. Jeg mener at det er bedre at 50 barn arbeider en time om dagen, med veldig enkle oppgaver, enn at et barn arbeider ti timer om dagen.

Samfunnsansvar. I India har Ayush Kasliwal satt grensen for barnearbeid til 18 år. Det synes Marstrand er for strengt. Men det er andre ting som også må på plass for å forandre assosiasjonene rundt «Made in India»: At arbeiderne ikke blir utnyttet. At råvarene blir hentet ut på en miljøvennlig måte. At de danske kontrollørene som besøker fabrikkene klarer å få et riktig bilde av forholdene. Til det får Mater hjelp: Helt fra starten har de vært med på Susbiz - et utviklingsprosjekt som kobler forretningsutvikling og bedriftens samfunnsansvar i India, og finansieres med 60 prosent av direktoratet for utviklingssamarbeid, Danida. Målet er at bedriftene skal inngå dialog.

Hittil har Mater og Ayush Kasliwal deltatt i tre workshops, og diskutert alt fra kontrakter til økosertifisering av treet - som i dag for det meste blir fraktet fra Canada. Og ikke minst: Hvordan Kasliwal skal kunne følge opp sine over hundre «home workers» som har jobbet på den samme måten i generasjoner, over åpen ild, med mat og kjemikalier side om side, med barn som leker mellom verktøyene, eller kanskje deltar i foreldrenes arbeid.

- Det finnes ikke én fabrikk i verden hvor alt er ok, hvis jeg skulle ventet på det, hadde jeg aldri kommet i gang, sier Marstrand.

- Vi krever ikke at alt skal være ok fra start. Men viljen må være der. Så kan vi hjelpe fabrikkeierne å bli bedre underveis.

I fabrikken til Ayush Kasliwal er vernebriller påbudt ved noen maskiner, men arbeiderne er ikke vant til å bruke verneutstyr. (Foto: Kimm Saatvedt).

Tre nivåer. Ylva Lindberg er partner i Sigla, som har spesialisert seg på rådgiving til bedrifter innen samfunnsansvar. Hun mener det finnes tre nivåer av bedriftens samfunnsansvar: De som følger minstekravene. De som vil gi noe tilbake samfunnet og opptre som gode samfunnsborgere. Og de som integrerer samfunnsansvar i bedriften, som en forretningsmulighet.

- På nivå tre handler det om at den daglige driften bidrar positivt - både til samfunnet og til bedriftens bunnlinje. Å følge regler og lover er vel å bra, men det er ikke der den store forskjellen ligger - verken når det gjelder hva som er bra for verden eller lønnsomheten. En bedrift som Mater bør ha som ambisjon å være på nivå tre. Det handler ikke bare om å unngå å gjøre feil, men like mye om at de skal bygge lokal kompetanse, skape arbeidsplasser og bærekraftig vekst. For å lykkes med det må de forstå landet de jobber i, hva utfordringene er og hvordan bedriften påvirkes av disse, sier hun.

Chalta hai. Bak en høy mur utenfor Jaipur ligger fabrikken til Ayush Kasliwal.

Den kan kanskje minne om en vanlig norsk fabrikk - bortsett fra at mange går uten sko og sitter på gulvet og arbeider. På en vegg henger et skilt på hindi: Bruk vernebriller. Under er det bilde av et par skibriller. Det er støvete. Nesten alle går med ansiktsmaske.

- Hvor lenge de har brukt dem? sier Kasliwal og ler.

- Vi har hatt dem en stund, men helt ærlig: De har dem bare på fordi dere er her. Det er ingen her som er vant til å arbeide med maske. De er bare i veien.

Kasliwal startet med én ansatt på foreldrenes terrasse for ni år siden. I dag har han 100 ansatte, og like mange underleverandører og «home workers» som arbeider i tre, metall og marmor fra sine egne hjem. I fabrikken produseres blant annet lamper for en av Englands mest kjente designere - som ikke vil ha navnet på sitt trykk og fortelle at tingene hans blir laget i India.

Kasliwal omsetter for en million dollar i året, Mater står for fem prosent, men er likevel viktige.

- Jeg har drevet med bærekraftig produksjon i bits and pieces over lang tid, men det er først med Mater at jeg har fått strukturen på plass. Jeg bruker dem når jeg snakker med kollegaer og underleverandører. Jeg vil vise at bærekraft kan være et konkurransefortrinn, sier han.

Radheysham Panchal har vært med fra start. På skjortebrystet hans står det AKFD - Ayush Kasliwal Furniture Design.

- Jeg er stolt over å arbeide her, sier han.

- Jobben er variert og det er høy kvalitet på det vi lager. I det siste har vi også fått flere maskiner som gjør alt lettere. Ayush er flink til å forklare hva vi skal gjøre. Han behandler oss med respekt.

Kasliwal tegner og forklarer - bena på en stol som skal til en restaurant i Chicago må bli smalere, lampene skal pusses til de skinner. Når han ikke er fornøyd stopper han opp og skjeller ut arbeiderne på hindi.

- Chalta hai, sier han.

- Det er en holdning: Alt er ok, alt ordner seg ­- og den er overalt i India! Jeg vil at de som arbeider her skal være stolte over jobben sin, men mange er bare interessert i pengene.

Han ler.

- Jeg kan skjelle ut folk når de har gjort feil, men jeg sier aldri: Du er dårlig. Jeg sier: Du har gjort en dårlig jobb. Det er en stor forskjell. I India handler de ansattes forhold til sjefen ofte mer om redsel enn respekt. Når det gjelder meg handler det forhåpentligvis mer om respekt og mindre om redsel. Tror jeg, da ... Eller, jeg vet ikke.

Ayush Kasliwal har fått mye til i sin egen fabrikk, også ansiktsmasker som sjelden er på. Sko kan arbeiderne selv velge om de vil gå i. - De bruker føttene til å holde fast treet når de arbeider, sier han. (Foto: Kimm Saatvedt).

Veldedighet. - Modellen til Ayush Kasliwal er unik i India fordi den forener bedriftens samfunnsansvar med en lang håndverkstradisjon, sier Pranjal Goswami, prosjektkoordinator for Susbiz i India, som mener at indiske bedrifter fortsatt er lite opptatt av samfunnsansvar, men at interessen er økende.

- Den indiske regjering prøver å få inn målemetoder for samfunnsansvar i private bedrifter, men vi er fortsatt veldig i starten. Konseptet blir ofte forvekslet med veldedighet, sier han.

Det er noe Mater ikke vil drive med. I stedet har de fått Todd Bracher til å designe såkalte «limited edition»-objekter som håndlages i Jaipur - og auksjoneres bort og bringer inn penger til nye prosjekter. Den første champagnekjøleren ble solgt for 22.000 danske kroner i London, hvorav 8000 ble igjen etter at utgifter til produksjon, frakt og designerhonorar ble trukket fra. På møbelmessen i Milano var målet å få solgt en marmorkandelaber på 150 kilo til en «Elton John-type» for 100.000 kroner. Pengene skal gå til en soldrevet maskin som skal tørke treet på en mer energivennlig måte i Jaipur.

- Det blir å betrakte som et «lån» hvor fabrikkeieren betaler tilbake på sikt, sier Marstrand.

Alexander Cappelen, professor i etikk ved Norges Handelshøyskole, mener at det er avgjørende at bedriftens engasjement er troverdig og ikke fremstår som en markedsføringsstrategi, hvis vektleggingen på samfunnsansvar skal være vellykket.

- Mater har nettopp denne troverdigheten, ikke minst fordi de velger å bruke deler av overskuddet på å fremme arbeidsforholdene hos sine underleverandører, og fordi samfunnsansvar er en del av målsettingen for bedriften.

Overforbruk. Å bidra til at det produseres flere produkter i verden, når problemet i utgangspunktet er vårt overforbruk, er et paradoks. Det har Runa Klock, masterstudent ved Kunsthøyskolen i Oslo, tenkt mye på.

Ifjor var hun med på å utforme studentmanifestet «A Declaration of the designers of the future» som stiller åtte kritiske spørsmål til fremtidens design. Nå skriver hun masteroppgave om utviklingen av miljøsunne møbler for kontraktmarkedet og stilte nylig ut en bærekraftig stol, et teppe og et bord på møbelmessen i Milano.

- Det er umulig å si at du lager bærekraftig design, fordi alle produkter har en kostnad ved seg, men du kan kanskje si at du lager design som er mer bærekraftig, sier hun og fortsetter:

- Begrepet er vanskelig fordi mange faktorer spiller inn: At produksjonsprosessen er ren, at energibruken er lav og at produktet kan resirkuleres. I tillegg kommer utfordringene rundt det å ha fokus på etikk og sosialt ansvar gjennom å produsere i u-land. Og så har du diskusjonen om hvor bærekraftig det er å produsere flere produkter i verden.

Henrik Marstrand i Mater ser det fra en annen side:

- Vår forretningsidé skal utvikle lokalsamfunnet og de forskjellige fabrikkene med respekt for det enkelte individ som arbeider der, slik at de får ta del av verdens samlede økonomiske vekst. Det kan vi bare gjøre ved å komme med spennende og tidløse produkter som forbrukerne vil kjøpe, sier han.

Agent for Mater i Norge er Norway Says. Seniordesigner Torbjørn Andersen er opptatt av at bærekraften også ligger i designen til produktene.

- Det handler ikke bare om fysiske, åpenbare kvaliteter, men om forholdet du som kjøper får til et produkt - og det bestemmes allerede i det første møtet mellom kjøper og produkt. Et uselvstendig produkt som kopierer trendene blir også brukt og kastet uten refleksjon. Målet må være å lage så unike produkter at kjøperne vil ta vare på dem over generasjoner, sier han, og ønsker seg en forbrukerorganisasjon som tangerer United Nations Global Compact; en organisasjon som tar utgangspunkt i forbrukernes ansvar og makt og ikke i forbrukernes rettigheter.

Tror på Ikea. - Jeg må innrømme at jeg er blitt litt grepet av dette med doing good. Først er alt bare business. Men når du har tatt et etisk standpunkt, er det umulig å snu. Når det er sagt, skal vi ha en omsetning på ti millioner i 2009. Når vi omsetter for 50 millioner blir det riktig sjov, sier Henrik Marstrand.

- Dette er iskald business. Hvis ikke er vi jo tilbake til Amnesty igjen.

Men det er ikke alt som er ansvarlig og etisk som også er lønnsomt.

- Det er noe vi må vi tørre å si høyt, sier Ylva Lindberg i Sigla.

- Dersom en bedrift skulle kaste seg over alle «gode» prosjekter ville den sannsynligvis ikke beholdt bunnlinjen sin særlig lenge. The Economist skrev tidligere i år om å finne sin «sweet spot» - tiltak og strategier som fremmer både samfunnets og bedriftens interesser. Det er her den virkelige utfordringen ligger. Og her trenger vi virkelig nytenkning.

David Carlsson i Designboost tror ikke Mater er den bedriften som vil tjene mest på bærekraftig design:

- De går foran, men det er Ikea som vil tjene de store pengene - når de innser at det er dette forbrukerne vil ha. Når gigantene kommer på banen vil vi få et større utbud og billigere produkter. Dessverre vil det bety at noen av spydspissbedriftene ikke vil klare seg.

Alexander Cappelen mener at seriøst arbeid med bedriftens samfunnsansvar innebærer kostnader, men også kan lønne seg, fordi det øker kundenes betalingsvilje og de ansattes motivasjon.

- Samtidig er det også en risiko forbundet med å ha et høyt ambisjonsnivå med hensyn til selskapets etiske standard, fordi det vil bli vurdert etter en høyere standard enn andre selskaper, sier han.

I gamlebyen i Jaipur er barna overalt - også på arbeidsplassen til foreldrene som ofte arbeider hjemmefra. (Foro: Kimm Saatvedt).

- Du har ikke gjort noe feil, sier han.

- Men du er for ung til å jobbe her. Du er bare 17. Du må komme tilbake igjen om ett år.

Gutten ser ned i gulvet og nikker.

- Jeg kommer tilbake i morgen, sier Kasliwal til fabrikkeier Singh.

- Og da vil jeg ikke se ham her.

Singh nikker. Så ramser han opp alt som er blitt bedre etter at Kasliwal kom inn i bildet: Nytt lokale, nærmere til jobben for arbeiderne, tre nye maskiner som er kjøpt, nei, bestilt, nei, som skal bestilles så fort pengene fra Mater kommer inn. Vernebriller ...

- Han bare finner på, sier Kasliwal.

Han sier han har gitt dem briller, men hvor er de?

- Ayush vil at jeg skal arbeide på riktig måte. Han er very organized og jeg trenger ham. Vi har aldri arbeidet på denne måten og produsert så moderne ting. Men arbeiderne liker det. De vil ikke lenger lage de tradisjonelle tingene, sier Singh.

Han ler og peker på en svarthvit marmorblokk som skal bli til en champagnekjøler som skal auksjoneres bort i en annen del av verden.

- Det eneste er at de ikke helt skjønner hva disse tingene skal brukes til. Men de tror ...

Han stopper opp og oversetter:

- De tror at det er et slags utstillingsobjekter. D2

line.blikstad@dn.no

Flere artikler