Villmann ble verdens dyreste

Ved å følge en nådeløs forretningsplan ble Damien Hirst verdens dyreste kunstner.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Han blåste i alle kunstens regler og ble mektigere og dyrere enn noen annen levende kunstner. Han dyrket sommerfugler, syltet haier, malte prikker, bygget kolossale kunstfabrikker, samlet dverger, kastet diamanter etter døden, ble superstjerne, eiendomsbaron og kanskje den rikeste kunstneren på kloden.

- Når kunstprisene går til himmels, kan du ende opp som en jævla Midas. Du vet Midas, alt han tok i ble til gull...

Historisk dyr. Det er ettermiddag i Welbeck Street i London, Damien Hirst (42) slenger fra seg skinnjakken med en funklende hodeskalle på ryggen, putter en drueklase i kjeften på kraniet på arbeidsbordet og sier det er ganske vanskelig å være historiens dyreste kunstner.

Hirsts besettelse av frykt, døden, fysisk forfall, forsking, medisinsk praksis og farmasøytika har gjort ham til en av verdens mest berømte kunstnere. Hirst er oppført med en formue på 1.5 milliarder kroner på The Sunday Times Rich List.

Men det var før den hete sommeren.

I juni solgte auksjonshuset Sotheby's hans medisinskap for mer 100 millioner kroner. Det var auksjonshistoriens dyreste verk av en nålevende kunstner.

Noen uker senere solgte Hirst kunst for 1,43 milliarder kroner på en utstilling London. Det gjorde ham til den best betalte kunstneren i verden. Så skapte Hirst sensasjon med det diamantbesatte kraniet «For the Love of God». Prisen var 100 millioner dollar. Verdenshistoriens dyreste enkeltverk.

- Tidligere trodde jeg det å ha mye penger var et like stort problem som det å ikke ha penger. Det er definitivt feil. Og hvorfor skal ikke kunstnere ha mye penger? sier Hirst.

Stoppet klokken. Damien Hirst har slitte jeans, t-skjorte, kroppen virker en størrelse mindre enn hodet, han har en energisk, bred yorkshiredialekt, og ser ikke ut som han er verdt mer enn en malingsboks eller to.

- Det er lett å lage det dyreste kunstverket i verden, spørsmålet er om det er bra eller ikke? Du kan være den beste tegneren på puben, men de andre tegnerne på puben kan jo være drittegnere. Det handler om hvem du sammenligner deg med, sier Hirst.

På veggen henger fotografier av hodeskaller, i et hjørne ligger to kranier med tomme øyehuler som gløtter inn i endeløsheten.

- En dag jeg var på vei ut av døren kom det en posh nabodame og spurte hva jeg levde av.

- Vi har sett dette Damien Hirst-maleriet du har på veggen og lurte på hvordan du kunne ha råd til det, sa hun.

Hirst ler - og han har råd til det. Seddelpressen er hans inngjerdede kunstfabrikker med 150 ansatte, som få har besøkt og som kunstverden aldri før har sett maken til.

En eldre herre i svart fløyelsdress kommer inn på kontoret, setter seg på armlenet på sofaen hvor kunstmaestro Hirst ligger halvveis henslengt, han strekker frem det venstre håndleddet og spør Hirst:

- Hvem av oss har den fineste klokka?

- Min er finest, sier Hirst.

- Min er vanntett ned til 600 meter, sier han.

- Hva faen er vitsen med det? Min er dyrest, sier Hirst.

Den eldre herren med det skjelmske smilet er Frank Dunphy (70) - mannen som forvandlet Damien Hirst fra en kokainsnerrende nattklubbugle til å bli en av verdens rikeste kunstnere. Revisoren som stoppet klokken og ble forretningsfører, agent, dealmaker, imperiebygger og farsfigur for kunstens største superstjerne.

Revisoren Frank Dunphy sjokkerte kunstverdenen da han tok steget fra strippebulene til galleriene.

Den irske revisoren. Soho for 15-år siden. Damien Hirst var inne i det andre året av en sammenhengende kokain- og alkoholjubalon på Groucho Club i Soho. Pøbelgeniet fra Leeds var allerede verdenskjent for sine parterte dyrelik syltet i formalin, reklameguruen og kunstsamleren Charles Saatchi hadde gjort ham til den unge, britiske kunstscenens alfahann. Hirst hadde fått britisk kunstverdens viktigste pris med «Mother and Child Divided» og oppmerksomheten til den norske milliardæren og kunstsamleren Hans Rasmus Astrup. I New York ble Hirst bannlyst da helsemyndighetene fryktet publikum ville spy av påfunnene hans, på Groucho Club ble han bannlyst for å servere sin egen penis på andres middagstallerkener.

Frank Dunphy var en heller anonym revisor som pleide å slenge innom Groucho Club etter å ha ført regnskap for sine dubiøse showbizklienter av nakendansere, sirkusdverger, akrobater og erotiske slangetemmere. En av kveldene på Groucho Club traff Dunphy en kvinne som fortalte at både regnskapene og livet til hennes sønn var ute av balanse. Og at han derfor trengte hjelp. Kvinnen var Damien Hirsts mor.

- Jeg ville ikke ha noe med penger å gjøre, jeg syntes det var skremmende, drakk og ga faen, sier Hirst i dag.

- Med penger kommer ansvar, og kunst handler i bunn og grunn og uansvarlighet. Så kom denne Frank og begynte å gi råd. Det første han sa var, «ikke gjør noe ulovlig», noe som fikk meg til å tenke han var en dårlig revisor, sier han.

- Han fortsatte med å fortelle at det var to sikre ting i livet: Døden og skatten. «Hvis du ikke betaler skatt, får du ikke sove. Så betal skatten din. Og behold kvitteringene dine.» Vennene mine lurte på hva i helvete jeg holdt på med. De trodde jeg var blitt helt homo da jeg begynte å spare på alle kvitteringene. «Hva faen gjør du det for? Hva faen holder du på med?»


Rock 'n' roll-årene. Det var det «the good old bad old days», eller «the rock 'n' roll years», som Frank Dunphy kaller det nå.

Dunphy forlot dvergene og stripperne for å lære Damien Hirst betydningen av penger - og for å bygge samtidens største kunstimperium. Hirst hadde i lang tid irritert seg over at kunstnere selger billig til investorer og samlere - og at de senere gjør store penger på verkene. «Jeg er kunstneren og det er jeg som fortjener pengene. Kunst skal være dyrt i utgangspunktet, det er feil at alle de gamle gubbene tjener bøtter med penger i annenhåndsmarkedet», tenkte Hirst.

Da Frank Dunphy oppdaget hvordan man fordeler inntekter i kunstverdenen, mente også han at systemet trengte en revisjon.

- Kunstnere blir ofte svært avhengige av galleristen, det er han som gir kunstneren muligheten til å holde på med det han liker best - mot at han ikke utfordrer systemet. Men jeg stoppet bare klokken og spurte: Er det vi som skylder dere penger, eller er det dere som skylder oss penger? sier Dunphy.

Den irskfødte revisoren kontaktet alle de faste galleristene til Damien Hirst og forlangte en gunstigere fordeling av inntektene - fra det vanlige 50/50 til 80/20 i Damien Hirsts favør.

- Vi forandret på alt. Ingen likte at det kom en og plasserte seg imellom kunstneren og galleristen, ler Dunphy.

- At en gallerist tar 50 prosent er faen meg sykt, det er et ran. Galleriene vil helst ikke at du tar sjanser, de vil helst ikke at du gjør noe som er galere enn den forrige utstillingen, det kan være skummelt for inntjeningen deres. Vi forandret reglene, ler Hirst.

- Vi utfordrer ikke bare galleriene, men hele universets regler, kunst har alltid gjort og vil gjøre det. Da jeg begynte med kunst hadde jeg allerede sett at punken kunne forandre reglene, at det var mulig å skrive sin egen historie. Alt kan lekes med. Alt kan utfordres. Ingenting er statisk. Er ikke det briljant? sier Hirst

I 2002 forlot Hirst de mørkeste krokene av dansegulvet, han erkjente at han var blitt et lallende vrak og sluttet å røyke og drikke. Han sprekker bare av og til.

I sine fem kunstfabrikker har Hirst mer enn 150 ansatte som lager hans bilder og installasjoner. Fra morgen til kveld maler de prikkebilder og komponerer sommerfuglbilder. Fabrikkene er delt opp etter type kunstverk og i hvilken fase av produksjonen verkene befinner seg.

Fullstendig galskap. Frank Dunphys neste trekk kostet mer enn 100 millioner kroner, men var nærmest mesterlig. Dunphy foreslo at Damien Hirst skulle kjøpe tilbake sine tidligste verk fra mannen som var med å bygge ham opp, Charles Saatchi. For lånte penger. Aldri tidligere hadde en kunstner kjøpt tilbake hele sin tidligste produksjon fra en av verdens viktigste kunstsamlere.

- Pr-effekten av at en kunstner var villig til betale ti millioner pund for å kjøpe sine egne verk var fantastisk, sier Dunphy.

Pengestrømmen rundt Damien Hirst ble villere og villere. Da den Hirst-utsmykkede kjendisrestauranten Pharmacy i London stengte, hyrte Dunphy noen lastebiler, samlet rubb og stubb fra restauranten og kjørte det videre til auksjonshuset Sotheby's. Høsten 2004 ble 140 gjenstander fra Pharmacy lagt ut for salg.

- Vi tenkte hele tiden: Kommer askebegeret til å selge? Kommer vinduene til å bli solgt? Jeg glemmer aldri de to Martini-glassene, de var de første gjenstandene og var estimert til 50 pund. Da de ble klubbet for 4000 pund forsto jeg at resten av salget skulle bli total galskap. Det ble det også, ler Dunphy.

De 500 budgiverne handlet som om de allerede hadde fortært innholdet i de polerte medisinskapene de kjempet om. Auksjonen innbragte til sammen 11 millioner pund. Åtte millioner mer enn prisantydningen.

- At en kunstner solgte et helt restaurantinventar på et auksjonshus var fullstendig uhørt og ganske enestående i kunstverdenen. Etter dette ble Damien Hirst virkelig en merkevare. Tar du en drosje og ber sjåføren si et kunstnernavn, vil han umiddelbart svare Damien Hirst.

Større enn Picasso. - Damien Hirst går imot de etablerte måtene å gjøre ting på og leker med oss alle - kuratorer, samlere eller institusjoner. Ingen er beskyttet, sier Julia Peyton-Jones, direktør for det anerkjente kunstgalleriet Serpentine.

Avisen New York Times skrev nylig på lederplass at Damien Hirst hadde forvandlet seg fra å være en kunstner til å bli direktøren i hedge-fondet «Damien Hirsts kunst».

- Damien Hirst er den største pengemaskinen i britisk kunsthistorie, likevel har han aldri fått noe anerkjennelse av regjeringen, vi har aldri sett snurten av en kulturminister eller noe lignende. Det er ikke det at vi ønsker å bli invitert på te hos Dronningen eller statsministeren, men en aldri så liten anerkjennelse ville vært fint. Da vi solgte kunst for 48 millioner dollar sist vi var i Los Angeles, kom guvernør Arnold Schwarzenegger for å hilse på. Men her hjemme er man redd for Damien på grunn av gamle dager, sier Dunphy.

Han peker på en gammel Stalin-plakat.

- Sotheby's nektet å selge den fordi det var et diktatorportrett. Da Damien klistret en rød prikk på Stalins nese, solgte de den for 150.000 pund. Damien Hirst er tross alt en kolossal industri, den største i kunsthistorien. Han er faktisk mer inntektsbringende enn Picasso, sier Dunphy.

Damien Hirsts "dotpaintings" eller prikkemalerier er blitt like kjente innen samtidskunsten som Warhols suppebokser ble det i forrige århundre. Hirst bestemmer selv avstanden mellom prikkene, fargene og formatet. Assistentene gjør resten.

Verdensturné. Sammen styrer Frank Dunphy og Damien Hirst et konglomerat av selskaper med navn som «Murderme», «Under the Sofa», «Over the Sofa», «Science», «Other Criteria». Det er som en museumsbutikk, fra Welbeck Street selges enorme mengder plakater, bøker, t-skjorter og trykk med Hirst-signatur.

- Jeg har et ønske om at tingene jeg lager skal nå ut til de tusen hjem. Hvis du liker Mona Lisa, så liker du kanskje også t-skjortene og postkortene eller bøkene med henne. Jeg tror de fleste vil ha noe fint på veggen også. Som student pleide jeg å henge opp postkort av kunstverk jeg likte på veggen. Nå har jeg mulighet til å nå ut til massemarkedet med mine egne verk. Jeg kan bevege meg mellom ulike nivåer, sier Hirst.

Dunphy vil ikke fortelle hvor mye Hirst-systemet omsetter, han bare legger hodet i hendene og sier det er mye.

Veldig mye.

Sammen med Hirst planlegger han nå en fire måneder lang verdensturné for «For the Love of God» - diamanthodeskallen. Det er fortsatt hemmelig hvem som eier skallen som er dekket med 8601 diamanter. Det eneste som er sikkert er at Hirst og Dunphy er to av eierne.

- Det maksimale med penger og luksus jeg kan kaste etter døden for å utfordre den. Markedet er sykt, så det er vanskelig å sette pris på et slikt verk. Picasso er blitt solgt for 150 millioner, så vi tenkte vi skulle legge oss under den prisen, sier Hirst om hodeskallen som presset prisene på verdens diamantbørser i været.

- 100 millioner dollar var altfor lavt, sier Dunphy.

Den irske revisoren må forlate kontoret til fordel for operaen. På veien ut forteller Dunphy at han er med på å lage titlene til Hirsts malerier. Titler som «Beautiful Kiss My Fucking Ass Painting» eller «Doorways to the Kingdom of Heaven»,

- Titlene er så fantastiske at vi kunne solgt dem alene. Uten maleri, ler Dunphy.

Malerier mot håndvesker. - Det er lettere å lage kunst når ingen kjøper den. Da har du mer tid til å tenke og jobbe med kunsten. Vi har alle suspekte personligheter, så når alle forteller du er stor, begynner du å tro det. Og det er farlig, sier Hirst.

Damien Hirst er i trygge hender. Jay Jopling i London-galleriet White Cube og USA-galleristen Larry «Go-Go» Gagosian sørger for at Damien Hirsts kunst blir plassert hos verdens rikeste kunstsamlere, hedgefondbaroner og Hollywood-stjerner.

- Larry Gagosian ringte og klaget over at jeg oversvømte markedet med bilder. På slutten av samtalen spurte han om jeg ikke kunne gi ham flere bilder. Utrolig. Crazy.

I bokhyllen har Damien Hirst et falskt Hirst-maleri han kjøpte på ebay. Som han etterpå signerte selv. For moro skyld.

- Jeg gir bort masse malerier, men 90 prosent selger det videre. Jeg ville ikke brydd meg så mye, hvis de gjorde det for å redde et sykt barn, men de selger bildene mine for å kjøpe seg håndvesker. Folk sier fortsatt til meg, forær meg et maleri, jeg kommer aldri til å selge det. Men alle selger, sier Hirst.

- En dag ringte en fyr og sa han hadde solgt et maleri og ville spandere middag. Han hadde tjent 100.000 pund på en gave jeg hadde gitt ham og ville spandere middag!! Jeg gir bort et lite prikkebilde til noen venner, de synes det er pent og de ser på det hver dag. Så forteller noen at bildet er verdt en million dollar, da klarer de ikke lengre å se prikkene, de ser bare dollartegn. Bildet er føkka opp. Personen som eier det er føkka opp. Folk blir svake i slike situasjoner, plutselig vil de heller ha en pelskåpe i stedet for et maleri. Men de tar feil avgjørelse, en avgjørelse de vil angre resten av sitt liv. Tror du ikke?

Damien Hirst synker enda lengre ned i sofaen og forteller om noen venner som kjøpte ett av hans medisinskap for 500 pund.

- De solgte det for 1500 pund noen måneder senere og trodde de var smarte. Dengang var jeg opprørt, nå ler jeg. I dag er medisinskapet verdt flere millioner pund. De gjorde tross alt en kjempehandel. De fikk tregangeren...

Den norske kunstsamleren Hans Rasmus Astrup gjorde et kupp da han sikret seg Damien Hirsts nøkkelverk "Mother ans Child Devided". Så sprakk idyllen. Foto: Astrup Fearnley-samlingen.

Kugalskap i Norge. Den norske milliardæren og kunstsamleren Hans Rasmus Astrup er blant dem som gjør en kjempehandel på Damien Hirst. I 1996 kjøper Astrup installasjonen «Mother and Child Divided» for en million kroner og gir det en prominent plassering på Astrup Fearnley-museet i Oslo. Verket - en ku og en kalv som er delt på langs og senket i formalin, vekker fascinasjon og avsky i kunstverdenen, en britisk avis mener den ikke var mer interessant enn en utstoppet gjedde over en bardisk.

Nå regnes de syltede kyrne for å være Damien Hirsts viktigste verk, et ikon for nittitallets kunst, med en markedsverdi på cirka 100 millioner kroner.

- Hans Rasmus Astrup er en av de samlerne jeg ikke trenger å late som om jeg liker. En veldig ålreit kar, en av de morsomme som kommer til studioet, tar et glass og blir skikkelig entusiastisk. Selv har jeg som kjent sluttet å drikke, sier Hirst.

Astrup, den eneste nordmannen på listen over kunstverdenens hundre mektigste samlere, sitter i dag på en av de største og mest varierte samlingene av Damien Hirsts kunst.

- Jeg ville gi bort «Mother and Child Divided» gratis til et museum i hjembyen min Leeds, men de sa de ikke syntes det var noe særlig og takket nei. Så ble det isteden kjøpt opp av Astrup. Ganske utrolig, sier Hirst.

Da en av museets ansatte midt i den norske fellesferien oppdaget at millionkyrne i Oslo hadde begynt å lekke, ble det en verdensnyhet i kunstverdenen. Det var som om «Mona Lisa» hadde revnet. Glassakvariene ble tømt for formalin og dyrelik og sendt tilbake til Hirst for reparasjon. Til Aston Down, en nedlagt Royal Air Force-base i Sørvest-England, hvor grunnen er forurenset av arsenikk og radium og flyhangarene sto tomme helt til Damien Hirst forvandlet dem til kunstfabrikker.

Ambisiøse kunststudenter fra hele England produserer Damien Hirst-bilder på løpende bånd. Når Hirst kommer i sin sjåførdrevne Mercedes - eller i helikopter - signerer han bildene.

Pr-geniet. Det er ikke mange som kjenner omfanget av produksjon på Hirsts fem «fabrikker». Kunstkritiker og co-direktør ved Serpentine-galleriet, Hans Ulrich Obrist, beskriver studio- eller fabrikksystemet slik:

- En sjåfør kjører Hirst fra studio til studio, så hans virkelige atelier er i bilen. Der sitter han i baksetet, lytter til musikk og tenker ut sine verker, når han kommer frem veileder han arbeiderne, pirker i detaljer og kjører videre til neste studio. Ikke siden Picasso har noen gjort dette i så stor skala, sier Obrist.

Han mener Hirst er et pr-geni med en unik evne til å sette dagsorden i offentligheten.

- Da diamanthodeskallen ble presentert for britisk presse på en fredag, ble den umiddelbart toppsak i hver eneste avis i hele Storbritannia neste dag. Det finnes ingen andre kunstnere i verden som kan få til dette, sier Obrist

- Jeg lager mer og mer kunst for hvert år og trenger noen fabrikker, sier Hirst.

Han tenker seg om.

- Jeg liker ikke ordet fabrikker, det er et ord som gir negative assosiasjoner. Ordet fabrikk får meg til å tenke på et sted hvor du lager hundemat. Det er bare når du produserer Aston Martin at fabrikker er en god ting, sier Hirst.

En sau og to oksehoder er klare til å injiseres med formalin i det innerste og giftigste rommet i en av Damien Hirsts hangarer på en nedlagt flystripe i Gloucestershire.

Kunsthangarene. Det er som å vandre rett inn i en psykose. Først den stikkende lukten av formalin, så synet av kukadavre med ribbene strukket til siden og korsfestet på treplater, hestehoder ribbet for skinn, en kasse med det deformerte skjelettet til en dverg, et barn eller en «en ekkel, pukkelrygget liten sak», som det står på pappkassens håndskrevne innholdsfortegnelse, oppspente sauekadavre, flensede oksehoder med slanger gjennom de neseborene. Midt i alt dette går tause menn med hvite beskyttelsesdrakter, gummihansker og gassmasker som de stadig må skifte filter på. Alt skal bli til kunst.

Aston Down Airfield er en av Hirsts fem fabrikker - eller studioer. Innerst i den gamle flyhangaren står skjelettet til Damien Hirsts nyeste påfunn: Tre gigantiske marmormontre, den høyeste er på nesten seks meter, veier 50 tonn og kan romme 25.000 liter med formalin. De ansatte har fått streng beskjed om ikke å snakke om hvilke skapninger som skal inn i marmorkabinettene. Det kan være King Kong. Ved en bleknet løve står de tomme containerne til Hans Rasmus Astrups parterte kyr og venter på å bli reparert. Av og til kommer Damien Hirst til hangaren i helikopter for å inspisere kunstverkene.

Noen kilometer unna, i en gammel fabrikkbygning ved landsbyen Brimscombe, sitter 30-40 unge kunstnere og produserer Damien Hirsts kunst. Det kunne vært Ikeas hovedlager, kunstens Älmhult, reoler på reoler med blanke lerreter, meterhøye hyller innpakkede kunstverk som er klare til sending strekker seg innover varehuset. Hirst holdt ikke ut å lage sine kjente prikkemalerier selv, bare fem av dem har han malt - resten har han bare signert.

- Man må være lettere autistisk for å gjøre dette, sier en av Hirsts ansatte, Jess Orr, og peker mot den unge kunststudenten Will Sirr. Det er hans første dag på jobb som prikkemaler. Er han heldig, kan han gjøre som sine forgjengere - å produsere prikker for Damien Hirst i flere år fremover.

- Ingenting av dette er verdt noe før Damien signerer det. Dette systemet er som de gamle mestrenes, de kom bare for å male hendene og føtter på maleriene etter at assistentene hadde gjort arbeidet etter mesterens instruksjoner

Gotisk ruin. Damiens Hirsts neste påfunn er uten sidestykke i kunsthistorien. På den gotiske slottsruinen Toddington Manor fra 1820, skal Hirst vise sin private kunstsamling, «Murderme», som er forsikret for mer enn én milliard kroner.

I tillegg til hans omfattende samling britisk og amerikansk samtidskunst, skal korridorene på Toddington fylles av mer enn 200 falske Picassoer som Hirst kjøper på eBay og signerer selv, de perforerte skallene til henrettede fanger, kuriøse vanskapninger, mumier og viktorianske dyresamlinger. Hirsts ambisjon er å bli kurator på et av verdens mest spektakulære kunstmuseer. Men først må han bruke 120 millioner kroner på å restaurere slottet.

- Forhåpentligvis vil det bli stående igjen til evig tid, som Damien Hirst sa da slottet ble vist på britisk fjernsyn.

- Så kan ikke barna selge det for å kjøpe heroin.

Les D2.no her!

Damien Hirst tar på seg hodeskallejakken. Trebarnsfaren og den californiske surferkona Maia skal til Mexico hvor de tilbringer tre måneder i året. For å surfe og følge sine eiendomsinvesteringer - som byggingen av et gedigent feriekompleks.

- Da jeg fløy over Los Angeles og så alle svømmebassengene under meg, tenkte jeg at alle som hadde et svømmebasseng sikkert hadde råd til å skaffe seg et av mine små sommerfuglmalerier. Det er helt sykt, verden er så mye større enn folk tenker på. Francis Bacon laget jo bare 200 malerier i hele sitt liv. Av og til tenker jeg at jeg lager for mange. Andre ganger tenker jeg at jeg ikke lager mange nok, sier Hirst.

Av og til tenker han på sin egen plass i kunsthistorien.

- Det er vanskelig å forestille seg. Du kan være veldig langt fremme som kunstner, men likevel bli glemt. Av og til tenker jeg på Picasso, men så tenker jeg at man ikke kan sammenligne seg med ham.

Damien Hirst fikk den dårligste karakteren på kunstskolen. Frank Dunphy tok et kveldskurs i revisjon. Sammen ble de et av de rikeste og mektigste parene i kunstverdenen. I tillegg til å være farsfiguren som aldri var til stede i Hirsts liv, er Dunphy hjernen bak kunsthistoriens største prisgalopp.

Debatt Stengt 

Nattestengt 2300-0700: Debatten i DN er stengt mellom klokken 2300 og 0700. Vi ønsker deg velkommen tilbake.

Fransk brioche

Brioche er hvetebollenes sofistikerte franske fetter.