Åpent Yngling-VM, 2008: Ved sundet mellom Danmark og Sverige er det mørke, truende skyer. En stripe sol slipper gjennom det svarte skydekket og faller ned på klyngen av hvite seil midt der ute. Rundt hundre norsktegnede silhuetter krysser hverandre, kjemper og funkler foran Øresundbroen. Sammen ser det hele ut som et skandinavisk postkort: Norske båter, dansk-svensk bro. Men ombord i mylderet av båter er det langt flere nasjonaliteter. De kjemper alle om VM-tittelen i OL-klassen Yngling, om å hektisk runde toppmerket først, før de igjen kan sette spinnaker og få vinden i ryggen. Lik flytende skulpturer skjærer båtene gjennom vannet. Den førti år gamle konstruksjonen setter fremdeles havet i kok.

Og det er ikke hvilken som helst dag: Når båtene entrer Skovshoved havn og tappekranene åpnes, skal «Jan Herman Linge Memorial Trophy» deles ut for første gang.

«He was a great man», sier seilforeningens Jørgen Ring på et skingrende, entusiastisk dansk-engelsk, og overrekker den enorme pokalen til et amerikansk lag.

Samtidig, gjennom smogen, algesuppen og drivgodset som utgjør Beijing-OLs regattabane, plasker en Yngling i en helt annen vind: Siren Sundby, Alexandra Kofoed og Lise Birgitte Fredriksen trener mot OL-medalje, akklimatiseres, endrer døgnrytme.

Båten ser ut som en hvilken som helst Yngling, men avviker på ett punkt fra båtnormen: Den har opprinnelig herrenavn.

Kjølbåten «Jan Herman» skal redde nordmennenes ære i Beijing 2008.

Sjøens Fehn. Da båtkonstruktør Jan Herman Linge døde mens sankthansbålene ulmet ut ifjor, etterlot han seg et betydelig livsverk.

Selv anslo han at godt over hundre enkeltkonstruksjoner hadde forlatt hans penn og blitt realisert. Båtene er solgt og sjøsatt i flere titusen eksemplarer, fra Follo til Falklandsøyene. Med Soling og Yngling, er han dessuten unik i sitt yrke: Ingen andre designere har opplevd å få to konstruksjoner valgt som OL-klasse i seiling. I tillegg kommer torpedobåter for norsk og utenlandsk forsvar, og et vell av motorbåter: Fjordling, Wesling, Musling, Mekling, Windy- og Draco-modeller. Musikk i ørene på mange som har måttet fort fra A til Å i krapp sjø.

- Jeg regner Jan Herman Linge som båtkonstruktørenes Sverre Fehn, en sjøens Eames eller Alvar Aalto! sier Ole Rikard Høisæther, designskribent, forlagssjef i Damm, og generalkonsul for El Salvador. Da han skulle samle navn til stuebordsboka «Design på norsk» var Linge et selvsagt valg.

- Han er fullstendig eksepsjonell i norsk sammenheng. Han kom til å bety så mye for så mange. Denne enorme bredden, spredningen er helt spesiell. På et tidspunkt var han nærmest verdensberømt. Alle vi nordmenn som har hatt vann over anklene, har jo dessuten vært ombord i en Yngling på et eller annet tidspunkt.

Høisæther ser en motorbåt av typen Wesling - en slik han selv eier - passere fra døråpningen sin på Hvasser og fortsetter:

- Sjøegenskapene er én ting. De er fantastiske. En annen er evnen til å formulere spenningen mellom det helt klassiske uttrykket og modernitet, basert på enorme tekniske kunnskaper. Dette var alltid helt særegent, og noe man ser i alle Jans båter.

- Drømmen er et perfekt, gammelt eksemplar av Fjordling!

Stein Kagge - jazzskribent, journalist og forfatter - portretterte Jan Herman Linge i boken «Samtaler». Han undres over at designeren ikke har mottatt større anerkjennelse her hjemme:

- Jeg tror kanskje det har et sosialt aspekt. At han rett og slett var av litt for «god» familie. Enorme prestasjoner eller ei, nordmenn vil bare høre Askeladden-historier.

Egenrådige seilaser. «Lærer du deg å svømme denne sommeren, er kajakken din!» Martin Linge, skuespilleren, pasifisten og mannen som senere skulle navngi Kompani Linge bygget en av Norges tidligste kajakker sommeren 1928. Han visste hvordan han skulle inspirere sin seks år gamle sønn.

- Jan snakket alltid om dette som et helt avgjørende øyeblikk, at han fikk delta i å bygge kajakken, forteller enken Tuva Linge mens hun blar i gule, falmede fotografier fra sin enorme, nesten museale sveitservilla på Munkesletten i Asker.

Utenfor omgis hun av 50 mål frodig tomt, 300 meter strandlinje og verdens første eksemplar av henholdsvis Soling og Yngling. Svartlakkerte ligger de lengselsfullt på land.

Ungfolen Linge ble naturligvis svømmedyktig den sommeren, men fikk ikke nyte kajakken lenge. Faren skulle besøke sin syke mor i Ålesund og padlet fra Bergen i den ranke, lånte konstruksjonen. Folk mente han var forrykt. En gal mann over brott sjø i en liten lekebåt!

- Han var en sånn «He Man»-type, forteller Tuva Linge om svigerfaren.

- Han svømte over fjorden i Valldal, var vakker og egenrådig.

Egenrådig kunne også vært en karakteristikk på unge Jan Herman Linge. Som guttunge fikk han låne en skjærgårdskrysser, men med klar beskjed om å holde seg innenfor Drøbaksundet. Han rakk innom Strömstad før han returnerte. 15 år gammel meldte han seg dessuten ut av Statskirken, et ikke ukontroversielt valg i 1937.

- Han var ikke redd for å gå sine egne veier, konstaterer Tuva Linge til D2.

En av disse egne veiene skulle føre en skoletrett Linge til havs. 15 år gammel søkte han hyre på «MT Ora» av Arendal, var nødt til å ikle seg gubbete hatt for å virke gammel nok, og mønstret på. Etter et par år hadde imidlertid faren fått nok, dro ut på søken etter den bortkomne sønn, og fant ham til slutt på slump i Singapore. Etter mye strev klarte de å løse ham fra kontrakten og sammen mønstret de på en annen båt, hjemover. Artiumsstudier ventet.

Tuva Linge ler:

- Jeg har et fotografi et sted hvor de to sitter sammen i Singapore. De har funnet noen små sjimpanser å leke med, og de er så lykkelige sammen!

Lykken skulle imidlertid være kortvarig. Om morgenen, hjemme i Norge den 9. april 1940 sa Martin Linge farvel til sin sønn. Farens sekk hadde vært pakket hele vinteren. Pasifisten hadde fått noe å kjempe for, men forsikret sin sønn om at ondet ville være kortvarig. Han fikk dessverre rett. Romjulen 1941 hørte Jan Herman at en nordmann var falt under Måløy-raidet. Han fryktet det verste, men fortsatte studiene i uvisshet.

- Jan var kanskje stille, beskjeden og ikke spesielt utadvendt, men samtidig rasende selvhjulpen, forteller Tuva Linge.

- Han trengte ikke noen! Og han havnet alltid på bena.

Jan Herman Linge så aldri sin far igjen.

Selvbygd flukt. I Kosterfjorden mot slutten av krigen begynte en svensk toller plutselig å vinne regattaer. Båten het «Vi-to», seilte aldeles fremragende, og var etterlatt i Strömstad havn av en, ung fremmed nordmann.

Lite visste den svenske tollfunksjonæren at båten var kommende «naval architect» Jan Herman Linges første konstruksjon, selvbygd og brukt som fluktbåt fra det okkuperte Norge.

Materialene til båten hadde Jan Herman Linge knabbet på nattestid fra en fabrikk som produserte langrennsski til tyske soldater. Via et forsikringsselskap hadde han fingert et havari på norskesiden. Flukten var vellykket.

Vel fremme i Sverige kom Linge seg til Storbritannia hvor han meldte seg til tjeneste ved sabotasjegruppen SOE og farens Kompani Linge. Han var en av de yngste noensinne opptatt i kompaniet.

- Han var en driftig type, en som ville ha ting gjort. Han må ha løyet noe på alderen, anslår viseformann Erik Ræstad i den nylig nedlagte veterangruppen Lingeklubben.

Med kun fire-fem fallskjermhopp på samvittigheten ble Linge sluppet over et nattemørkt Norge nyttårsaften 1944/1945. Sammen med «Anton» skulle han drive sabotasje mot tyskerne i Eidsvoll-traktene. De to sabotørene ble imidlertid kjapt angitt av en lokal bonde, og skogskoia de oppholdt seg i øst for Mjøsa ble satt under ild med over 500 skudd. To soldater fraktet Linge alene mot Tyskland og fangenskap. Under tungen hadde han hele tiden en blåsyretablett.

- Han lot som han ikke behersket tysk, og registrerte underveis at de to soldatene snakket seg imellom om å drepe ham, forteller Stein Kagge.

Tyskland tidlig i 1945 var imidlertid en salig røre av vold og forvirring. Amerikanerne hadde begynt å velte inn over landet, og skjøt på alt som beveget seg. Linge og hans to stadig mer frustrerte fangevoktere ble beskutt gjentatte ganger. I kaoset i en landsby under et luftangrep så Linge sitt snitt og stakk av. På dagtid gjemte han seg i skauen, om natten beveget han seg vestover mot Rhinen, spiste rå poteter. Men selv overfor amerikanerne var han ikke trygg. Også de beskjøt ham, til tross for at han bar britisk uniform.

Ad omveier returnerte han likevel til Storbritannia allerede i mars 1945, hvor han umiddelbart meldte seg til tjeneste.

Lingeklubbens Erik Ræstad, som også talte i veteranvennens begravelse, ler behersket, fremdeles imponert:

- Som jeg sa i hans nekrolog: Det er den raskeste resirkulering av soldatmateriell jeg kjenner til!

I løpet av noen få måneder hadde Jan Herman Linge foretatt en ekstraordinær rundreise i et krigsherjet Europa.

Bensplinter på broen. - Whisky? Dere kan sende en kasse! En ferdigutdannet Linge lo på telefonen med verftet i Mandal. I noen år hadde han jobbet med å utvikle motortorpedobåten «Nasty», også kjent som Tjeld-klassen. Forsvaret trengte en båt som klarte 40 knop - den dag i dag en imponerende hastighet. Verftet var skeptisk og hadde forsikret seg mot at båten skulle gå for sakte gjennom det internasjonale forsikringsselskapet Lloyd's. Men de hadde også inngått et veddemål: Linge skule få en flaske whisky for hver tiendedels knop båten gjorde over 42.

Nå ba han verftet sende en kasse. Minst.

En 80 fots båt som dundret avgårde i 45 knop hørte ikke hverdagen til rundt 1960. «Nasty» var en revolusjonerende konstruksjon, en bragd som skulle ta nesten ti år av livet til Linge. Båten gjorde furore internasjonalt, og ble blant annet lisensiert ut til den amerikanske marine. Kjennere hevder å se litt av «Nasty» i alle av Linges senere motorbåter. V-bunnen, hastigheten, den myke sjøgangen.

Selv var det med delte følelser Linge konstruerte et krigsinstrument. I etterkrigsårene var det ikke mulig å leve av lystbåter alene. Han reflekterte over dette i en dokumentar, sendt på NRK i 1973:

- Jeg har jo sett det som en oppgave, dette med å være med å trygge landet vårt. Men jeg var på Filippinene for å tilrettelegge for en reparasjon av en amerikansk Nasty. Den hadde vært med i Vietnamkrigen. Jeg ble nokså groggy da jeg så blodflekker og bensplinter på broen. Det er ikke bare moro. Intet menneske liker krig.

Tiden var kommet. Det var lystbåter Jan Herman Linge ville tegne.

- Skal du være nødt til å lage en så stygg båt, bare for at den skal seile fort?

Daværende kronprins Olav reagerte med vantro da han så vennen Jan Herman Linges 5,5 meter med avkappet hekk ved Dronningen på Bygdøy. Året etter dukket Kronprinsen opp med likedan hekk på sin båt, og siden skulle det bli helt alminnelig.

En visjonær lystbåtdesigner var født.

Høl i bånn. - Ja! Nå har jeg det! Vannballasttunnel! Det er vannballasttunnel man må bygge!

Det var grytidlig morgen, tidlig sekstitall, på Solborg hotell i Mandal. Tuva Linge ble vekket av en hylende ektemann.

- Du kan tro det ikke har vært lett. Han sluttet aldri å komme med nye ideer, nye båter, skoggerler enken.

- Han hadde en voldsom skapertrang, sto gjerne hele natten. Det første året vi var gift så jeg ham kun 60 dager!

Ideen denne morgenen skulle vise seg å bli en av Linges lyseste. I morgengryningen våknet påfunnet om et helt unikt system Linge skulle ta patent på. At V-bundede båter gikk godt i sjøen var det ingen tvil om. Problemet var at de var ranke og ustabile i lave hastigheter. Lagde man en vanntunnel i skroget, ble båten stabilisert i sakte fart, samtidig som man kunne nyte fordelene av et dypt, tømt skrog i planende hastigheter. Vannballasttunnelen var en realitet.

I 1963 lanserte Fjordplast den 17 fot lange familiebåten Fjordling. Båten ble en umiddelbar suksess, og solgte svært godt i Nord-Europa gjennom to tiår. Spesielt svenskene omfavnet nyvinningen. Konstruksjonen hadde sjøegenskaper ingen kunne matche, tålte enorme motorer, og vant flerfoldige båtløp tidlig på sekstitallet. Linge omtalte selv båten som en av sine favoritter, og sendte en gang sin sønn Øyvind på tur mellom Lindesnes og Nordkapp. Bare for å bevise at den kunne.

- Det er en utrolig sjøbåt, sier Erik Oehme, som på et tidspunkt hadde ni Linge-båter.

Fjordlingen har kultstatus den dag i dag,og samler mennesker i nettfora eller til treff i Stockholms skjærgård. Folk skryter av hvordan de parkerer moderne skjærgårdsjeeper i rom sjø, utveksler renovasjonstips og skriker avgårde i hastigheter opp mot 60 knop i sine 40 år gamle familieskrog. Blant svenske leger og advokater har båtens status kulminert i en miks av «snob value», nostalgi og fartsglede. En rik entusiast sies å ha fått den gamle båten sin sendt til USA, der den ble utstyrt med en 300 hesters V8. GPS-en logget en fart på rundt 80 knop. Også folkefavorittene Wesling og Musling skulle senere bli utstyrt med vannballasttunnelen.

På et jorde ved Linges eiendom i Asker ligger formene til de tre sagnomsuste sjøbåtene og ruster blant gress og strandnelliker. De savnede konstruksjonene er alle ute av produksjon.

Den lille blå. I uttaksseilasene til internasjonal regattabåt i Kiel 1967 dukket det opp en liten, snål båt folk levnet liten sjanse. Minimumsmålene til 5,5-meterklassen var opphevet, og alle lo litt av «the little blue one».

Et av kravene fra Det Internasjonale Seilforbundet var at båten skulle være «sjøverdig» og kunne seiles fra «havn til havn». På siste regattadag blåste det så kraftig at det egentlig var uforsvarlig å gå ut. Båtenes sjødyktighet kunne testes.

Noen av båtene trakk seg. En tysk konkurrent sank. En annen brakk masten. En amerikansk båt sprakk roret. Ved startmerket var det kun en nederlandsk båt og Linges lille blå igjen. På første bidevind røk nederlenderen storseilsfallet. Selv rundet Linge bidemerket, satte spinnaker og for som et prosjektil forbi dommerbåten i tyve sekundmeters vind - Solingen hadde gjort seg bemerket.

Året etter ble den internasjonal klasse, og i 1972 OL-klasse.

- Solingen er veldig velseilende, rask og morsom. I regattaer skiller den de virkelig gode fra dem som bare er gode. Det handler om å få det siste ut av båten. Den er fysisk krevende. Sammenlignet med moderne båter som Melges 24, er det likevel en båt for den mer taktiske enn tekniske seileren, sier Morten Jensen, redaktør av Seilmagasinet og mangeårig seiler.

Norsk seilsports mest kjente taktiker, Kong Harald, var i over ti år nettopp aktiv Soling-seiler. Selv deltok «Kikki» - som kongefamilien valgte å kalle Linge, også i flere internasjonale Soling-regattaer.

- Han var et merkelig menneske. Alle andre mannfolk er jo så opptatt av å konkurrere, men Jan manglet helt interesse for å samle pokaler. Han var ikke sånn. Når han var ute og seilte bare fortapte han seg helt: «Å dæven, nå går det fort. Nå ligger båten fint.» Han glemte å følge med på konkurrentene, var bare ute og nøt, forteller Tuva Linge.

- Da han lanserte Solingen, tenkte han på båten som en familiebåt, og stilte i regatta nord for København med meg og min sønn som mannskap. Jeg hadde jo ingen forutsetninger for å delta, det var klart vi ikke kunne vinne, men dette brydde ikke han seg det spøtt om. Jeg lå som ballast, han fortapte seg helt i hvor fint båten gikk, og plutselig hadde vi mistet hele regattaen av syne! Før vi visste ordet av det var vi i Sverige!

Solingen skulle dessuten avstedkomme en annen båt: Opprinnelig tenkt som en rekrutteringsbåt for Soling, tegnet Linge Ynglingen til sin sønn. Seilerverdenen ville det imidlertid annerledes for konstruksjonen: Båten som i dag blant annet produseres i England ble kjapt populær, og over 4000 skrog har tatt vannet. Blant tilhengerne finner vi dronning Sonja.

I 1979 ble Yngling internasjonal klasse. Senere, da Soling i 2000 ble droppet som OL-klasse, trengte man en båt som kunne seiles av kvinner. «The little blue one» var blitt offer for kjønnskvotering. Kun få timer etter beskjeden om at 28 års OL-status for Soling var over, fikk Tuva og Jan Herman Linge en ny, og mer gledelig beskjed: Yngling var blitt OL-båt for kvinner. Linge var likevel ikke ute av det olympiske selskap.

Slør for solen. 84 år gamle Tuva Linge småjogger foran D2 på storeiendommen sin i Asker. Tredve dirrende varmegrader omslutter høyden som utgjør en vernet vikinggrav. Det var her de tente lys hver julaften. Mens andre lot Sølvguttene synge julen inn, gikk familien Linge rundt en enebærbusk på en fredet grav. Tomten er spekket av praktiske innretninger og Petter Smart-løsninger.

- Han var utrolig netthendt tross sine store never. Du skulle sett han bygge om her! Han var et oppkomme av ideer, det sto aldri stille. Han var et arbeidsjern, i ordets rette forstand. Og han hadde så lett for ting, lærte seg alt.

Enken og forretningspartneren lar seg bevege:

- Han var for snill for denne verden. Snill og mild. Stille. Ikke en som stakk seg frem i selskaper. Samtidig hadde han en helt utrolig varme rundt seg. En varme som gjorde at alle ble veldig glade i ham. Det var aldri slik at han skrøt av noe som helst, selv om det sikkert kunne hjulpet ham. Han var så tvers gjennom beskjeden!

Et slør trekker foran solen, det gyser plutselig litt fra Oslofjorden:

- Alle tenker om Jans liv at det bare var en masse sol og medaljens forside, men det var en bakside. Han har også blitt, hva skal jeg si ... lurt. Han var altfor godhjertet, altfor naiv, aldri skeptisk og møtte mange skuffelser. Han var så tjenestevillig, glemte å ta betaling, ble utnyttet og utsatt for misunnelse.

Selskapet Jan H. Linge AS var involvert i flere, og lange rettstvister. Stridstemaene var som regel de samme: Påstått uteblitte royalties for båtene, samt konflikt om det opphavsrettslige. En tilbakevendende problemstilling har vært om ulike båtdesign kan regnes som åndsverk. Firmaets ene halvdel, Tuva Linge sukker:

- Hva vi brukte av tid på rettssaker! Det var nok mange som ikke kunne fordra meg. Jeg så jo at han var så snill at han ble utnyttet. Jeg ble sikkert kalt kjerring og det som verre er. Folk ville eie ham!

Da paret startet båtutsalg på Kongen i Oslo, holdt Jan Herman Linge seg unna forretningsdriften, sto heller på kontoret i Stortingsgaten med sigarettene og tegnebrettet.

- Jan ga blaffen! Han eide ikke sans for forretninger. Hvis han hadde hatt teft for noe slikt, kunne han ha vært mangemillionær. Det eneste han ville var å tegne båter.

Tilbake blant pultene, papirrullene og minnene på det som etter hvert ble Jan Herman Linges hjemmekontor reflekterer enken over ektemannens talent:

- Han var nok en av disse svært få som opplever å komme på fullstendig riktig hylle i livet. Han kunne vel egentlig ikke blitt noe annet.

Seilmagasinets Morten Jensen bifaller:

- Han var en av 1900-tallets aller største. Båtene hans ble milepæler da de kom.

Designskribent Ole Rikard Høisæther har også vært fan i mange år. Da Linge ble utnevnt til Ridder av første klasse i 1998 overvar han seansen, full av forbauselse.

- De var nesten bare åttiåringer tilstede. Og absolutt ingen presse!

Han mener det er på tide at Norge får øynene opp for konstruktøren.

- De siste års gjenoppdagelse av store norske designere, som for eksempel Grete Prytz Kittelsen, har gledet meg stort. Jan Herman Linge hadde definitivt fortjent den samme skjebne!

Gull i blikket. Ved Son seilforening er det flau bris og brennende sol. Det er morgen, men noen snekketurister har allerede rukket å åpne første øl. Den fortæres med olmt blikk og sugerør under båtkalesjen. Utenfor, i havnebassenget, ligger tre toppidrettsutøvere i en Yngling og utnytter den lille vinden som finnes: OL-seilerne Sundby, Koefoed og Fredriksen er på snarvisitt til Norge. Straks skal de returnere til Beijing, med gull i blikket. Tilbake på land mimres de båtens opphavsmann:

- Jan Herman var en utrolig munter og vittig person, kanskje mer enn mange aner. Intelligent.

Lise Birgitte Fredriksen har seilt Yngling i flere år.

- Det er snålt å seile mesterskap uten Jan Herman, han pleide alltid å være til stede, tuslet rundt på brygga i de røde buksene sine.

Hun kaster et blikk mot småbåthavnen.

- Men jeg tror han følger med på oss likevel.

Tross gjentatte henvendelser til Det Kongelige Hoff, har det ikke lyktes D2 å få noen uttalelse fra Slottet om Jan Herman Linges betydning for norsk båtsport.

Flere artikler