Er Petter Stordalen kunstsamler nå?

Han sier nei, men hans kokende blod skriker ja. Nå lar han Sune Nordgren redefinere begrepet «hotellkunst».

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Annen etage er svøpt i dunkelt halvmørke, forglemmelig lydtapet og dannet uro. Det er kveld. Kjetting dingler foran vinduene. En dj skrur på knotter. Champagnen flyter generøst. Idol-Jan Fredrik svever som en elektrisk ladet tornado over selskapet, og er visst på jobb eller noe. Vakre mennesker mingler. Alle her er Petter Stordalens venner.

– Det handler om å redefinere spelleregla! roper han.

– Neida, mumler en syrlig sørlending ved sushi-bitene og de bøyde stålskjeene med tartar.

Han fortsetter:

– Det handler om hvem som har størst pikk, om at min er større enn din.

Hotellmagnaten hamrer inn mantraet, og blir stadig hesere: Energi, mot, begeistring! Energi, mot, begeistring!

– På en dag da børsen stuper, så lander jeg Skandinavias feiteste konserweb for Home Invest, der alle Choice-hotellene er samlet. Dette er et av Nordens ledende private investeringsselskaper, stråler Stordalen.

Skandinavias feiteste konsernweb har en energisk animert Petter Stordalen og bikkja Qross på et fiffig utformet Monopol-brett. Det har kostet millioner (og er fremdeles belemret med skrivefeil).

Slipset hans tyter ut under en merkverdig puslete skjortesnipp; jeg noterer at dette vil bre om seg, for Stordalen er en mann som marsjerer helt i front. Han er krafttaleren. Inspiratoren.

Og der står Sune Nordgren.
 
Det var da pussig. Petter Anker Stordalen og Sune Greger Nordgren? Den kvikksølvhyprehotelldirektøren som forener atletisk dekadense, rotekte småkjøpsmannsfornuft og et ikke uebetydelig ry som vert for ekstravagante selskapeligheter med heroisk miljøaktivisme.

Og den alltid sortkledde svenske kunstkuratoren som kan minne om en begravelsesagent fra Törreboda, eller Namsos (bart og fippskjegg utlånt siden 1970-tallet), eller en kunstscenens omflakkende Johnny Cash.

Hva har bragt dem sammen? Svar: Et brennende behov for å redefinere det tynnslitte begrepet «hotellkunst».

– Du skal snart forstå at vi ikke er et så odde par som du tror. Petter og jeg er ganske like. Jeg er også en type entreprenør, og vi unnslår oss ikke for å ta risiko, sier Nordgren.

– Og vi forlot begge en jobb ufrivillig: Steen & Strøm og Nasjonalmuseet, sier Stordalen.

– Just det! To store, ærverdige insitusjoner i Norge, sier Nordgren.
 
Gullkalver. Det er dagen derpå. Kaffekoppene er dekorert med sølvrand øverst og med tegninger av Snoopy, Knøttenes utrettelige og funderende beagle. Her er en venetiansk lysekrone i sort glass (oversized). Dørkarmer av stål. Et trappeløp der gamle grunker er transformert til glamour og glitz og distrikts-Hollywood (en ny mental bydel i den norske folkesjelens geografi).

Dette er omtrent alt som kan avsløres om Petter A. Stordalens grandiose villa i en bortgjemt sidegate på Bygdøy, med utsikt over Langviksbukten. Avtalen er krystallklar: Ingen fotografering inne. Ingen beskrivelser av kunsttrofeene.

– Det er jo ikke Fort Knox. Men det er selvsagt godt sikret. Schäferen Qross og vakter passer på, sier Stordalen.

En viss tilbakeholdenhet med innholdsdeklarasjonen er altså påkrevet. Her skal ikke med ett ord nevnes noe om arbeidene av den amerikanske popart-gudfaren, eller det norske ikonet som brøt gjennom i overgangen til det moderne, eller den feteterte britens brilliante objet d’art. Men den feite konsernweben avslører at han (og selskapet hans) i alle fall eier disse verkene: Franz Wests «Lemure», Miwa Yanagis «Elevator Girls», Bård Breiviks «Partitur», Alex Katz’ «Kirsten in a baseball hat», Jaume Plensas «Tattoo», Julian Opies «Suzanne Walking» – og Damien Hirsts «Stamp Out Pleasure And Pain». Og han har svære fotografier av Axel Hütte. Mer om Damien Hirst senere.

– Jeg syntes du så litt trøtt ut igår, litt drenert.

Men i dag er du i gang igjen, sier Nordgren.

– Hallo! sier Petter Stordalen, påtatt indignert.

Et verk av Damien Hirst er blant de mest eleverte jakttroféer i den senkapitalistiske jungelen, en skalp i beltet fra kampgnyet på markedsplassen, med nimbus som selve den hvite sabeltanntigeren. Fordi han er en smart jævel, sanseløst kostbar, fortsatt litt rebell, litt punk. Hirst har behendig omdefinert spillereglene: På auksjonen over to dager hos Sotheby’s i London midt i september, solgte han nye kunstverk direkte på auksjon for svimlende 1,16 milliarder kroner – og kunne stappe alt i egen lomme (auksjonshusets kakestykke ble lagt på toppen av denne summen).

Imens kollapset amerikanske banker og meglerhus. Tilliten til et skakkjørt finansvesen styrtet i grus uten at Hirsts historiske auksjon ble det minste berørt av den finansielle heksegryten som kokte over i verdens finansmetropoler.

«Disse menneskene er sofistikerte og har fremdeles budsjetter for kunst,» kommenterte Sotheby’s tørt da Damien Hirst-auksjonen var over.

En kjettersk tanke sniker seg inn: Kanskje Stordalen egentlig ikke liker Hirsts eventyrlige kunstfabrikk?

– Måten Damien Hirst markedsførte og gjennomførte salget på, imponerte meg. Men jeg liker jo Alex Katz bedre.
 
Riefenstahl-overdose. En felles venn sa til Petter Stordalen at han måtte møte Sune Nordgren.

– Den där galningen?!? sier Nordgren om seg selv.

De to møttes for over et år siden, først her i Stordalens mansion på Bygdøy.

– Petter har selvsagt mye mer energi enn det jeg har. Men å drive et museum på et anstendig vis i dag krever også mye energi. Vi setter opp mål og finner midler til å nå frem til målet. Og finner vi ikke midlene, så struntar vi i det og gir oss i vei til et annet mål. Og vi tar risiko. Mye handler om å ta risiko.

– Jeg ble nysgjerrig på Sune. Han har tatt helt andre valg i livet, og så ukommersielle valg. Jeg fant fort ut at Sune er fabelaktig inspirerende å jobbe med. Før det hadde jeg famlet litt i blinde. Det var godt å finne en med betydelige kunnskaper på et felt jeg synes er spennende, men selv er uten kunnskap. Dette var litt over et år siden.

Nordgren satt fem år i styret for Astrup Fearnley Museet. Hans Rasmus Astrup kunne ikke begripe hvorfor Sune Nordgren helt siden 1970-tallet insisterte på å bo på Hotel Savoy hver gang han var i Oslo. Det fantes da mange finere hoteller i byen?

– Første gang jeg traff Petter, var på Savoy. Jeg var blitt direktør på Nasjonalmuseet, og Petter sto nede i Eik og sa at nu jäklar skulle Savoy bli et fantastisk hotell. Da ble jeg rammet av Petters energi for første gang.

Stordalen husker sitt første møte med Nordgren. Han hadde fått en telefon fra Savoy. En kunde hadde klaget. Ikke på maten, men på kunsten.

– Jeg sa at hvis Sune har sagt det, må det bildet bare bort! Det hadde først hengt ombord i et cruiseskip. Det var en del nakne bryster, og amerikanske turister forlangte at det måtte bort. De orket ikke se på. Så ble jeg kjøper av bildet, og plasserte det i chambre séparé. Men så kom Sune.

– Det var litt kitchy. Og det var ikke på grunn av de bare brystene, forsikrer Nordgren.

– En norsk kunstner, Per Fronth, hadde en serie med den samme damen dandert på et svaberg, basert på flere eksponeringer.

– Det var litt mye Leni Riefenstahl, sier Nordgren.

– Etterpå var jeg ganske fornøyd. Du hadde bare klaget på ett bilde! Det var som å ha en restaurantanmelder fra Guide Michelin – som klaget på toalettpapiret, sier Stordalen.

– Sånn begynte det. Det var en god start, synes jeg, sier Nordgren.
 
Kunst og fotball. Tidsskriftet ARTnews har en oversikt over de 200 viktigste kunstamlerne i verden akkurat nå. På den listen står bare én nordmann, Hans Rasmus Astrup. Stordalen erklærer at han ikke har mange begrensninger når han skal kjøpe kunst. Men betrakter han seg selv som en kunstsamler?

– Petter kunne sikkert tenkt seg å stå på listen, men jeg tror ikke han strever etter det. Hver kunstsamler har rett til å samle på sin måte, samle med hjertet. Og det gjør Petter. Han er interessert i, kjøper og liker kunst – og slik blir man en kunstsamler. Hans samling er en refleks av ham selv, litt vildsint, den går i flere retninger. Så där lite galen. Jeg tror Petter har lett for å bli forelsket i saker og ting. Å! Den måste jag bara ha! Og så blir det sånn. Det er den absolutt beste måten å samle kunst på. Man skal la seg forføre, bli forelsket, la seg bli engasjert. Ellers er det ingen mening i å samle på kunst. Så begynner man å reflektere, man bearbeider samlingene hele tiden. Man skaffer seg nye erf#229er og nye måter å se kunsten på, nye interesser, ny kunnskap. Bare se på Hans Rasmus Astrup. Han har solgt mye, og til og med høstet kritikk for det. Men samlingen hans innrettes mer og mer mot færre kunstnere.

– Når begynte du å samle kunst, Stordalen?

Her intreffer en plutselig stillhet. I dette talebegavede selskapet er det noe av en merkverdighet.

– Jeg har aldri tenkt på at jeg samler kunst. Først i de senere år har bevisstheten omkring dette økt lite grann.

– Når kjøpte du ditt første kunstverk?

– Jeg kjøpte et lite, naivt malt bilde for 5000 kroner, det forestilte en båt. Kunst er litt rart. Første gang jeg fikk et mer aktivt forhold til det å kjøpe kunst, var på hotellene. Allerede i en tidlig fase syntes jeg ikke plakatkunst og kopier holdt. Vi måtte gjøre noe annet, noe ekte. Kjell Pahr-Iversen gjorde hele hotellet i Stavanger for oss, og det ble vellykket. Söder [i Stockholm] ble også bra. Kunst kan gi et hotell en helt egen dimensjon. Du skal ha restaurant, bar, gjerne en kaffebar, spa og badebasseng – og så tenker du aldri på hva som egentlig skaper et hotell. Da vi gjorde Sign i Stockholm, gikk det for alvor opp for meg hva det betyr hvis du tar bort kunsten. Tar du bort kunsten, blir det på mange måter et mye fattigere hotell. Inntrykket blir helt annerledes.

Stordalen henter frem en bok med 81 sorthvitt-fotografier av seks nordiske fotokunstnere. Det står «Sign» på bokryggen, utgitt til hotellåpningen i februar i år.

– Se på denne dansende russiske marinegasten, fotografert i Kiev av Georg Oddner i 1955. Det er så bra, uten at jeg vet helt hvorfor, sier Stordalen.

– Oddner er en klassiker i svensk fotografi. Han døde ifjor. Han var en av de første som reiste inn i Sovjetunionen da Stalin døde i 1953, forteller Nordgren.

– Jeg hadde først tenkt dekorasjoner til Sign. Du skal ha ganske stø smak og kunnskaper for å angripe et bygg på 30.000 kvadratmeter. Sune sa at det måtte være ganske stramt. Han ville bare ha foto, bare ha skandinaviske fotografer og kun sorthvitt.

Da merker du forskjell i kunstverdenen på en som spiller på Barcelona og er vant til å gå på Nou Camp og en som driver på i Sundjordet Idrettsforening. Som hadde seniorer i fjerde divisjon eller deromkring. Jeg spilte på Sundjordets guttelag. Som reserve. Jeg var dårlig; kombinasjonen sein og dårlig teknisk.

– Og jeg som trodde du var en ypperlig fotballspiller! utbryter Nordgren.

– Jeg var 14 år, og måtte alltid spelle venstre beck, sier Stordalen.

– Oi. Det er den verste posisjonen.

– Og vet du hva treneren sa til slutt? Petter, der gjør du minst skade. Litt sånn følte jeg da jeg møtte Sune. Du må ha noen år på ryggen for å angripe et hotell som Sign. Jeg hadde aldri vært i nærheten. Så angriper Sune det, og dette er resultatet. Ta bort kunsten fra Sign, og du ser hva den betyr.

– Jeg spilte alltid centerhalf, sier Nordgren:

– Det er den som legger opp spillet – både fremover og tilbake. Petter holder på å redefinere begrepet «Hotellkunst» i Skandinavia. Jeg tolker prosjektet slik. Og jeg vil gjerne være med på det laget. Mange hoteller i verden kaller seg «art hotel», men det meste er ganske kitchy. Jeg har selv holdt omvisninger på Sign for nesten alle ansatte på hele hotellet.

Nå gir personalet på Sign selv omvisninger i kunsten. De er utrolig stolte.

– Hvor har jeg tidligere hørt om hotellansatte som guider i kunsten? Jeg har aldri hørt om det! sier Stordalen.
 
Frogner Grandiosa. Stordalen har ikke selv førsøkt å male bilder.

– Aldri. Min kunstneriske karriere stanset da jeg måtte lage en seilbåt på sløyden. Plakatkunst prøvde jeg meg også på i Stordalen Minimarked, men der var også talentet veldig begrenset. Jeg ble raskt korrigert av min far. Det viktigste var Før 49,40 – Nå 19,90. Pizza Grandiosa. Det var det. Men da jeg brøt opp asfalten utenfor hovedkontoret i Fredrik Stangs gate, og gikk fra 30 til 15 parkeringsplasser, fikk jeg masse kritikk. Vi satte opp en «Z» av Franz West. Naboene klager. Frogner, vet du.

– Jeg vet ikke hva tanken bak Petters kunstsamling er, men jeg mistenker at Petter vil vise hele seg selv. Galleriet på internett er en liten del av hans personlighet, en veldig liten del.

– Jeg liker at kunsten er tilgjengelig. Sign er fantastisk. Sune har bragt dette opp på et annet nivå. Derfor gleder jeg meg til Post i Göteborg, og jeg håper på flere slike prosjekter. Du kan si at det skal ikke mye til for å hjelpe meg videre! sier Stordalen.

– Jeg skal få Petter til å oppdage kunstnere som ikke er blant de aller vanligste, sier Nordgren.

– Er du opptatt av å sette fotavtrykk?

– Nei, sier Stordalen og legger til:

– Men det er fantastisk å få være med på å utvikle noe som betyr noe for andre – som med hotellene Sign og Post.

Samtalen dreier inn på døden og graven som venter oss alle, arven vi etterlater oss, formueskattefilosofiske smuler og det at i Stordalens begravelse «skal det være sorg. Ekte sorg». Men alt dette får være til en annen gang.

Petter Stordalen skriver på bloggen til Skandinavias feiteste konsernweb idet blodbadet på Wall Street fortsatt er lunkent:

«Greed isn’t good! Noen tror at grådighet særpreger kapitalismen. Det tror ikke jeg! Grådighet særpreger mennesket.»
 

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du registrerer deg med fullt navn. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør

Fransk brioche

Brioche er hvetebollenes sofistikerte franske fetter.