ÉN TIME FØR gruppeutstillingen i Seyðisfjörður åpner sommeren 2001, innser Hugleikur Dagsson at hans åtte malerier av menneskeetende haier ikke er nok til å fengsle publikum. I løpet av en frenetisk halvtime rabler han derfor ned 30 tegninger av strekfigurer fullstendig ute av kontroll.

Den første viser en strekgutt som sier «knull meg» til en annen, og slik fortsetter det: En mann med bloddryppende forkle serverer lapskaus, mens kona spør hvor ungene er blitt av, en bestefar viser pornofilm for barnebarna, en hustru ønsker seg «skilsmisse og en svart elsker til jul», mens det forelskede parets idyll bryter sammen da mannen siklende lener seg over en stinkende søplekasse og roper «nam!». Den siste vitsen kunne ha vært et selvportrett, for det andre opplever som illeluktende humor er gull for Dagsson. Strekfigurene ble en umiddelbar kultsuksess i hjemlandet Island, og nå erobrer de resten av verden.

- Hemmeligheten er enkle vitser, så korte og umiddelbare at leserne ler høyt lenge før samvittigheten deres rekker å slå inn. Jeg har foretrukket vitser om avføring og drap siden jeg var åtte år gammel, og nå lever jeg av det, sier Dagsson.


KRAV OM FORBUD. Mens de danske Muhammad-karikaturene fortsatt sår splid mellom Vesten og den muslimske verden, får Hugleikur Dagsson (30) og hans amerikanske åndsfrender Johnny Ryan (37) og Ivan Brunetti (41) spy ut muntre vitsetegninger om avføring, abort, rasisme, voldtekt, junkier, prostituerte og incest i fred. Stort sett. Dagsson har ertet på seg en islandsk prest og en aids-syk med vitsene sine, og da tegningene hans ble utgitt på engelsk av storforlaget Penguin økte motvinden. På den ene siden roste Village Voice islendingen for «smertelig ærlige vignetter om hverdagens komiske skrekkopplevelser», men samtidig smalt den irske utgaven av tabloidavisen The Sun til med et krav om å «forby denne syke boken».

- Oppslaget i The Sun var det beste som kunne ha skjedd. Forlagets pr-avdeling var overlykkelige, flirer Dagsson.

Grisevitsene hans er nå oversatt til engelsk, norsk, finsk, ungarsk og tysk, med italienske og danske utgaver underveis. I Norge er boken «Burde du le av dette?» gitt ut av Gyldendal Fakta, fylt med damer som spyr i barnevogner, flirende småjenter som setter fyr på gamlehjem og menn som skryter av at de kan snakke og spy blod samtidig. Og Johnny Ryan, Dagssons store helt, er invitert som æresgjest til tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo i Oslo 23. og 24. mai.

Se bildeserie: Tråkker på alle tær

LØNNSOM RØLP. Syv år etter gjennombruddsutstillingen i Seyðis­fjörður sitter en konsentrert 30-åring med penn og notatblokk på en belgisk pub i Amsterdam. Hugleikur Dagsson ser ut som en alvorstung og svartkledd poet med sin bleke hud, mørke krøller og svarte briller, men i Dagssons verden er det «fjerte» som rimer på «hjerte». Skotter du over skulderen hans, ser du en skissebok fylt med suicidale engler, blodig vold og rennende kroppsvæsker. De naivistiske strekfigurene, kombinert med en fandenivoldsk fantasi og beksvart humor, har gjort Dagsson til Islands mest populære tegner og en av verdens ledende grisevitsere. Etter et dusin bøker, to skuespill og én musikal jobber han nå med to nye bøker, et filmmanus og en tegneserie til den islandske telefonkatalogen.

- Både kvinner og menn liker vitsene mine, men de har ulike favoritter. Menn liker best mannen som har knivstukket familien sin til døde, mens han sier «dæven, så full jeg er». Jentene trekker ofte frem kvinnen som drikker vin alene hjemme, mens hun sier «jeg elsker deg» til katten sin. Jeg tror folk innerst inne kjenner seg igjen i strekfigurene mine, for hvem har vel ikke glemt hva de har gjort i fylla eller følt seg ensom noen gang?

SKRUPPELLØS, MEN IKKE SPEKULATIV. Dagsson er imidlertid bare en læregutt i forhold til dagens groveste vitsetegnere: Johnny Ryan og Ivan Brunetti har i over ti år testet grensene for hva som er lov å spøke med, Du skal ha sterk mage og høy toleransegrense for ikke å vemmes og sjokkeres av deres rasistiske, kvinnefiendtlige, voldelige og ekle tegneserier, men det mest sjokkerende er at de klarer å være morsomme. Kanskje fordi de vitser med absolutt alt og alle?

For hver «nigger»-vits har Johnny Ryan en Ku Klux Klan-vits på lager, og for hver «japse»-vits serverer han ti vitser om irsk-amerikanere. Ryan er selv av irsk avstamning, og har beæret sine mest motbydelige anthihelter med irske gener.

- En kunstner eller komiker bør ikke ha noen grenser, men bør bare følge instinktet. Synes du selv vitsene dine er morsomme, gå for det. Føler du deg ukomfortabel, tråkk på bremsen, forteller Ryan til D2.


Han er hovedgjest på Oslo Comics Expo i mai, og serieskaper Flu Hartberg i festivalledelsen forteller at Ryan er et forbilde for mange norske tegnere.

- Han behersker balansen mellom det barnslige og den voksne satiren. Han bruker typisk animert og overdreven humorstil som en kontrast til det kontroversielle innholdet. Jeg tror også mange beundrer ham for å være helt skruppelløs, han tråkker jo på absolutt alle tær som finnes. Dermed blir det ikke spekulativt, men mer et nakent oppgjør med alt som finnes av fordommer og mørke korridorer i menneskesinnet.

TABUKNUSER. Johnny Ryans fantasiverden minner om vår egen, men innbyggerne lar seg ikke bremse av hverken lover, regler, moral eller god smak. Ryan viser en Gary Larson-aktig verden der alle følger sine mørkeste fantasier, befolket av alver som tar abort, fugler som har munnsex (ikke så lett med nebb), snørrfetisjister, dildohoppestokker og sexfikserte babyer. Tegningene er så tabuknusende at D2 bare kan trykke de snilleste, og universet minner om de mest grisete barnevitsene om snørr og bæsj, pumpet opp med sex, vold, sykdom og rasisme som ingredienser. Ryan ser da også klare likhetstrekk mellom sin drøyeste voksenhumor og vitsene han tegner for barnebladet Nickelodeon Magazine.

- Stilen er lik, for humoren min er uansett preget av samme barnlige nonsensstil. Når jeg lager vitser for barn, dropper jeg mord og voldtekt, og konsentrerer meg om pizza, buser og prumping. Vi må ikke glemme at barn elsker ekkel humor.

Se bildeserie: Tråkker på alle tær

ANGSTFYLT ÆRLIGHET. Barnlig uskyldighet er det derimot ikke så mye av i Ivan Brunettis vitser. Forordet i den ferske boken «Misery Loves Company» er skrevet av Brunettis psykoterapeut, og innholdet er preget av barsk humor, nådeløs selvmedlidenhet, seksuell frustrasjon og et inngrodd hat til resten av samfunnet. Men det er vitsetegningene hans vi skal snakke om. Mannen som får tilsendt regning fra en prostituert via kontorets telefaks, samt vennene til et selvmordsoffer, som knegger lystig da de finner dårlige dikt og et kondom som har gått ut på dato blant sakene hans. Brunetti velter seg i nattsvart humor, ondskapsfulle parodier på folkekjære figurer som Dennis og Knøttene, nusselige narkovitser og stripeserier om homofobi, incest, gruppesex, selvmord og drap. Alt tegnet med en lettlikt strek som med første øyekast minner om mer familievennlig humor. Brunetti forteller at han liker å undergrave et trygt format som den tegnede avis- og magasinhumoren.

- 99,9 prosent av vitsetegningene og avisseriene er ikke skapt for å provosere. Det er mange vidunderlige og grensesprengende tegneserier i dag, men nesten ingen av disse finner du i aviser og magasiner.

Han mener den beste humoren er vitser som etter alle solemerker ikke bør være morsomme, men der du likevel ler.

- Hvis jeg ler ufrivillig, og umiddelbart tenker at «det der var ikke morsomt», så har jeg en god punchline. Det betyr at det er ærlig humor, som har kortsluttet mitt superego.

FIKK FYKEN. Så hvorfor kan disse tabuknuserne telle antallet hatmeldinger fra illsinte lesere på fingrene samtidig som de får sette sammen utstillinger, tegne for The New Yorker og skrive teater, mens de danske karikaturtegnerne trues på livet? Dagsson kommenterte for øvrig karikaturstriden med en tegneserie om en elev som skjeller ut læreren sin på det groveste fordi han fikk dårlig karakter. «Skal du ikke skjenne på ham?» spør en annen elev læreren. «Nei, det er ytringsfrihet her i landet,» svarer læreren. Johnny Ryan svarte på sin side med en «Muhammad is an asshole»-skisse, som han solgte i løpet av to minutter fra sin egen nettside, men den eneste gangen han har havnet i trøbbel var da lokalavisen Beacon Hill News i Seattle hyret ham for å illustrere en krimspalte. Ryans rasevitser passet dårlig sammen med nøktern kommentarjournalistikk, og det tok ikke lang tid før han mistet jobben.

Og her er vi inne på kjernen. Det er ikke så viktig hva vitsetegnere driver ap med, men hvor de gjør det. For amerikanske avistegnere lever mer utrygt. Doug Marlette fikk over 20.000 rasende e-poster og flere dødstrusler da både kristne og muslimer ble fornærmet av en av hans tegninger, mens Washington Posts Tom Toles' gjentatte oppgjør med Irak-krigen er svært upopulære på høyresiden. Ted Rall opplevde at en gruppe New York-brannmenn prøvde å bryte seg inn i hjemmet hans, etter at tegneren antydet at heltene fra 11. september hadde blitt en ny overklasse blant New Yorks offentlig ansatte. Rall er også sparket fra flere aviser og magasiner.

UTENFOR RADAREN. Disse tegnerne ytrer seg i aviser med bred sirkulasjon, mens Dagsson, Ryan og Brunetti utfolder seg i blader og bøker et godt stykke utenfor radaren til de som ikke oppsøker dem aktivt. Folk tillater mer fra en tegneserie enn andre kulturuttrykk, og tegneseriens lave anseelse gir følgelig mer kunstnerisk spillerom, mener dessuten litteraturprofessor Rocco Versaci. «Tegneserienes anseelse som et useriøst medium har også en fordel,» skriver han i den ferske boken «This Book Contains Graphic Language: Comics as Literature».

- I USA er alternative tegneserier en liten og lukket verden, der du kan slippe unna med langt mer galskap enn innen tv, film, radio og aviser. Derfor går mye under radaren, og hadde mine serier vært tilgjengelig i alle kiosker landet rundt, hadde det nok blitt protester, tror Ryan.

- I min verden er dessuten det beste forsvaret å si at slik humor ikke har noen effekt, at jeg ikke er morsom og at jeg bare er ute for å sjokkere. Det er den største fornærmelsen du kan gi meg og arbeidet mitt, og jeg får langt flere slike meldinger enn hatpost.

MØRKERE HUMOR. Hugleikur Dagsson tror han slipper lettere unna fordi han er islandsk, og oversettelsen av bøkene hans vektlegger at han kommer fra et land der folk spiser råttent haikjøtt og drikker «Svartadaudir» i løpet av de tre timene med dagslys om vinteren. Da et amerikansk par bemerket at Dagsson hadde svært mange incestvitser, parerte han med at han var fra Island. «Selvsagt», svarte paret.

- Jeg tror islendinger har mørkere humor enn andre folkeslag. Forklaringen finner vi i de gamle sagaene; mørke fortellinger preget av hevn, blodige slag og humoristiske «onelinere» i beste Arnold Schwarzenegger-stil.

Se bildeserie: Tråkker på alle tær

Flere artikler